Dette er mikrobloggen min, der jeg legger ut oppdateringer om hva som skjer i hverdagen. Her finner du alt fra kodekrøll og oppdagelser innen teknologi, til tilfeldigheter og kanskje en og annen sinnapost når verden byr meg i mot. Du kan abonnere på RSS-feeden til mikrobloggen min om du liker sånt.
Jeg har kommet til en slags konklusjon om at Gud, om hen er der faktisk finnes og alt det der, er en konsulentsjef.
I starten er alt ganske greit. Gud virker som en rimelig ålreit sjef å ha. Gud snakker mye om mulighetene dine — om alt du skal kunne få til, kunne lære, kunne jobbe med i denne store vide verden! Det er nemlig ikke måte på hvilke forskjellige oppdrag og opplevelser Gud har å tilby deg.
Gud kan lokke med gull og grønne skoger. Løfter om rikelig belønning, muligheter for personlig utvikling og faglig spisskompetansebygging — ja, en balanse du kan være fornøyd med, simpelthen! Og du hører på Gud mens Gud presenterer sitt rike og virke og tenker med deg selv, joda, dette virker jo bra. Det er en salgspitch, men om salgspitchen stemmer så virker det jo ikke så aller verst.
Så du biter på. Og i starten så er det som Gud sa — du blir satt på denne jord uten en bekymring i livet, du har alt du trenger, alle muligheter ligger åpne fremfor deg, det er ikke måte på hvor fantastisk ting er.
Problemet starter liksom først når du får ditt første "oppdrag". Din første prøvelse. For Gud har nemlig forsøkt å finne en passende prøvelse til deg. Og prøvelsen kommer, vær du sikker — du er da faktisk ansatt i Guds konsulenthus der Gud er konsulentsjef, og her skal man ikke ha noen på benk lenger enn det som er strengt nødvendig!
Prøvelsen virker grei. Kanskje litt ukjent. Litt skummel. Litt uoverkommelig. For noen er prøvelsen en ilddåp; de blir kastet til ulvene, noen av dem billedlig talt. Men brått virker verden litt mindre... Glitrende og utmerket, for Gud snakket jo egentlig ikke så mye om prøvelser og sånt i denne salgspitchen. Det blir liksom sjeldent snakk om det, men plutselig treffer virkeligheten deg.
Selvfølgelig må du ha prøvelser. Hvordan skulle vi ellers få det til å gå rundt her, om alle satt rundt og ikke hadde prøvelser?! Nei, du kan ikke sitte på benk og bare drive med de tingene du har lyst til hele dagen, som om du liksom får betalt for akkurat det. Det skjønner du vel? Prøvelser er en viktig del av det å være konsulent i Guds konsulenthus, og det er viktig at vi opptrer med god konsulentskikk når vi er ute i prøvelsene våre. Du skal ikke begjære din nestes konsulentoppdrag og sånne greier som det, vet du.
Så du kaster deg rundt og prøver deg så godt du kan, men nå begynner denne kløften mellom deg og Gud å bli litt merkbar. For Gud er ikke veldig hands-on som konsulentsjef, sånn egentlig, ikke helt som du trodde. I starten var du liksom litt spesiell. Litt ekstra å vise frem og sånt for Gud, for du var jo ny. Men nå er du en av mengden. Nå er du jo frelst! Eller, "ferdig onboardet" som det egentlig heter, da. Og de som er ferdig onboardet, de må klare seg med prøvelsene sine. Frihet under ansvar. Gud legger seg nemlig ikke så mye opp i hvordan du gjør ting.
Det er ikke sånt Gud driver med. Gud er egentlig bare litt sånn administrativ, nemlig. En konsulentsjef, rett og slett.
Og det blir klart når prøvelsene dine begynner å ta litt overhånd. Det hadde vært litt greit med litt hjelp fra Gud. Hei, Gud, sier du litt forsiktig i slutten av en gudstjeneste— Nei, unnskyld, et avdelingsmøte, selvfølgelig. Akkurat nå har jeg det litt vanskelig med den prøvelsen min, sier du, og forsøker å forklare litt. Og Gud nikker forstående og lyttende. Du får presentert det du har, og til slutt puster Gud litt tungt ut.
Vel, sier Gud. Jeg tenker at du må prøve å håndtere dette litt selv. Det er jo sånn at dette er din prøvelse. Du kjenner folkene best og materien best, og akkurat hvordan du løser dette må nesten være litt opp til deg selv. Det er ikke stort jeg kan gjøre her, for du er jo konsulent nå. Dette er jo liksom litt av gamet.
Du blir litt skuffet, for Gud burde jo egentlig hjulpet. Men det hjalp å prate litt. Bare ta kontakt når som helst, sier Gud. Og du nikker smilende, vel vitende om at du så langt har sendt tre mail, to møteinnkallinger og fem meldinger på Teams med løfte om at "vi tar det over kaffe en dag vi begge er inne".
Gud har en plan, er det mange rundt deg som sier. Gud har en plan for meg. Det er en mening med denne prøvelsen. Har Gud en plan? Tja. Gud har kanskje objektiver og nøkkelresultater — eller OKRs, da, som det så pent heter der ute i konsulentverdenen. Du skal jo oppnå noe. Men om du ikke oppnår det, tja? Hva da? Det går kanskje utover bonusen din? Kanskje avdelingen får mindre å rutte med? Kanskje Gud havner i trøbbel fordi konsulentene hans ikke leverer? Men plan? Vel — det er nok noe planverk som skal lede til noe på sikt, men noen definitiv plan for deg, det er det nok ikke. Det må du på en måte være med på å bestemme selv. Du er jo konsulent, og kan forme din egen arbeidshverdag og læring!
Prøvelsene dine tiltar noe voldsomt, iallefall, og det blir litt mye nå. Litt mer enn du kan bære, rett og slett. Og nå, sånn på toppen av det hele, kom det inn en mail fra ledelsen. Gud har takket ja til andre muligheter et annet sted og skal slutte som konsulentsjef.
Jaha. Det var ikke det Gud sa i forrige avdelingsmøte! Men Gud skal altså slutte? Det gir jo forsåvidt mening, for i det siste har Gud vært ganske frakoblet. Gud har liksom virket litt mindre "på" og ikke helt klart å binde seg til konkrete ting. Men Gud har jo faktisk vært en jævla ålreit konsulentsjef sånn til syvende og sist, da! Så dere samler dere rundt en spleis og ordner en fin avslutningsgave og en hyggelig middag på en fin restaurant. Gud må jo takkes av!
Og mens du sitter der med prøvelsen din som Gud ga deg kommer meldingen om at nå er det en ny kar som skal begynne som konsulentsjef. Han heter Roy.
Roy kommer fra sin tidligere jobb som sjef for et anlegg i lakseoppdrettnæringen og har alltid på seg fleecejakke på jobb. Han har dialekt, sykkelshorts og en litt urovekkende avhengighet av Pepsi Max. Dessuten kan ikke Roy noenting om dine prøvelser som Gud har gitt deg, og klør seg litt i hodet når du spør ham hva du skal gjøre.
Det var et godt spørsmål, sier Roy. Og ser litt avventende på deg.
Det går til slutt opp for deg at Gud egentlig ikke hadde noenting med prøvelsen din å gjøre. Du ble tildelt den, værsågod — nå er showet ditt. Gud er heiagjengen din. Administratoren din. Den du melder fra til når du tar egenmelding og den du fleiper litt med over lunsjbordet når dere utveksler tørre vitser.
Den jobben er Roy sin nå. Prøvelsen, derimot, var bestandig din.
Du er konsulent. Sånn er livet som konsulent. Og...
Jeg hørte et sitat fra en TV-serie jeg liker å se på som satte seg litt ekstra fast i meg i dag.
"This is the perfect little thing that I made, just for myself."
Og selv om det ikke er noe banebrytende sitat som verden kommer til å huske for bestandig, så er det et sitat jeg kan leve etter og forme livet mitt rundt, for det gir egentlig veldig mye mening.
Hvilken liten ting har jeg gjort i dag, bare for meg selv? Redd opp senga, bare for at soverommet skal være fint og ryddig når jeg går og legger meg? Tatt toget helt opp til Gardermoen, bare sånn at jeg kan ta bussen derfra hjem mens jeg sitter og stirrer ut av vinduet og hører på musikk, som jeg liker? Lagt meg litt ekstra tidlig bare sånn at jeg kan dorme til en episode av Simpsons? Gitt laptopen en real skrubb sånn at den kjennes helt ny ut når jeg sitter og jobber på den?
Heretter er dette mottoet for 2023. Hvilken liten ting har jeg gjort i dag, bare for min egen skyld? Enda så new age det kanskje høres ut, så gir det mening allikevel. Jo flere "little things" jeg klarer å ordne for meg selv, jo bedre blir helheten. Det er lite, presist, målbart og enkelt å gjennomføre. Det koster meg ikke en krone, som regel, og om det først koster meg en krone så er det en vel anvendt krone lell.
Jeg har tatt meg påskeferie. Little thing. Jeg har hørt på Øystein Sunde i dag. Little thing. Jeg har bistått en venn med noe i dag som forhåpentligvis hjalp dem med å føle seg bedre. Little thing.
Vegar: Ja, haha, jeg liker jo sånne gamle svenske tullesnurrerier!
Tore Wretmann: Ja, så tar vi denne flasken med fløte. Vi skal piske krem.
Vegar: Ja, det gir jo mening.
Tore Wretmann: Og da fungerer det best om fløten er god og kald.
Vegar: Ja, haha, svenskene begynte virkelig å bli høyteknologiske på sekstitallet.
Tore Wretmann: Og her har jeg en boks.
Vegar: Jaggu tute.
Tore Wretmann: Med kaviar.
Vegar: Vent hva sa du nå
Tore Wretmann: Og nå tar jeg denne kaviaren
Vegar: Nei du vent stopp hallo
Tore Wretmann: Og så blander vi den pent sammen med kremen.
Vegar: NEJ
[Tore Wretmann legger kladasjen med kaviar midt i kremen og prøver å folde den inn med en slikkepott, men ender opp med å pakke pisket krem rundt kaviarkladasjen i stedet for]
Vegar: NEJ VAD GÖR DU DIN GRÄDDGUBBE
Tore Wretmann: Ja det her skal nok smake godt! Skal vi lage dessert nå?
Det er latterlig hvordan Elon Musk behandler folk generelt, men etter den siste tidens behandling av Halli Thorleifsson kan det da vel ikke gå enda lenger nedover, vel?
Kort svar: klart det kan, det er Elon Musk, historiens største teknosøppelmann, og jeg gruer meg allerede til neste runde.
Samtidig gleder jeg meg til å se ham bli flådd som det dyret han er av alle advokatene som nå står i kø for å ta denne saken.
Zach Leatherman har nylig publisert en måling av sidegeneratorer i JavaScript, først på Mastodon og deretter i form av et blogginnlegg.
Min første tanke var egentlig at yikes, så mye klientside-script som brukes! SvelteKit har mindre, men der kan du jo faktisk velge å slå det helt av om du vil (sånn som jeg har gjort på min site, naturligvis.)
Min neste tanke var at jeg ble litt overrasket over hvor mye telemetry som er involvert her. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er nødvendig i et utviklingsverktøy, men det kan sikkert noen med mer innsikt i vedlikehold av denne typen pakker mene noe om.
Det er også interessant at Next forhåndsbundler verktøyene som brukes fremfor å gå den "vanlige" npm-veien, for da lurer jeg veldig på hvor lang tid installasjonen egentlig hadde tatt. Både Remix og Gatsby bruker lang tid på å installere, og noe sier meg at Next enkelt kunne ha tatt sisteplass i det racet om reglene var like for alle.
Notis: jeg er i utgangspunktet veldig glad i ting som er litt retro, men ikke nødvendigvis ting som strever etter å være retro for no good reason. Men akkurat Tidbyt har jeg veldig lyst på.
Jeg har allerede en Google Home som jeg bruker som informasjonsdisplay og hjemmestyring, og er veldig glad i den, men denne hadde nok i all hovedsak fått leve på nattbordet mitt som en koselig klokke og kanskje litt informasjon når det ikke er midt på natta.
Det skal sies at jeg er en smule miljøskadet hva gjelder layout-metoder i CSS, og at dette i stor grad skyldes at jeg må tenke på steingamle nettlesere. Men Andy Bell har nok vist meg min nye favoritt i posten My favourite 3 lines of CSS på bloggen hans.
Denne metoden er så absurd elegant. Den er lettbeint og enkel å forklare til andre. Du kan endre flyten på en enkel måte gjennom custom properties. Du trenger ikke sette marginer mange steder. Perfeksjon på tre linjer? Stort nærmere kommer du ikke.
Personlig har jeg alltid "vokst opp med" og tenkt at marginer man setter for flyt i en layout, ja, de setter man på bunnen av elementet. Jeg må nok jobbe litt med å tilbakeføre til start der, men det er greit. Mulig at siten min må få en liten intern oppussing sånn at jeg kan teste ut dette i en viss skala.
De siste par ukene har vært veldig interessante når det gjelder å følge hvilken vei frontend-landskapet går. For stadig flere, med stadig tydeligere ord og meninger, gjør det klart at kanskje storhetstiden for React, og SPAer, begynner å ta slutt.
Det siste tilskuddet kommer fra Alex Russell i en råsterk artikkel kalt The Market for Lemons, som er en utmerket oppsummering av alt som vi må ta et oppgjør med innen JavaScript.
Men enda så morsomt det er å lese om at det ikke bare er meg som har følt på dette i noen år som utvikler nå, så er det enda mer morsomt å se at noen faktisk også ramser opp verktøy og teknologier som er gode alternativer til blant annet React.
Alex nevner blant annet StencilJS, som kanskje er mitt favorittverktøy på nettet, siden det lager gjenbrukbare komponenter som faktisk er basert på en webstandard, og også Eleventy som langt på vei er ett av mine favorittverktøy å lage små websider og blogger med.
SvelteKit nevnes også, og det er ikke uten grunn; jeg laget min egen hjemmeside med SvelteKit for ikke så lenge siden. Det er et rammeverk som gir en perfekt balanse av funksjonalitet; jeg kan selvfølgelig levere ut klientside-JavaScript når det trengs, men jeg må ikke. Jeg må ikke bygge hele hjemmesiden min som en SPA, bare fordi det er det de kule kidsa av JavaScript har bestemt seg for at er riktig måte å gjøre ting på. Jeg kan server-rendere alt, eller rett og slett lage en byggejobb som lager en masse ferdige HTML-sider uten noe som helst behov for hydrering og prosessering av en nettleser.
2023 blir et veldig spennende år for frontendutviklere, for på ett eller annet tidspunkt kommer disse trendene til å begynne å persistere ut mot selskaper og arbeidsgivere. Og da blir det gøy å se hvordan arbeidsmarkedet former seg deretter.
Hvordan jeg har gått glipp av alle de rålekre plakatene til Fifty-Nine Parks tidligere vet jeg ikke, men jeg vil ha hver eneste en av dem. Det er noe med det stilistiske uttrykket i alle disse plakatene som er så tiltalende, så... Erke-amerikansk. Nesten litt som en gammel Disney-aktig stil i mange av dem.
Denne uken har jeg lært et par ting, litt på grunn av Twitters stadig nærmere forestående bortgang, men også på grunn av Mastodons stadig økende popularitet.
Jeg er ikke egentlig ute etter å delta i et sosialt medie. Jeg er ute etter et digitalt samfunn.
I fire år nå (tenk, fire år!) har jeg vært så heldig å få være en del av Norsk programmering på Discord. For meg er Norsk programmering et lite samfunn i samfunnet; likesinnede mennesker fra forskjellige aldersgrupper, samfunnslag og motivasjoner som kommer sammen bare fordi vi liker koding.
Noen av oss koder for moro skyld. Noen av oss koder for å tjene penger. Noen av oss koder i undervisningssammenheng sånn at de en dag skal kunne tjene penger. Og andre igjen koder kanskje ikke like mye lenger, men holder følge allikevel fordi det er en interesse, og fordi de kanskje jobber i et kodenært yrke.
Gjennom dette samfunnet lærer vi av hverandre. Noen ganger gjennom deling av ressurser, andre ganger gjennom diskusjon av temaer. Ofte går vi helt off topic og lærer om hverandre som personer også, og blir over tid venner. Enkelte har kanskje til og med lagt om kursen i livet helt og begynt med koding på grunn av fellesskapet. Og for andre igjen er kanskje fellesskapet det aller viktigste, mens kodingen blir et undertema. Og alt dette er selvfølgelig like greit og gyldig.
Da jeg virkelig begynte å bruke Twitter for en del år siden var det mye av denne stemningen som trakk meg inn.
Det var noe utrolig berikende å kunne følge alle idolene mine i web-miljøet. Jeg kunne få lenker til artikler, lære om nye JavaScript-rammeverk, virkelig ha fingeren på pulsen i forhold til hvordan fagfeltet utvikler seg. Jeg har egentlig ikke brukt Twitter til så mye annet. Men himmel og pannekake, for en utrolig deilig kilde til kunnskap og inspirasjon det har vært.
Selv om jeg kanskje ikke har deltatt så mye i miljøet på Twitter selv, så har det føltes så deilig å kunne observere det. Litt som å sitte på et torg i en liten by med en kopp te og bare se, og høre, på menneskelivet rundt. Få små drypp av interessante temaer og lære litt mer om ting jeg ikke visste så mye om, og på den måten utvide min egen horisont. Torget har vært veldig deilig.
Dessverre er torget nå borte på Twitter. Folk har gått lei, og forståelig så. Twitter sin klient, både på web og på mobil, har blitt så keitete og uforståelig og rotete at det ikke er verdt forsøket lenger. Mesteparten av innholdet kommer fra automatiserte bots, verktøy, nyhetssider. Folkene jeg en gang likte å følge har forsvunnet, med noen hederlige unntak som er den eneste grunnen til at jeg ikke selv har forlatt Twitter fullstendig riktig ennå. Sånn er det nok for mange, for Twitter er ikke lenger et digitalt samfunn. Twitter er en annonseavis.
Mastodon har blitt det nye, ordentlige digitale samfunnet for meg. Og det føles like befriende, like forfriskende som Twitter gjorde en gang i tiden. Jeg kan følge ekte folk, og deres ekte meninger. Det er ingen algoritme som har styringen, ingen stor multinasjonal maskin som bare er ute etter å servere meg annonser, kanskje med litt innhold innimellom. Bare menneskene jeg liker, og det som skjer i livene deres, og det de deler om sine interesser.
Jeg diskuterte det med en venninne. Mastodon er nemlig litt keitete når man skal komme i gang; man må "bygge opp grafen sin" og finne alle menneskene man må følge. Dermed blir det en liten øvelse i å finne de man liker, se hvem de følger, og se hvem andre som holder til på den bestemte Mastodon-instansen deres.
"Åh, sånn som i gamle dager, altså", kom min venninne raskt til. Og ja. Nettopp sånn som i gamle dager.
Noen ting var bedre i gamle dager. Twitter, for eksempel. Og selv om Twitter aldri vil bli som før, så er det heldigvis lett å finne igjen den gode, gamle stemningen på Mastodon, bare man bruker litt tid på å finne igjen menneskene en liker. Det ordentlige digitale samfunnet er der ute fremdeles. Takk og pris.
Neurodiversity Design System er en flott samling med ressurser for å designe løsninger for ulike brukergrupper, hovedsaklig myntet på LMSer. Det fine her er at det er såpass mye forklaringer og ikke minst lenker til forklaringer av konsepter og research at det kan brukes til hva som helst - komplett med personas.
Så kan man jo si hva man ønsker om personas - noen liker dem og noen kan ikke fordra dem, og man må påse at de brukes på riktig måte om man først skal bruke dem. Men for de som ikke har jobbet med denne typen brukergrupper tidligere, tror jeg det kan være en god ressurs allikevel.
Wonders of Street View er en fantastisk underholdende og morsom liten app. Humøret dens varierer mellom å vise fantastiske naturlandskap du trolig aldri vil få se med egne øyne, til morsomme bygninger og landemerker du bare trodde fantes i tegnefilmer og episoder av Simpsons, til helt latterlig morsomme glitches og særheter med Street View.
Det er i det minste godt å se at folk fortsatt har sansen for det absurde. Det gir meg stadig mer tro på menneskeheten når internett, tross alt, ikke har endret seg så mye på om lag 20 år.
Kjære rekrutterer.
Det kommer inn mange meldinger for tiden på LinkedIn. En del fra britiske rekrutterere, men også mye fra norske rekrutterere, som i det minste tegner om at markedet fortsatt er nokså sunt her til lands, til tross for at det går skikkelig dukken i USA i disse dager.
Jeg burde nok sikkert ha skrevet noe på profilen min om at jeg ikke er interessert/tilgjengelig for arbeid. Da hadde jeg sikkert fått færre meldinger, og kanskje til og med færre telefonsamtaler. Tips til deg, kjære rekrutterer: ringer du meg uten å sende meg melding på LinkedIn først, så er det trekk i poeng. Jeg får hjertet i halsen når folk ringer meg fra ukjent nummer. Jeg er ikke alene om dette, og det er dårlig gjort når jeg først er på LinkedIn og du kan sende meg en melding der.
Uansett, det jeg egentlig skulle skrive om i dag er følgende, kjære rekrutterer: hvis jeg høflig takker nei, og det gjør jeg jo som regel, så kan det allikevel hende jeg har spørsmål til deg. Kanskje jeg er nysgjerrig på noe av teknologien du sier at dere bruker. Kanskje har jeg et spørsmål om teamsammensetting. Kanskje har jeg et spørsmål om hvorfor dere bruker bestemte verktøy, eller kanskje jeg har noe jeg lurer på om stillingsannonsen.
Da svarer jeg gjerne med et spørsmål eller to, kanskje en kommentar, kjære rekrutterer. Noen ganger er det ikke greit å svare, særlig om spørsmålet er av teknisk art. Men vit dette: hvis jeg får et ordentlig svar på det jeg lurer på, helt åpent uten sjargong eller salgsbudskap, så kan du banne på at jeg husker det til en annen gang.
Hvis jeg får svar på spørsmålet mitt om teknologi, så vet jeg hva dere jobber med litt mer enn "vi bruker den siste og mest cutting-edge teknologien" eller en variasjon av dette, sånt som står i stillingsannonser.
Forteller du meg om teamsammensetningen eller kundene hvis jeg spør, eller kanskje om hvordan rollen er skrudd sammen, så husker jeg også det til senere, som regel med et positivt fortegn.
Og hvis du ikke har svaret, men faktisk tar deg tid til å undersøke og så kommer tilbake til meg senere, så har du faktisk gjort et godt inntrykk på meg, uansett hva svaret er.
Jeg spør noen ganger om litt vanskelige ting, kjære rekrutterer. Jeg vet det. Men dropper du å svare meg, eller i det minste anerkjenne spørsmålet mitt på noe vis, da skjønner jeg at du ikke mener business. Da vet jeg at jeg bare er en av mengden du har valgt å sende melding til akkurat i dag fordi jeg tilfeldigvis har de magiske nøkkelordene på profilen min. Da vet jeg at jeg ikke er en så god fit for dere som du prøver å få meg til å tro.
Moralen her er en jeg har blitt godt kjent med over tid. Er du ikke interessert å bli ansatt? Da kan du bare glemme å stille spørsmål.
Hvorfor skulle de gidde å bruke tid på noen som ikke vil ha jobben uansett? "Han sitter jo godt hos kunden sin og hos arbeidsgiveren sin og rikker seg ikke", sier de. "Dropp nå å bruke noe tid på han der. Han er den kaldeste cold-callen noensinne."
Men en eller annen dag kan det jo hende jeg ser meg om etter noe nytt, selv om jeg er veldig fornøyd akkurat nå.
Og om du da har gjort et godt inntrykk på meg, ja, så tenker jeg kanskje at jeg burde se om de har noe ledig til meg i det selskapet der de holder på med webkomponenter og PHP. Det virket spennende! Eller hva med det selskapet der de jobber i autonome team, men organiserer faggruppene sine som guilds? Det liker jeg! Åh, eller hva med det selskapet der jeg snakket med den hyggelige personen som svarte på det jeg lurte på? De virker som om de vet hva de driver med!
Førsteinntrykket er mer enn stillingsbeskrivelsen og presentasjonen av den, kjære rekrutterer. Sagt rett ut så driter jeg i at dere har et ungt og dynamisk miljø der dere jobber med TypeScript og React og Redux, med delvis hjemmekontor og fem ukers ferie og foosballbord på pauserommet. Kaster du en stein i Oslo sentrum så er det 90% sjanse for at du knuser kontorvinduet til noen som gjør akkurat det der. Tro gjerne at det er fristende for meg å lese om de tingene der, om det hjelper, men herregud så mange det er som sier akkurat de tingene der.
Så enden på visa er iallefall som følger: er du først en rekrutterer og trenger noen til å kode for deg, så er det lurt å prøve å svare på de vanskelige spørsmålene - selv om den du snakker med ikke er interessert i jobb akkurat nå. Det er nemlig sånn man bygger et godt rykte.
De som følger aktivt med på siden min (stort sett meg, kanskje mamma også) vil ha sett at det har skjedd litt endringer i designet her. Kort fortalt har det skjedd en del bak kulissene, og noen ting foran i kulissene:
Jeg har skrudd litt på landmarks og roller på siden for å gjøre den litt mer skjermleservennlig. Hvis du bruker en skjermleser, skal det nå være enklere å identifisere de ulike seksjonene på siden min.
Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan jeg vil at ting skal se ut her. Det ble virkelig ikke bedre av å følge en tråd på Mastodon der folk linket til veldig mange nydelige nettsider, og dermed føltes min litt... Basic. Men til syvende og sist så er det basic jeg ønsker meg, så det får nesten bare være at den er litt "bar". Det er ikke som om jeg driver et stort mediehus her som pumper ut massevis av nytt innhold.
Jeg har splittet ut stylingen fra SvelteKit og ut i en egen PostCSS-drevet greis, og det medfører at jeg kunne rydde en del i ubrukt kode og spesielt ubrukte variabler fra den gamle Next-baserte siden min. Det gjør nok ikke siten noe raskere, men det gjør meg mindre forvirret når jeg sitter og koder. Mission accomplished.
Jeg har ellers fått et spørsmål om når dark mode kommer. Det riktige svaret blir nok "aldri", men jeg har vurdert det seriøst den siste tiden. Det jeg ikke liker er at jeg da må gjøre meg avhengig av JavaScript og også cookies for at det skal persistere på en god måte hos brukeren, og jeg hadde egentlig to gyldne regler for denne versjonen av siden min: jeg vil ikke at det skal gå ut noe JavaScript til klienten, og jeg vil ikke at det skal være noen cookies av noe slag. De to reglene er egentlig litt ufravikelige. Jeg trenger ikke JavaScript og jeg trenger ikke cookies... I det minste ikke før jeg implementerer dark mode. Vi får se.
Jeg er umåtelig fascinert over at web rings har blitt en greie igjen. Litt fordi jeg kanskje har savnet noe som minner om web rings en stund, men ikke tenkt over at det kanskje er et konsept som faktisk eksisterer.
Men joda - du kan ta en titt innom Hotline Webring, Sidebar Webring eller kanskje til og med den nystartede a11y-webring.club for å finne nytt innhold i samme sjanger eller relativt samme sjanger som annet innhold du allerede liker.
Meg bekjent finnes det ingen norsk webring ennå. Men det burde en kanskje ha gjort noe med?
