Mikroblogg, side 2

Denne uken var jeg på min aller første samling ved Høgskolen i Innlandet, første steget på det som blir en lang, lang vei mot en bachelorgrad i pedagogikk. Her er noen oppsummeringer fra opplevelsen, litt for min egen del men også for de som måtte være nysgjerrige på hvordan det er å studere ved HINN og da spesielt pedagogikk.

For det første: opplevelsen som en helhet var utrolig god. Jeg traff mange kjempehyggelige folk fra mange forskjellige bakgrunner og aldersgrupper og steder, fra de som kommer rett fra videregående og er helt ferske til de som har jobbet i skole og andre institusjoner i flere år. Jeg hadde veldig flaks med å finne folk jeg er på bølgelengde med raskt så opplevelsen ble enda bedre som følge av det.

De som holder undervisning er også kjempeflinke. Fordi løpet er samlingsbasert er hver fysiske samling arrangert over to dager med fem timers opplegg hver dag; dette kan høres intenst ut og det var det forsåvidt også, men det var et godt tempo med passe mange og lange pauser underveis, og jeg følte ikke at jeg var overlastet med informasjon på noe tidspunkt.

Campus er et råfestlig sted. Man merker at nittitallet sitter i veggene overalt, for skolen har jo vært der en stund, og det ene auditoriumet var sågar pressesenter ved OL i Lillehammer i 1994. Jeg elsker de gamle skolevibbene der, fra de labyrintlignende korridorene til de mange forskjellige sammenblandede arkitekturstilene.

Parkering ved campus viste seg å bli vanskeligere enn jeg trodde fordi det var så mange stengte veier rundt skolen; jeg endte på et tidspunkt med å kjøre til Fåberg fordi jeg tok feil i en rundkjøring da jeg prøvde å finne riktig vei. Da jeg til slutt fant skolen var jeg råheldig som faktisk fant en parkeringsplass; der var det fullt så det halve kunne være nok. Ellers setter jeg pris på at parkeringen var gratis.

For anledningen bodde jeg ved Stasjonen hotell, som ligger, vel, rett over Lillehammer stasjon. Jeg fikk rommet som lå helt på enden med utmerket utsikt over togsporene og kunne følge med på togene som kom og gikk. Hotellet var helt kurant og standarden var helt grei, men bygget er fryktelig dårlig lydisolert; ikke bare kunne jeg høre alt som skjedde på naborommet, men hver gang de snakket om togene som kom og gikk og kjørte forbi fikk jeg også høre om det. Det ble spesielt slitsomt fordi de begynte å prate om togene allerede klokka fire om morgenen, og dermed var jeg lys våken fra da. Grell. Senga var også vond for min gamle, kjipe kropp, så det ble nesten ikke noe søvn.

Men det skal de ha: kommer man for å delta på samling på HINN så er det 840 kroner natten, frokost og nistepakke inkludert! Og frokosten var overraskende god. Jeg gremmes riktignok over at jeg måtte sitte og høre på en litt for surtsyngende mann med litt for tykk aksent gjennom hele frokosten, med et utvalg av akustiske tolkninger av sanger som strakk seg fra Avicii til Bon Jovi. Dei jøst-å vanna hævv fønn, liksom.

Det aller viktigste jeg tar med meg fra første samling er riktignok en ganske enkel ting: dette føles riktig.

Jeg er gira på å lære mer. Jeg er gira på å lese og på å skrive oppgaver. Jeg er gira på å pugge og slite med stoffet. Jeg er gira på APA 7 og kildehenvisninger og referanser. Jeg er gira på begreper som danning og samfunnets utvikling og kritisk tenking og motivasjon. Jeg er gira på å lese Imsen og Dewey og fordype meg i hvorfor folk har ment som de har ment, og hva det egentlig betyr for meg og hva jeg mener. Jeg er gira på Canvas og innleveringsfrister og hjemmeeksamen og oppmøteplikt og kollokviegrupper og spørretime på Zoom.

Det er mulig det høres rart ut, men sånn er det altså. Jeg føler dette er et stort skritt i riktig retning. Jeg vil lære mer om pedagogikk og jeg vil få meg kunnskap om noe jeg ikke kan så mye om. Hva fører det til, til syvende og sist? Det får vi se. Jeg er ikke ferdig som utvikler med det første, og jeg er glad i utviklerfaget også.

Men jeg begynner å se at jeg kanskje ikke bare skal drive med utvikling hele livet. Iallefall ikke eksklusivt det. Jeg føler at jeg har noe annet å tilføre verden enn CSS og JavaScript og syrlige kommentarer om hvordan AI kommer til å ødelegge alt for oss. Jeg har noe mer å by på enn designsystemer og webkomponenter og byggverktøy og smidige utviklingsprosesser. Jeg vil ikke bare gjøre det lenger. Jeg er litt ferdig med tanken om at jeg bare skal være utvikler hele mitt profesjonelle liv. Jeg vil ha mer.

Hadde noen fortalt meg at det var sånn her det kom til å føles så tror jeg at jeg hadde kastet meg på mye tidligere. Og det er også det som er så fint med PEDFLEX, som studieprogrammet heter: jeg kan studere på deltid og det er samlingsbasert, og det er mulig å kombinere det jeg har lyst til å gjøre med det jeg tjener penger på å gjøre. Det blir litt lite fritid fremover, kanskje, men det er det verdt, synes jeg.

I dag har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på veldig lenge: semesterregistrert meg.

Logget inn på StudentWeb. Betalt semesteravgift. Semesterregistrert meg og meldt meg opp til fag, valgt hvilke valgfag jeg ønsker å ta. Lagt en plan.

Jeg skal tilbake på skolebenken fra og med i høst. Bachelor i pedagogikk, intet mindre, på deltid. Samlingsbasert. I seks år! Herregud, seks år med studielivet på toppen av full jobb som utvikler! Jeg må jo være gal.

Men samtidig som jeg er gal føler jeg meg veldig smart, for dette er noe jeg har lyst til å gjøre også.

Jeg har tenkt på det helt siden jeg jobbet som fagansvarlig ved Fagskolen Kristiania, egentlig. Jeg trives veldig godt med pedagogikk. Jeg synes det er spennende og givende å jobbe med og jeg tror jeg har noe å gi andre der. Jeg skulle ønske jeg hadde mer kunnskap om det. Og etter å ha tenkt på det en god stund i våres la jeg det fra meg fordi det har vært så mye annet å holde på med.

Men så kom det forsyne meg en restplass ved Høgskolen i Innlandet. Pedagogikk, samlingsbasert, deltid. Bachelorgrad, 180 studiepoeng. Seks år. Seks år med samlinger og lesing og oppgaveskriving og innleveringer og læringsplaner og hardt arbeid, på toppen av å jobbe full stilling.

Mine foreldre gjorde noe sånt da de var godt voksne og hadde fått barn og rekkehus og hele pakka. Jobbet som lærere og tok videreutdanning. Jeg har blitt fortalt at det var latterlig tøft. Tok jeg det som en advarsel? Åpenbart ikke siden jeg nå sitter her selv.

Men det er noe jeg har lyst til. For jeg er ikke helt sikker på at det å være utvikler er noe jeg skal være resten av arbeidslivet mitt.

Nå har jeg holdt på i snart 15 år med å skrive kode og lage nettsider som et levebrød. I høst er det 21 år siden jeg tok i HTML og CSS for første gang. Jeg har holdt på med dette så lenge nå at jeg ofte glemmer hvor mye jeg egentlig kan, for fagfeltet beveger seg så fort at det nesten er umulig å henge med i svingene. Om jeg skal jobbe som utvikler frem til jeg blir pensjonist så snakker vi 33 år til. Det er... Ganske lenge å sitte og holde på med JavaScript.

Derfor er det kanskje ikke så dumt å ha litt andre ting å spille på? Branche ut litt? Faktisk ta skrittet jeg har drømt om å ta en stund og komme meg tilbake på skolebenken og lære noe nytt? Om alt går etter planen vil jeg være 43 år når jeg er ferdig med dette prosjektet. Da er jeg eldre, men ikke så gammel ennå at det er for sent å tenke på et lite eller stort karrierebytte.

Det hadde jo vært gøy å prøvd seg innen høyere utdanning igjen en eller annen gang. Kanskje finne meg en litt annen nisje innenfor IT som ikke bare handler om utvikling men også arbeid med mennesker. Kanskje jeg får helt elsk for pedagogikk og bare vil jobbe med det.

Og kanskje det ikke faller i smak i det hele tatt. Kanskje arbeidslasten blir for høy og jeg ikke klarer å levere det jeg skal. Kanskje jeg må gi meg fordi det skjer andre ting på hjemmebane. Det er selvfølgelig en mulighet oppi alt dette.

Men jeg skal iallefall gi det et ærlig forsøk, bare fordi jeg har lyst. Fordi det beste tidspunktet å gjøre det på er her og nå. Fordi jeg kan. Fordi det går an. Fordi jeg er verdt forsøket.

Etter å ha lagt om til Eleventy og Decap fikk jeg litt blod på tann og freste kjapt litt kode for å få ut en ting jeg har tenkt på en stund: en statuslogg. En slags erstatning for Twitter og Facebook og sånt, med kortere statusoppdateringer om ting som skjer som ikke nødvendigvis passer til en bloggpost.

Du vet, morsomme Youtubeklipp. Bilder av mat. Dank memes. Kattevideoer. Kjappe vitser. Kanskje ett og annet bilde på farten? Sånt man egentlig brukte Twitter og Facebook til i gamle dager før alt sto i brann.

Hvorfor ikke titte innom Hva skjer? Kanskje det til og med er noe morsomt der en gang.

Du ser det nok ikke, og det er også meningen. Men jeg har iallefall gjort en del arbeid med hjemmesiden min og kan med glede formidle at du nå befinner deg på en nettside som er laget med Eleventy.

Det er sånn sett ikke så innmari lenge siden jeg laget forrige versjon av nettsiden med SvelteKit, og la det bare være sagt med en gang: jeg synes fremdeles SvelteKit er helt fantastisk å jobbe med. Det var enkelt å vedlikeholde, enkelt å forstå og enkelt å bli glad i. Det større problemet for meg lå i innholdsløsningen jeg hadde valgt: Sanity.

Det er ikke noe galt med Sanity, sånn egentlig. Det er bare det at jeg er veldig fan av å eie mitt eget innhold. Og jo flere bloggposter jeg skrev, jo mer innså jeg at dersom Sanity plutselig en dag går under, eller skrur opp prisene til et uakseptabelt nivå, eller blir kjøpt opp av noen jeg ikke liker, eller bestemmer seg for å begynne å bruke innholdet mitt til å trene AIer... Hva gjør jeg egentlig da? Jeg har ikke en diger nettside med massevis av innhold, men det innholdet som er på den er jo mitt og jeg har skrevet det over tid. Jeg vil bestemme over det jeg lager. Jeg vil ikke at en tjeneste skal få legge føringer eller bestemme over meg.

Derfor lekte jeg med en tanke om at alt innholdet mitt i all hovedsak skal lagres i statiske filer. Da kan jeg selv bestemme hvilke verktøy jeg vil bruke, hvor filene skal lagres, hvilke tjenester jeg vil stole på, og så videre. Etter å ha lekt med tanken en stund igjen bestemte jeg meg for å hoppe tilbake på Eleventy.

Ikke så lenge etter jeg begynte å leke med Eleventy fant jeg et annet flott verktøy: Decap CMS. Tanken om å installere et lite mini-CMS som bare forholder seg til statiske filer i et Git-repository og funker bra med Netlify sine identity-verktøy var veldig lokkende.

Og vips, her er vi. Hele siden er laget med Eleventy, og det er et deilig og ukomplisert verktøy å lage nettsider med. Den kommer med bundling av CSS uten å måtte sette opp en pipeline. Jeg har fungerende RSS-strømmer i både XML og JSON og til og med et sitemap rett ut av esken. Lighthouse rapporterer 100 i alle kategorier for hvert bygg. Decap gir meg muligheten til å skrive nye poster uten å måtte åpne en editor, og siden alt havner i Git kan det rulles tilbake om nødvendig. Og jeg kan rive ut Decap uten noe krøll om jeg ikke lenger vil bruke det.

Jeg kan helt klart anbefale Eleventy om du tenker på å bli med i IndieWeb-bevegelsen. Ja, du må nødvendigvis kode for å komme noen vei, men det er også der moroa ligger. Sosiale medier er ikke så kult som det en gang var. Lag din egen nettside. Ta kontroll over innholdet ditt. Lag noe kult som bare er ditt.

Jeg har laget meg et lite fotoprosjekt kalt norsk sykehusestetikk.

Jeg flyr mye på sykehus om dagen og en del av tiden blir brukt på å gå rundt i korridorer for opptreningens og turens skyld. På disse turene kommer vi over mye rare greier.

Merkelige beskjeder skrevet på gule klistrelapper og hengt på kontordører. Grupperom med utskrevet clipart ved inngangen. Bilder og fotografier hengt skjevt opp på veggene. Malerier av ukjente kunstnere. Kjærlighetserklæringer og sure tilbakemeldinger til kollegaer.

De som kommer til sykehuset er som regel der i et ærend, enten de er pasienter eller pårørende eller besøkende. Mennesker i sine livs verste og beste øyeblikk. Det er undersøkelser og inngrep og prosedyrer og operasjoner. Blodprøver og urinprøver og prøvesvar. Maskiner som piper og lager ekle lyder.

Hvilke omgivelser vi omgir disse menneskene med har noe å si for opplevelsen. Å gå turer gjennom de tilsynelatende endeløse og tomme korridorene på et sykehus er et spennende innblikk i hvilke valg man tar hva gjelder den visuelle opplevelsen.

Hvordan blir den til? Er det designvalg? Tilfeldigheter? De ulike personlighetene til de som jobber ved sykehuset, på forskjellige avdelinger og i forskjellige fagområder? Hvem bestemmer hvilket inntrykk du skal få neste gang du må på sykehuset i store eller små ærend?

Jeg forsøker å ta bilder når jeg finner noe som fascinerer meg. Jeg tar ikke med ordentlig kamerautstyr på sykehuset fordi det blir litt upassende — jeg er jo først og fremst der i familieærend. Men nylig kjøpte jeg meg ny telefon med langt mer kraftig kameraoppsett enn den forrige jeg hadde. En Sony Xperia 1 VI. Og den tar jevnt over helt utmerkede bilder.

Fordi jeg er en nerd og liker å fikle med ting bestemte jeg meg for å forsøke å redigere bildene på ordentlig vis, slik jeg gjør når jeg tar bilder med ordentlig kamerautstyr. Etter litt skruing i innstillingene fikk jeg den til å ta bilder i råformat for best mulig resultat. Så tar jeg råfilene gjennom Affinity Photo og DxO Photolab og gir dem riktig behandling. Skrur litt på farger og lyssetting, fikser opp i rare perspektiver og sånt som gjerne oppstår når man tar bilder med telefon.

Alt i alt er det et morsomt lite prosjekt, både teknisk og fotografisk. Det er noe annet å tenke på innimellom mens vi går tur og er på sykebesøk. Og det er fascinerende å se hvordan sykehuset har blitt stilisert over tid.

Noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren. Sjekk gjerne ut hele fotostrømmen min på Flickr.

Hei, du. Ja, du ja.

Du ser ut som en sånn kreativ person og sånt, ikke sant? Du liker sikkert sånne designgreier. Redigering av bilder og illustrasjoner og sånne ting. Jeg er ikke så fryktelig kreativ at det gjør noe på det området selv, men selv jeg klarte ikke å motstå tilbudet som Serif har på Affinity-programmene sine frem til 15. august.

Tenk, halv pris på hele pakka! Du betaler én gang og får programmene til odel og eie resten av livet ditt! Ingen fordømte abonnementer! De sluker ikke innholdet ditt og bildene dine for å trene AIen sin! Du betaler, og så er softwaren din, komplett med alle oppdateringer frem til en ny versjon slippes. Og det for en knapp tusenlapp.

Jeg er så møkk lei av Adobe og av Figma at jeg tok det som en investering, og himmel og pannekake så gode Affinity-programmene faktisk er. Der ute finnes det altså noen som lager kreative programmer av høy kvalitet og som ikke flår deg uhemmet med kjipe forretningsmodeller. For et konsept!

Jeg har startet et nytt sideprosjekt i år. Det har ikke egentlig noe navn, men jeg har begynt å legge ut bildene jeg tar. Jeg har begynt å fotografere igjen etter jeg kjøpte meg litt utstyr på Black Friday-salg i fjor. Enn så lenge har jeg bare holdt resultatene mine for meg selv, men nå har jeg laget meg en Flickr-konto og legger ut bildene mine der.

Som utvikler blir jeg stadig spurt om sideprosjektene mine. For jeg har jo noen sideprosjekter, ikke sant? Noen saftige apper, verktøy eller sider jeg vedlikeholder og kjæler med når jeg ikke sitter og koder til vanlig? Kanskje et rammeverk eller byggeverktøy jeg fikler med? Kanskje noe open source jeg bidrar til? Alle oss nerder som skriver kode har jo gjerne noe de holder på med på fritiden som er kode også? Sånn fungerer jo de som driver med kode, ikke sant?

Vel, nei. Ikke jeg, iallefall.

Jeg har sideprosjekter, selvfølgelig. Det største av dem er Norsk programmering. I fem år har jeg og andre sittet og pratet på Discord. Om kode. Om faget vårt. Om jobb og studier og datamaskiner og programmeringsspråk. Om hvor vanskelig det er å finne jobb for nyutdannede. Om hvor kjipt det er å søke og søke og ikke komme noen vei. Om hvordan markedet har tatt en tur i grøfta. Om hvordan Rust er det nye heite. Eller var det Go, eller C, eller Haskell, eller CSS? Jeg husker ikke. Men tiden min går dit.

Fordi det gir meg verdi. Det gjør at jeg vokser. Jeg skaper meg nettverk. Prater med gode folk som gjør at jeg føler at jeg er verdt noe. At jeg kan gi noen hjelp, eller få hjelp om jeg trenger det, bare fordi vi har skapt en arena sammen der vi møtes på samme grunnlag og en felles bølgelengde. Det er en positiv ting jeg gleder meg over hver eneste dag. Jeg er ikke verdens beste utvikler eller teknolog, og det er heller ikke målet. Jeg har funnet meg noe jeg liker å gjøre, noe jeg synes er givende. Og gjennom Discord får jeg prate med andre som også har det sånn, og som jeg kan lære noe av. Det har verdi for meg fordi det er noe positivt i livet mitt.

Sånn har jeg det med fotografi også. Jeg tar ikke bilder fordi jeg er fantastisk god til det. Langt derifra. Jeg er det vi kan kalle en helt gjennomsnittlig grei hobbyfotograf som vet hvilken knapp han skal trykke på for å ta et bilde. Det er greit. Jeg trenger ikke være verdens beste fotograf for å være glad i å ta bilder.

Når jeg er ute og fotograferer, enten jeg går i skogen eller i byen eller i nabolaget, så er det noe jeg kan bruke for å slå av hodet. Skru om hjernen til noe annet. Bruke øynene til å se etter motiver. Bruke hodet til å tenke meg frem til hvilket utsnitt jeg ønsker meg. Bruke følelsene til å kjenne på stemningen. Komme i touch med meg selv. Føle at jeg gjør noe nå, bare for meg, for min del, fordi jeg synes det er gøy og givende. Komme hjem med slitne bein og et smil om munnen og et minnekort fylt med potensielle gode bilder. Blir ikke bildene gode, gjør det heller ingenting. For jeg har vært ute og fotografert. Og det er det viktigste. Jeg har brukt tiden min på et sideprosjekt som gjør at jeg har det bedre med meg selv.

De som kjenner meg sånn passe godt vet at jeg har det vanskelig om dagen. Det er mye nå. Mye som ikke er bra. Det er et nett av ting som surrer seg rundt meg og knyter seg sammen så jeg ikke kan bevege meg som jeg vil, puste som jeg pleier. Sykdom og permitteringer og jobbsituasjoner. Venner og familie og kjæledyr som ikke har det bra. Ting er ikke bra. De har ikke vært bra på lenge.

Derfor vil jeg snakke om sideprosjekter i dag.

Sideprosjektene mine handler ikke om kode. Det er et bevisst valg. Sideprosjektene mine er ting jeg har i livet mitt for å gjøre meg selv mer lykkelig og mer bevisst på de tingene som gjør at jeg får det bedre, også når det er vanskelig. Det er aktiviteter og små prosjekter jeg har fordi jeg fortjener det beste livet jeg kan gi meg selv.

Norsk programmering er et sideprosjekt jeg har fordi det gir meg venner og bekjente jeg aldri hadde truffet ellers; fantastiske folk som jeg genuint kan si at jeg ikke vet åssen jeg hadde klart meg uten. Fagfeller og utviklerkompiser og mednerder jeg ikke hadde villet være foruten, uansett hva.

Jeg fotograferer fordi det gir meg et avbrekk fra verden. En meditasjon der jeg kan fokusere på verden rundt meg og forsøke å formidle det jeg ser og det jeg føler til andre, og dermed bli bevisst på hvordan jeg selv fungerer.

Jeg skriver. Mikroblogger. Fagartikler. Ting til kode24. Egne fantasyfortellinger. Fordi når jeg får bruke ordene mine og klarer å få inn en riktig flyt i hva jeg ønsker å si, så klarer jeg å formidle ting bedre ellers i hverdagen også. Jeg klarer å finne den rette spissen på det jeg vil si, enten jeg prøver å være humoristisk, sarkastisk eller dønn seriøs.

Jeg drodler. Jeg har en egen drodlebok og langt flere penner, blyanter, tusjer, fargestifter og andre tegnehjelpemidler enn jeg burde ha fått lov til å bruke penger på. Det er fordi jeg tenker bedre når jeg drodler. Jeg kan sitte i timesvis og høre på musikk og videoer mens jeg drodler og tegner fordi det gir hodet mitt ro og jeg klarer å fokusere og sentrere meg selv.

Jeg jobber med å gjenskape PCene vi hadde hjemme da jeg var barn gjennom PCem og eXoDOS og andre retroprosjekter, fordi jeg finner en glede i å gjenoppleve ting fra barndommen, den gangen ting var enklere enn de er i dag. Derfor redder jeg også gamle CDer med gammel software når jeg finner dem på bruktbutikker og denslags.

Sideprosjektene mine handler utelukkende om å fylle livet mitt med ting som er bra for meg. Ting jeg ikke får gjennom yrket mitt til vanlig. Ting jeg ikke får gjennom koding og Git og pull requests og dokumentasjon. Ting jeg ikke kan få gjennom Figma eller VS Code eller Teams. Ting jeg ikke oppnår gjennom sprintplanlegging eller code reviews.

Jeg forteller gjerne om dem til de som spør, og passer på å understreke hvorfor det er sånn. Det er ikke fordi jeg er lat. Det er ikke fordi jeg ikke er en nerd. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg om faget mitt. Det er fordi jeg funker sånn at om jeg ikke hadde sideprosjektene mine, hadde det ikke vært menneske igjen av meg.

Vi har en usunn sideprosjektkultur på gang i yrket vårt. Om ikke du driver med en jobb ved siden av jobben din, er du egentlig verdt noe som utvikler? Kan du kalle deg en ekte programmerer om du ikke har noe å vise til som du ikke har gjort på jobb? Er du egentlig en koder om du ikke driver med open source? Hva slags fagperson er du om ikke du dedikerer tiden din til meetups og andre aktiviteter som foregår etter jobb når kontoret er stengt?

Det er en kultur jeg ikke orker lenger. Jeg har blitt for gammel og for lei.

Jeg har valgt en annen vei. Jeg har valgt det ultimate sideprosjektet, et som aldri blir ferdig og som alltid vokser seg større dag for dag.

Jeg har valgt å heller ta vare på meg selv.

Jeg har blitt permittert fra jobben min.

Det er noe dritt, naturligvis. Det er dritt for oss alle. For den som permitteres, de som må permittere, og de som ellers berøres. Jeg har kommet i kontakt med NAV og må forholde meg til dagpenger, stille som jobbsøker som kan ta hva som helst, hvor som helst. Innfinne meg med synkende inntekt og økende utgifter om hverandre. Klart det er noe dritt.

Likevel er jeg heldig som bare det, for det finnes fortsatt noen der ute som trenger en seniorkis som har laget noen nettsider i sitt liv, og dermed er jeg fortsatt in the running når jeg søker jobber. Ting går fremover, smått om senn.

Når jeg snakker om jobb og prosjekter og sånt, så er det vanlig å snakke om H-ene. Det er det de lærer deg at du skal gjøre når du ringer etter hjelp når det har skjedd en ulykke. Fortell om H-ene. Hva, hvem, hvordan, hvor, hvorfor. Det er også en "når" inni der, såklart. Men det er ikke poenget.

Det slår meg nemlig at vi er veldig fokuserte på én bestemt H når vi snakker om programmering og koding og utvikling: "hvordan".

Vi kan snakke om "hvordan" i timesvis. Spørsmålene jeg får i intervjuer kommer veldig raskt over på "hvordan". Hvordan liker jeg å kode — har jeg mye erfaring med React, kanskje? Og TypeScript? Alle liker React og TypeScript. Hva med Vue? Eller Svelte? Kanskje Remix? Astro? Backbone? JQuery UI? Hva med byggsystemer? Webpack og sånt? Og Git? Har jeg erfaring med Git? Github? Github Actions?

Det er ekstremt viktig for de som ansetter å få vite hvordan jeg løser problemer. De vil veldig gjerne se meg løse problemer med sine egne øyne også. Det er viktig at jeg løser et case for dem. De vil se om jeg klarer å treffe et endepunkt, hente litt data, presentere de dataene på et vis. Kanskje implementere litt logikk. Bruk det rammeverket og de verktøyene du vil, du, Vegar. Vi bruker nok mest av dette, men du står fritt til å bruke noe annet, altså. Det er bare viktig at du viser oss hvordan du gjør dette. Vis oss hvordan. Det er veldig viktig at vi forstår hvordan.

Misforstå meg rett: "hvordan" er et veldig viktig ord for kodere, og særlig innenfor webutvikling der alt beveger seg raskere enn det har noen rett til å gjøre. Men i en søken etter "hvordan" glemmer vi de andre H-ene oppi dette. Det er farlig. Det er ikke forståelsen av "hvordan" som til syvende og sist gjør deg til en god utvikler på sikt.

Hva skal vi egentlig lage? Hvem skal bruke det? Hvilke problemer skal det vi lager løse? Hvorfor skal vi lage det på akkurat denne måten? Hvorfor skal vi lage det akkurat på denne måten? Hvem er det som tar beslutninger om det som skal lages? Hvorfor må vi lage det på nytt om det allerede finnes noe som løser problemet? Hvem kan svare på spørsmålene våre når de eventuelt kommer? Hva gjør vi med det når det er laget? Hvordan verifiserer vi at det vi lager er den riktige løsningen?

De ordentlige store spørsmålene, rett og slett. Om vi skal bruke React eller Vue, deploye det på Azure eller AWS, om det skal ha state management med Context eller Redux? De tingene spiller egentlig ingen rolle, iallefall ikke for sluttbrukere flest. Sluttbrukere driter stort sett i hvordan du har laget noe, så lenge det du har laget løser problemene deres.

Men jeg har snakket mye om "hvordan" i det siste. En bieffekt av å ha vært noen år i bransjen er at jeg sitter med ganske mange "hvordan"-kort på hånda. Noen av dem er skikkelig gode, noen er ganske dårlige. Jeg kan komme med lamme spøker om ting jeg skrev i Backbone, eller den gangen jeg måtte få en webapp skrevet i Lua opp og stå. Jeg kan vitse om at jeg forstår boksmodellen i Internet Explorer 6. For jeg gjør det. Men ingen kommer til å ansette meg fordi jeg gjør det. Håper jeg.

Jeg blir nok ikke ansatt noe sted fordi jeg kan React. Jeg er ikke verdens beste React-utvikler. Jeg er strengt talt ikke verdens beste utvikler innenfor noe som helst. Og det er egentlig helt greit, for det er ikke der verdien min ligger uansett.

Verdien min ligger i at jeg forstår "hva" og "hvorfor" og "hvem", ikke bare "hvordan". Jeg forstår hvorfor vi bygger systemer på måten vi gjør, hvem de påvirker, hvem som er med på å ta beslutninger, og hva målet vårt til syvende og sist er. Jeg forstår hvordan det vi lager er med på å transformere organisasjoner og skape verdi for sluttbrukere og til syvende og sist bedriften.

At jeg koder er bare en måte å oppnå alt dette på.

Så når jeg er i intervjuer prøver jeg å få folk til å slutte å snakke så himla mye om "hvordan" og heller snakke om de andre tingene. Jeg er en teknolog, rett nok, men en teknolog må kunne mer enn å kode. Jeg snakket på kode24-dagen om den gangen papirprototypen min skaffet meg en utviklerjobb — rett nok visste de allerede at jeg kunne kode, men jeg viste dem at det er andre fasetter ved meg også. Flere H-er enn "hvordan", rett og slett.

Men for all del — jeg biter det i meg og lager de små, stilige appene jeg må for å vise at jeg også kan "hvordan". Det er viktig, det også.

Men det er jo bare en bitteliten del av hele bildet allikevel.

Min hårføner om 2023 satt til side et lite øyeblikk: det var faktisk noen ganske ålreite musikkopplevelser i løpet av året. Her er et lite utvalg fra 2023-lista mi på Spotify:

• Shania Twain - Giddy Up!
  Ikke trodde jeg at jeg skulle finne en ny sang fra Shania jeg likte så godt som jeg gjør i det herrens år 2023, men sånn er det en gang.
• Frankie Rose - DOA
  Nytt album fra en av mine absolutte favorittartister noensinne, og denne sangen her? Den er nok årets beste nye sang for min del bare fordi den treffer just presis korrekt på alt jeg liker i sanger.
• Norah Jones ft Robert Glasper - Let It Ride
  Etter å ha funnet ut at Norah Jones er særdeles aktiv med sin podcast har jeg blitt rent bortskjemt med flott musikk derfra. Dette var den første sangen som dukket opp for meg i våres, og jeg digger den.
• Ladytron - City of Angels (Blakkat's Made in Los Angeles Mix)
  Lyden av overgangen mellom vår og sommer, lyse kvelder og sommerferiestemning under oppkoking.
• Chambray & The Aston Shuffle ft Liz Jai - Give It To You
  Nok en overraskelse siden jeg ikke har hørt noe om eller fra The Aston Shuffle siden et nummer på So You Think You Can Dance i 2009. Fjorten år der, altså.
• Philip Castle - Find Our Way
  Årets beste trance-låt. Ikke visste jeg at folk fra Canada kan trance, men det har vært et rart år.
• Alex Sonata & TheRio - Feels Like Home
  Sa du til meg at denne sangen kom for ti år siden hadde jeg nok trodd på det, for det er noe med følelsen i sangen som skriker "gullalder" for meg. Digg sang.