Mikroblogg, side 2

Vel, 2024 ble overhodet ikke noe i nærheten av det jeg hadde tenkt.

Da jeg satt her for et år siden og skrev trodde jeg ikke at 2024 skulle kunne bli noe verre enn det 2023 var, for det var heller ikke noe jubelår på noen måte, men 2024? Hjelpes.

Det ble et år der med mye misting. Jeg mistet jobben min. Jeg mistet kjæledyrene mine. Jeg mistet moren min. Og hadde jeg ikke hatt verdens beste venner og familie rundt meg hadde jeg trolig mistet vettet også.

Og nå sitter jeg her igjen og skriver om 2025, og denne gangen skal jeg i det minste ikke gjøre den åpenbare feilen jeg gjorde i fjor og skrive at, åh, 2025 skal virkelig bli mitt år, da skal alt ordne seg og det skal regne penger fra himmelen og jeg skal få alt jeg ønsker meg på et sølvfat fordi det er jeg verdt. Fungerte ikke i fjor og fungerer sikkert ikke denne gangen heller.

Planen for 2025 er å gjøre det bedre for meg selv enn det var i 2024, med de grepene jeg selv kan ta for å gjøre det bedre. Sånn som å bli bedre på å skrive ting, for jeg er jo glad i å skrive. Bruke mer tid på fotografi, for jeg er glad i å ta bilder, og til tross for alle de fæle tingene 2024 hadde å by på så fikk jeg litt connection med fotografi igjen. Det har vært sunt for meg, ikke bare fordi jeg kommer meg ut av huset og ut i naturen, men også fordi jeg har godt av å skru om hjernen litt på andre ting innimellom.

Jeg skal fylle livet mitt med mer musikk igjen, for musikk har vært vanskelig i år. Jeg vet alltid når det er en vanskelig tid, for da får jeg plutselig store gap i spillelistene mine på Spotify. Jeg skal bli flinkere på rutiner, for rutiner er bra for meg, særlig når det gjelder husarbeid og andre ting som gjør omgivelsene mine mer tilpasset meg.

Og jeg tror faktisk jeg setter streken der. 2025 får bare komme og lappe til meg med en våt torsk om det er det jeg har i vente, så får jeg heller bare være flinkere til å holde meg forberedt på det. Og om 2025 ikke lapper til meg med en våt torsk, så setter jeg selvfølgelig pris på det også.

Godt nytt år, folkens. Drit i å sende opp fyrverkeri, for det er ikke bra for noen. Klem alle rundt deg og si at du er glad i dem, bare fordi du kan. Spis en ekstra runde dessert.

Høsten i år har vært veldig rar. Det er vanskelig å fokusere, vanskelig å tenke. Hver dag er like merkelig emmen som den forrige, hver kveld stadig mørkere og tyngre å prosessere. Jeg er i utgangspunktet veldig glad i høst. Bare ikke akkurat denne høsten. Jeg er glad jeg har familie og venner, og jeg er glad jeg har en lege som forstår meg og at jeg har folk i min nærhet som støtter meg opp.

Og jeg er glad jeg har fotografi.

Jeg fotograferer ikke for resultatenes skyld. Det er fint å få noen fine bilder, og jeg liker å redigere og skru til bildene sånn at de blir som jeg ønsker meg. Men det er ikke resultatene som er det viktige, det er selve aktiviteten i å gå ut og fotografere.

Det er å komme seg ut i skogen, kanskje en skog jeg ikke har gått i før, for å ta noen bilder og finne stier jeg ikke er kjent på. Det er å sjekke turveier og hva som finnes i nærheten og bli mer kjent med nabolaget jeg bor i. Det er å ta med seg en god venn på turen og ha noen å prate med mens jeg strever opp tunge stier og bratte bakker. Det er å sjekke vær og månefase og kart med oversikt over lysforurensing i håp om at jeg kan få skikkelig gode stjernebilder. Det er å gå ut og bruke hodet til noe annet enn å sitte hjemme og tenke på alt som har skjedd. Det er å gi meg selv fri til å tenke på lukkertid, komposisjon, blenderåpning og motiv i en time eller to, bare så jeg har noe annet å holde på med.

Jeg skulle kanskje ønske jeg hadde litt mer kunnskap og trening nå og da, men det spiller ikke så stor rolle når hensikten ellers er oppnådd. Å komme hjem, kald og stiv i beina og ryggen, ta en god og varm dusj og deretter sette meg ned med bildene jeg har tatt for å se om de i det hele tatt ble noe bra er den viktige biten. Det gir meg noe å fokusere på, noe å gjøre. Det er nok. Og da er jeg nok også.

En eller annen dag skal jeg begynne å skrive og mikroblogge mer igjen også. Baby steps.

Mamma gikk bort sent om kvelden den 10. september, 2024 etter en tids sykdom.

Å beskrive mamma er en veldig enkel og samtidig veldig vanskelig oppgave.

Mamma var et fyrverkeri av farger og latter og omsorg, og var alltid der for oss. Hun feiret oss i våre gledesstunder, oppmuntret oss i våre nedturer, og var med oss i alle våre små og store eventyr og opplevelser.

Mamma skapte en barndom for oss som var fylt av trygghet og varme. Hun lærte meg å sette pris på musikk og bøker og tegneserier. Bokhyllene mine er fulle av Billy-blader fra åttitallet og nittitallet som mamma tok vare på, og spillelistene mine fulle av ABBA-sanger jeg har hørt på tusenvis av ganger. Hodet mitt er fullt av minner fra små og store stunder fra jeg var barn, og tydeligere enn noe annet er følelsen av at jeg bestandig hadde det godt.

Mamma var den som fant og kjøpte Simba til meg den julen jeg gikk i første klasse og Løvenes konge gikk på repeat i alle kinoer og hjem. Om han så er et kosedyr så har han vært med på flere overnattinger og hytteturer og sommerferier enn jeg greier å telle. Nå står han fremme på kommoden på soverommet mitt, for det er lite som er så ubeskrivelig deilig som en klem fra Simba i vonde stunder.

Mamma og pappa var de første jeg fortalte i familien at jeg er skeiv. Hun smilte bare og sa at det spilte vel ingen rolle. For de var jo på mitt lag, uansett hva. Hun heiet på meg, enten jeg tok svart belte i taekwondo eller sto på scenen på kode24-dagen, enten hun var der sammen med meg eller satt hjemme og sendte meg varme tanker.

Mamma bakte verdens beste boller. Hun kjørte ned akebakken i Nissedal i pulk mens hun skriklo og hoiet. Hun hadde Thomas Ledin-ringetone på telefonen sin. Hun slukte krimbøker og krimserier som om de var peanøtter. Hun elsket nystekte vafler og Mot i Brøstet. Hun elsket fornyelse og nye oppdagelser, fra læringsverktøy i skolen til Spotify og strømmetjenester. Hun hadde alltid orden på ting gjennom plastkasser og gule postit-lapper med perfekt løkkeskrift og to utropstegn med smilefjes på.

Mamma var en lærer som hadde en ekstra plass i hjertet til de elevene som trengte det mest fordi andre hadde vansker med dem. Hun var hovedtillitsvalgt og sto på for alle rundt seg, kollegaer som foreldre som elever. Hun jobbet ustanselig med retting av prøver og produksjon av læringsopplegg, et arbeid gjennom mange år hun var umåtelig stolt av.

Mamma var rampete og humoristisk på sin helt egen måte, og kunne le i ukesvis over de minste morsomme ting. Hun elsket jul og førjulstid, og elsket å pynte og ordne og stelle med hus og hjem så stemningen ble helt riktig. Ingen kunne sitere Tante Pose på rams som henne, ingen lo så godt av episode nummer 16 av Amalies Jul som henne.

Mamma elsket fjellet. Det var ikke noe sted i hele verden som ga henne en sånn ro som Ringsakerfjellet om sommeren, enten hun satt på hytta med en bok eller ved bredden av favorittjernet med solen i ansiktet. Der, mer enn noe annet sted i hele verden, fant hun det hun lengtet etter hele resten av året: fred.

I bisettelsen reflekterte vi over de mange fasettene hun hadde, og vi valgte blomster, bilder, program og musikk ut fra den hun virkelig var: positiv, kjærlig, varm og aksepterende. Mamma var svært privat om sykdommen sin og hvordan den påvirket henne, og seremonien var derfor lukket til aller nærmeste venner og familie. Hjertet hennes var derimot alltid åpent, og om alle hun ga plass til der hadde kommet, hadde ingen kirke vært stor nok til å holde oss alle.

Mamma var fantastisk på en måte bare mamma kunne være. Og tomrommet etter henne blir umulig å fylle.

Men vi som er igjen skal passe på hverandre og vise den samme varmen og kjærligheten ovenfor alle som kjente henne og som kjenner oss, og ta vare på hverandre i samme gode ånd. Det blir som hun hadde villet ha det.

Takk, mamma, for alt du var for meg. Du er sårt savnet og kjærlig husket.

Denne uken var jeg på min aller første samling ved Høgskolen i Innlandet, første steget på det som blir en lang, lang vei mot en bachelorgrad i pedagogikk. Her er noen oppsummeringer fra opplevelsen, litt for min egen del men også for de som måtte være nysgjerrige på hvordan det er å studere ved HINN og da spesielt pedagogikk.

For det første: opplevelsen som en helhet var utrolig god. Jeg traff mange kjempehyggelige folk fra mange forskjellige bakgrunner og aldersgrupper og steder, fra de som kommer rett fra videregående og er helt ferske til de som har jobbet i skole og andre institusjoner i flere år. Jeg hadde veldig flaks med å finne folk jeg er på bølgelengde med raskt så opplevelsen ble enda bedre som følge av det.

De som holder undervisning er også kjempeflinke. Fordi løpet er samlingsbasert er hver fysiske samling arrangert over to dager med fem timers opplegg hver dag; dette kan høres intenst ut og det var det forsåvidt også, men det var et godt tempo med passe mange og lange pauser underveis, og jeg følte ikke at jeg var overlastet med informasjon på noe tidspunkt.

Campus er et råfestlig sted. Man merker at nittitallet sitter i veggene overalt, for skolen har jo vært der en stund, og det ene auditoriumet var sågar pressesenter ved OL i Lillehammer i 1994. Jeg elsker de gamle skolevibbene der, fra de labyrintlignende korridorene til de mange forskjellige sammenblandede arkitekturstilene.

Parkering ved campus viste seg å bli vanskeligere enn jeg trodde fordi det var så mange stengte veier rundt skolen; jeg endte på et tidspunkt med å kjøre til Fåberg fordi jeg tok feil i en rundkjøring da jeg prøvde å finne riktig vei. Da jeg til slutt fant skolen var jeg råheldig som faktisk fant en parkeringsplass; der var det fullt så det halve kunne være nok. Ellers setter jeg pris på at parkeringen var gratis.

For anledningen bodde jeg ved Stasjonen hotell, som ligger, vel, rett over Lillehammer stasjon. Jeg fikk rommet som lå helt på enden med utmerket utsikt over togsporene og kunne følge med på togene som kom og gikk. Hotellet var helt kurant og standarden var helt grei, men bygget er fryktelig dårlig lydisolert; ikke bare kunne jeg høre alt som skjedde på naborommet, men hver gang de snakket om togene som kom og gikk og kjørte forbi fikk jeg også høre om det. Det ble spesielt slitsomt fordi de begynte å prate om togene allerede klokka fire om morgenen, og dermed var jeg lys våken fra da. Grell. Senga var også vond for min gamle, kjipe kropp, så det ble nesten ikke noe søvn.

Men det skal de ha: kommer man for å delta på samling på HINN så er det 840 kroner natten, frokost og nistepakke inkludert! Og frokosten var overraskende god. Jeg gremmes riktignok over at jeg måtte sitte og høre på en litt for surtsyngende mann med litt for tykk aksent gjennom hele frokosten, med et utvalg av akustiske tolkninger av sanger som strakk seg fra Avicii til Bon Jovi. Dei jøst-å vanna hævv fønn, liksom.

Det aller viktigste jeg tar med meg fra første samling er riktignok en ganske enkel ting: dette føles riktig.

Jeg er gira på å lære mer. Jeg er gira på å lese og på å skrive oppgaver. Jeg er gira på å pugge og slite med stoffet. Jeg er gira på APA 7 og kildehenvisninger og referanser. Jeg er gira på begreper som danning og samfunnets utvikling og kritisk tenking og motivasjon. Jeg er gira på å lese Imsen og Dewey og fordype meg i hvorfor folk har ment som de har ment, og hva det egentlig betyr for meg og hva jeg mener. Jeg er gira på Canvas og innleveringsfrister og hjemmeeksamen og oppmøteplikt og kollokviegrupper og spørretime på Zoom.

Det er mulig det høres rart ut, men sånn er det altså. Jeg føler dette er et stort skritt i riktig retning. Jeg vil lære mer om pedagogikk og jeg vil få meg kunnskap om noe jeg ikke kan så mye om. Hva fører det til, til syvende og sist? Det får vi se. Jeg er ikke ferdig som utvikler med det første, og jeg er glad i utviklerfaget også.

Men jeg begynner å se at jeg kanskje ikke bare skal drive med utvikling hele livet. Iallefall ikke eksklusivt det. Jeg føler at jeg har noe annet å tilføre verden enn CSS og JavaScript og syrlige kommentarer om hvordan AI kommer til å ødelegge alt for oss. Jeg har noe mer å by på enn designsystemer og webkomponenter og byggverktøy og smidige utviklingsprosesser. Jeg vil ikke bare gjøre det lenger. Jeg er litt ferdig med tanken om at jeg bare skal være utvikler hele mitt profesjonelle liv. Jeg vil ha mer.

Hadde noen fortalt meg at det var sånn her det kom til å føles så tror jeg at jeg hadde kastet meg på mye tidligere. Og det er også det som er så fint med PEDFLEX, som studieprogrammet heter: jeg kan studere på deltid og det er samlingsbasert, og det er mulig å kombinere det jeg har lyst til å gjøre med det jeg tjener penger på å gjøre. Det blir litt lite fritid fremover, kanskje, men det er det verdt, synes jeg.

I dag har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på veldig lenge: semesterregistrert meg.

Logget inn på StudentWeb. Betalt semesteravgift. Semesterregistrert meg og meldt meg opp til fag, valgt hvilke valgfag jeg ønsker å ta. Lagt en plan.

Jeg skal tilbake på skolebenken fra og med i høst. Bachelor i pedagogikk, intet mindre, på deltid. Samlingsbasert. I seks år! Herregud, seks år med studielivet på toppen av full jobb som utvikler! Jeg må jo være gal.

Men samtidig som jeg er gal føler jeg meg veldig smart, for dette er noe jeg har lyst til å gjøre også.

Jeg har tenkt på det helt siden jeg jobbet som fagansvarlig ved Fagskolen Kristiania, egentlig. Jeg trives veldig godt med pedagogikk. Jeg synes det er spennende og givende å jobbe med og jeg tror jeg har noe å gi andre der. Jeg skulle ønske jeg hadde mer kunnskap om det. Og etter å ha tenkt på det en god stund i våres la jeg det fra meg fordi det har vært så mye annet å holde på med.

Men så kom det forsyne meg en restplass ved Høgskolen i Innlandet. Pedagogikk, samlingsbasert, deltid. Bachelorgrad, 180 studiepoeng. Seks år. Seks år med samlinger og lesing og oppgaveskriving og innleveringer og læringsplaner og hardt arbeid, på toppen av å jobbe full stilling.

Mine foreldre gjorde noe sånt da de var godt voksne og hadde fått barn og rekkehus og hele pakka. Jobbet som lærere og tok videreutdanning. Jeg har blitt fortalt at det var latterlig tøft. Tok jeg det som en advarsel? Åpenbart ikke siden jeg nå sitter her selv.

Men det er noe jeg har lyst til. For jeg er ikke helt sikker på at det å være utvikler er noe jeg skal være resten av arbeidslivet mitt.

Nå har jeg holdt på i snart 15 år med å skrive kode og lage nettsider som et levebrød. I høst er det 21 år siden jeg tok i HTML og CSS for første gang. Jeg har holdt på med dette så lenge nå at jeg ofte glemmer hvor mye jeg egentlig kan, for fagfeltet beveger seg så fort at det nesten er umulig å henge med i svingene. Om jeg skal jobbe som utvikler frem til jeg blir pensjonist så snakker vi 33 år til. Det er... Ganske lenge å sitte og holde på med JavaScript.

Derfor er det kanskje ikke så dumt å ha litt andre ting å spille på? Branche ut litt? Faktisk ta skrittet jeg har drømt om å ta en stund og komme meg tilbake på skolebenken og lære noe nytt? Om alt går etter planen vil jeg være 43 år når jeg er ferdig med dette prosjektet. Da er jeg eldre, men ikke så gammel ennå at det er for sent å tenke på et lite eller stort karrierebytte.

Det hadde jo vært gøy å prøvd seg innen høyere utdanning igjen en eller annen gang. Kanskje finne meg en litt annen nisje innenfor IT som ikke bare handler om utvikling men også arbeid med mennesker. Kanskje jeg får helt elsk for pedagogikk og bare vil jobbe med det.

Og kanskje det ikke faller i smak i det hele tatt. Kanskje arbeidslasten blir for høy og jeg ikke klarer å levere det jeg skal. Kanskje jeg må gi meg fordi det skjer andre ting på hjemmebane. Det er selvfølgelig en mulighet oppi alt dette.

Men jeg skal iallefall gi det et ærlig forsøk, bare fordi jeg har lyst. Fordi det beste tidspunktet å gjøre det på er her og nå. Fordi jeg kan. Fordi det går an. Fordi jeg er verdt forsøket.

Etter å ha lagt om til Eleventy og Decap fikk jeg litt blod på tann og freste kjapt litt kode for å få ut en ting jeg har tenkt på en stund: en statuslogg. En slags erstatning for Twitter og Facebook og sånt, med kortere statusoppdateringer om ting som skjer som ikke nødvendigvis passer til en bloggpost.

Du vet, morsomme Youtubeklipp. Bilder av mat. Dank memes. Kattevideoer. Kjappe vitser. Kanskje ett og annet bilde på farten? Sånt man egentlig brukte Twitter og Facebook til i gamle dager før alt sto i brann.

Hvorfor ikke titte innom Hva skjer? Kanskje det til og med er noe morsomt der en gang.

Du ser det nok ikke, og det er også meningen. Men jeg har iallefall gjort en del arbeid med hjemmesiden min og kan med glede formidle at du nå befinner deg på en nettside som er laget med Eleventy.

Det er sånn sett ikke så innmari lenge siden jeg laget forrige versjon av nettsiden med SvelteKit, og la det bare være sagt med en gang: jeg synes fremdeles SvelteKit er helt fantastisk å jobbe med. Det var enkelt å vedlikeholde, enkelt å forstå og enkelt å bli glad i. Det større problemet for meg lå i innholdsløsningen jeg hadde valgt: Sanity.

Det er ikke noe galt med Sanity, sånn egentlig. Det er bare det at jeg er veldig fan av å eie mitt eget innhold. Og jo flere bloggposter jeg skrev, jo mer innså jeg at dersom Sanity plutselig en dag går under, eller skrur opp prisene til et uakseptabelt nivå, eller blir kjøpt opp av noen jeg ikke liker, eller bestemmer seg for å begynne å bruke innholdet mitt til å trene AIer... Hva gjør jeg egentlig da? Jeg har ikke en diger nettside med massevis av innhold, men det innholdet som er på den er jo mitt og jeg har skrevet det over tid. Jeg vil bestemme over det jeg lager. Jeg vil ikke at en tjeneste skal få legge føringer eller bestemme over meg.

Derfor lekte jeg med en tanke om at alt innholdet mitt i all hovedsak skal lagres i statiske filer. Da kan jeg selv bestemme hvilke verktøy jeg vil bruke, hvor filene skal lagres, hvilke tjenester jeg vil stole på, og så videre. Etter å ha lekt med tanken en stund igjen bestemte jeg meg for å hoppe tilbake på Eleventy.

Ikke så lenge etter jeg begynte å leke med Eleventy fant jeg et annet flott verktøy: Decap CMS. Tanken om å installere et lite mini-CMS som bare forholder seg til statiske filer i et Git-repository og funker bra med Netlify sine identity-verktøy var veldig lokkende.

Og vips, her er vi. Hele siden er laget med Eleventy, og det er et deilig og ukomplisert verktøy å lage nettsider med. Den kommer med bundling av CSS uten å måtte sette opp en pipeline. Jeg har fungerende RSS-strømmer i både XML og JSON og til og med et sitemap rett ut av esken. Lighthouse rapporterer 100 i alle kategorier for hvert bygg. Decap gir meg muligheten til å skrive nye poster uten å måtte åpne en editor, og siden alt havner i Git kan det rulles tilbake om nødvendig. Og jeg kan rive ut Decap uten noe krøll om jeg ikke lenger vil bruke det.

Jeg kan helt klart anbefale Eleventy om du tenker på å bli med i IndieWeb-bevegelsen. Ja, du må nødvendigvis kode for å komme noen vei, men det er også der moroa ligger. Sosiale medier er ikke så kult som det en gang var. Lag din egen nettside. Ta kontroll over innholdet ditt. Lag noe kult som bare er ditt.

Jeg har laget meg et lite fotoprosjekt kalt norsk sykehusestetikk.

Jeg flyr mye på sykehus om dagen og en del av tiden blir brukt på å gå rundt i korridorer for opptreningens og turens skyld. På disse turene kommer vi over mye rare greier.

Merkelige beskjeder skrevet på gule klistrelapper og hengt på kontordører. Grupperom med utskrevet clipart ved inngangen. Bilder og fotografier hengt skjevt opp på veggene. Malerier av ukjente kunstnere. Kjærlighetserklæringer og sure tilbakemeldinger til kollegaer.

De som kommer til sykehuset er som regel der i et ærend, enten de er pasienter eller pårørende eller besøkende. Mennesker i sine livs verste og beste øyeblikk. Det er undersøkelser og inngrep og prosedyrer og operasjoner. Blodprøver og urinprøver og prøvesvar. Maskiner som piper og lager ekle lyder.

Hvilke omgivelser vi omgir disse menneskene med har noe å si for opplevelsen. Å gå turer gjennom de tilsynelatende endeløse og tomme korridorene på et sykehus er et spennende innblikk i hvilke valg man tar hva gjelder den visuelle opplevelsen.

Hvordan blir den til? Er det designvalg? Tilfeldigheter? De ulike personlighetene til de som jobber ved sykehuset, på forskjellige avdelinger og i forskjellige fagområder? Hvem bestemmer hvilket inntrykk du skal få neste gang du må på sykehuset i store eller små ærend?

Jeg forsøker å ta bilder når jeg finner noe som fascinerer meg. Jeg tar ikke med ordentlig kamerautstyr på sykehuset fordi det blir litt upassende — jeg er jo først og fremst der i familieærend. Men nylig kjøpte jeg meg ny telefon med langt mer kraftig kameraoppsett enn den forrige jeg hadde. En Sony Xperia 1 VI. Og den tar jevnt over helt utmerkede bilder.

Fordi jeg er en nerd og liker å fikle med ting bestemte jeg meg for å forsøke å redigere bildene på ordentlig vis, slik jeg gjør når jeg tar bilder med ordentlig kamerautstyr. Etter litt skruing i innstillingene fikk jeg den til å ta bilder i råformat for best mulig resultat. Så tar jeg råfilene gjennom Affinity Photo og DxO Photolab og gir dem riktig behandling. Skrur litt på farger og lyssetting, fikser opp i rare perspektiver og sånt som gjerne oppstår når man tar bilder med telefon.

Alt i alt er det et morsomt lite prosjekt, både teknisk og fotografisk. Det er noe annet å tenke på innimellom mens vi går tur og er på sykebesøk. Og det er fascinerende å se hvordan sykehuset har blitt stilisert over tid.

Noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren. Sjekk gjerne ut hele fotostrømmen min på Flickr.

Hei, du. Ja, du ja.

Du ser ut som en sånn kreativ person og sånt, ikke sant? Du liker sikkert sånne designgreier. Redigering av bilder og illustrasjoner og sånne ting. Jeg er ikke så fryktelig kreativ at det gjør noe på det området selv, men selv jeg klarte ikke å motstå tilbudet som Serif har på Affinity-programmene sine frem til 15. august.

Tenk, halv pris på hele pakka! Du betaler én gang og får programmene til odel og eie resten av livet ditt! Ingen fordømte abonnementer! De sluker ikke innholdet ditt og bildene dine for å trene AIen sin! Du betaler, og så er softwaren din, komplett med alle oppdateringer frem til en ny versjon slippes. Og det for en knapp tusenlapp.

Jeg er så møkk lei av Adobe og av Figma at jeg tok det som en investering, og himmel og pannekake så gode Affinity-programmene faktisk er. Der ute finnes det altså noen som lager kreative programmer av høy kvalitet og som ikke flår deg uhemmet med kjipe forretningsmodeller. For et konsept!