Denne uken var jeg på min aller første samling ved Høgskolen i Innlandet, første steget på det som blir en lang, lang vei mot en bachelorgrad i pedagogikk. Her er noen oppsummeringer fra opplevelsen, litt for min egen del men også for de som måtte være nysgjerrige på hvordan det er å studere ved HINN og da spesielt pedagogikk.

For det første: opplevelsen som en helhet var utrolig god. Jeg traff mange kjempehyggelige folk fra mange forskjellige bakgrunner og aldersgrupper og steder, fra de som kommer rett fra videregående og er helt ferske til de som har jobbet i skole og andre institusjoner i flere år. Jeg hadde veldig flaks med å finne folk jeg er på bølgelengde med raskt så opplevelsen ble enda bedre som følge av det.

De som holder undervisning er også kjempeflinke. Fordi løpet er samlingsbasert er hver fysiske samling arrangert over to dager med fem timers opplegg hver dag; dette kan høres intenst ut og det var det forsåvidt også, men det var et godt tempo med passe mange og lange pauser underveis, og jeg følte ikke at jeg var overlastet med informasjon på noe tidspunkt.

Campus er et råfestlig sted. Man merker at nittitallet sitter i veggene overalt, for skolen har jo vært der en stund, og det ene auditoriumet var sågar pressesenter ved OL i Lillehammer i 1994. Jeg elsker de gamle skolevibbene der, fra de labyrintlignende korridorene til de mange forskjellige sammenblandede arkitekturstilene.

Parkering ved campus viste seg å bli vanskeligere enn jeg trodde fordi det var så mange stengte veier rundt skolen; jeg endte på et tidspunkt med å kjøre til Fåberg fordi jeg tok feil i en rundkjøring da jeg prøvde å finne riktig vei. Da jeg til slutt fant skolen var jeg råheldig som faktisk fant en parkeringsplass; der var det fullt så det halve kunne være nok. Ellers setter jeg pris på at parkeringen var gratis.

For anledningen bodde jeg ved Stasjonen hotell, som ligger, vel, rett over Lillehammer stasjon. Jeg fikk rommet som lå helt på enden med utmerket utsikt over togsporene og kunne følge med på togene som kom og gikk. Hotellet var helt kurant og standarden var helt grei, men bygget er fryktelig dårlig lydisolert; ikke bare kunne jeg høre alt som skjedde på naborommet, men hver gang de snakket om togene som kom og gikk og kjørte forbi fikk jeg også høre om det. Det ble spesielt slitsomt fordi de begynte å prate om togene allerede klokka fire om morgenen, og dermed var jeg lys våken fra da. Grell. Senga var også vond for min gamle, kjipe kropp, så det ble nesten ikke noe søvn.

Men det skal de ha: kommer man for å delta på samling på HINN så er det 840 kroner natten, frokost og nistepakke inkludert! Og frokosten var overraskende god. Jeg gremmes riktignok over at jeg måtte sitte og høre på en litt for surtsyngende mann med litt for tykk aksent gjennom hele frokosten, med et utvalg av akustiske tolkninger av sanger som strakk seg fra Avicii til Bon Jovi. Dei jøst-å vanna hævv fønn, liksom.

Det aller viktigste jeg tar med meg fra første samling er riktignok en ganske enkel ting: dette føles riktig.

Jeg er gira på å lære mer. Jeg er gira på å lese og på å skrive oppgaver. Jeg er gira på å pugge og slite med stoffet. Jeg er gira på APA 7 og kildehenvisninger og referanser. Jeg er gira på begreper som danning og samfunnets utvikling og kritisk tenking og motivasjon. Jeg er gira på å lese Imsen og Dewey og fordype meg i hvorfor folk har ment som de har ment, og hva det egentlig betyr for meg og hva jeg mener. Jeg er gira på Canvas og innleveringsfrister og hjemmeeksamen og oppmøteplikt og kollokviegrupper og spørretime på Zoom.

Det er mulig det høres rart ut, men sånn er det altså. Jeg føler dette er et stort skritt i riktig retning. Jeg vil lære mer om pedagogikk og jeg vil få meg kunnskap om noe jeg ikke kan så mye om. Hva fører det til, til syvende og sist? Det får vi se. Jeg er ikke ferdig som utvikler med det første, og jeg er glad i utviklerfaget også.

Men jeg begynner å se at jeg kanskje ikke bare skal drive med utvikling hele livet. Iallefall ikke eksklusivt det. Jeg føler at jeg har noe annet å tilføre verden enn CSS og JavaScript og syrlige kommentarer om hvordan AI kommer til å ødelegge alt for oss. Jeg har noe mer å by på enn designsystemer og webkomponenter og byggverktøy og smidige utviklingsprosesser. Jeg vil ikke bare gjøre det lenger. Jeg er litt ferdig med tanken om at jeg bare skal være utvikler hele mitt profesjonelle liv. Jeg vil ha mer.

Hadde noen fortalt meg at det var sånn her det kom til å føles så tror jeg at jeg hadde kastet meg på mye tidligere. Og det er også det som er så fint med PEDFLEX, som studieprogrammet heter: jeg kan studere på deltid og det er samlingsbasert, og det er mulig å kombinere det jeg har lyst til å gjøre med det jeg tjener penger på å gjøre. Det blir litt lite fritid fremover, kanskje, men det er det verdt, synes jeg.