Mamma gikk bort sent om kvelden den 10. september, 2024 etter en tids sykdom.

Å beskrive mamma er en veldig enkel og samtidig veldig vanskelig oppgave.

Mamma var et fyrverkeri av farger og latter og omsorg, og var alltid der for oss. Hun feiret oss i våre gledesstunder, oppmuntret oss i våre nedturer, og var med oss i alle våre små og store eventyr og opplevelser.

Mamma skapte en barndom for oss som var fylt av trygghet og varme. Hun lærte meg å sette pris på musikk og bøker og tegneserier. Bokhyllene mine er fulle av Billy-blader fra åttitallet og nittitallet som mamma tok vare på, og spillelistene mine fulle av ABBA-sanger jeg har hørt på tusenvis av ganger. Hodet mitt er fullt av minner fra små og store stunder fra jeg var barn, og tydeligere enn noe annet er følelsen av at jeg bestandig hadde det godt.

Mamma var den som fant og kjøpte Simba til meg den julen jeg gikk i første klasse og Løvenes konge gikk på repeat i alle kinoer og hjem. Om han så er et kosedyr så har han vært med på flere overnattinger og hytteturer og sommerferier enn jeg greier å telle. Nå står han fremme på kommoden på soverommet mitt, for det er lite som er så ubeskrivelig deilig som en klem fra Simba i vonde stunder.

Mamma og pappa var de første jeg fortalte i familien at jeg er skeiv. Hun smilte bare og sa at det spilte vel ingen rolle. For de var jo på mitt lag, uansett hva. Hun heiet på meg, enten jeg tok svart belte i taekwondo eller sto på scenen på kode24-dagen, enten hun var der sammen med meg eller satt hjemme og sendte meg varme tanker.

Mamma bakte verdens beste boller. Hun kjørte ned akebakken i Nissedal i pulk mens hun skriklo og hoiet. Hun hadde Thomas Ledin-ringetone på telefonen sin. Hun slukte krimbøker og krimserier som om de var peanøtter. Hun elsket nystekte vafler og Mot i Brøstet. Hun elsket fornyelse og nye oppdagelser, fra læringsverktøy i skolen til Spotify og strømmetjenester. Hun hadde alltid orden på ting gjennom plastkasser og gule postit-lapper med perfekt løkkeskrift og to utropstegn med smilefjes på.

Mamma var en lærer som hadde en ekstra plass i hjertet til de elevene som trengte det mest fordi andre hadde vansker med dem. Hun var hovedtillitsvalgt og sto på for alle rundt seg, kollegaer som foreldre som elever. Hun jobbet ustanselig med retting av prøver og produksjon av læringsopplegg, et arbeid gjennom mange år hun var umåtelig stolt av.

Mamma var rampete og humoristisk på sin helt egen måte, og kunne le i ukesvis over de minste morsomme ting. Hun elsket jul og førjulstid, og elsket å pynte og ordne og stelle med hus og hjem så stemningen ble helt riktig. Ingen kunne sitere Tante Pose på rams som henne, ingen lo så godt av episode nummer 16 av Amalies Jul som henne.

Mamma elsket fjellet. Det var ikke noe sted i hele verden som ga henne en sånn ro som Ringsakerfjellet om sommeren, enten hun satt på hytta med en bok eller ved bredden av favorittjernet med solen i ansiktet. Der, mer enn noe annet sted i hele verden, fant hun det hun lengtet etter hele resten av året: fred.

I bisettelsen reflekterte vi over de mange fasettene hun hadde, og vi valgte blomster, bilder, program og musikk ut fra den hun virkelig var: positiv, kjærlig, varm og aksepterende. Mamma var svært privat om sykdommen sin og hvordan den påvirket henne, og seremonien var derfor lukket til aller nærmeste venner og familie. Hjertet hennes var derimot alltid åpent, og om alle hun ga plass til der hadde kommet, hadde ingen kirke vært stor nok til å holde oss alle.

Mamma var fantastisk på en måte bare mamma kunne være. Og tomrommet etter henne blir umulig å fylle.

Men vi som er igjen skal passe på hverandre og vise den samme varmen og kjærligheten ovenfor alle som kjente henne og som kjenner oss, og ta vare på hverandre i samme gode ånd. Det blir som hun hadde villet ha det.

Takk, mamma, for alt du var for meg. Du er sårt savnet og kjærlig husket.