Mikroblogg

Så, det viktigste først: jeg har nylig lansert Skriblemonster, mitt eget hjemmekokte forstyrrelsesfrie skriveverktøy. Det er fullstendig webbasert så det fungerer uavhengig av operativsystem, koster ingenting å bruke og inneholder kun den mest basic funksjonaliteten jeg trenger.

Hvorfor laget jeg dette fra scratch når det finnes en halv milliard andre teksteditorer der ute? Jo, nå skal du høre: jeg ble ærlig talt litt sur.

Jeg har brukt en del forskjellige verktøy som gjør dette opp gjennom årene, fra OmmWriter til Typora til FocusWriter til iA Writer. Og joda, de fungerer jo til å skrive tekst i, men uansett hvilket verktøy jeg snur meg mot så har det liksom ikke alt jeg ønsker meg på én gang.

FocusWriter har ikke en app for macOS lenger, for eksempel, og jeg har hatt varierende hell med hvor godt den fungerer på skjermer med større oppløsning og rendering av enkelte fonter. Typora fungerer sånn passelig greit, men jeg trenger ikke egentlig all funksjonaliteten den har, og jeg liker ikke hvordan scrollingen fungerer. OmmWriter har ingen Linux-app. Det har heller ikke iA Writer, og dessuten: $29 for en utgave til Windows og $49 for en utgave til macOS? Nei.

I min lille trassepisode der jeg satt og var sur fordi jeg ville ha noe men bare ikke noe av dette så begynte jeg å tenke på hva jeg egentlig vil ha av et skriveprogram.

Når jeg skriver i forstyrrelsesfri modus trenger jeg ikke rik tekst. Da skriver jeg bare små fortellinger og noveller og sånt, og da blir Markdown overflødig. Om jeg trenger Markdown går jeg for Obsidian uansett, som er et helt fantastisk verktøy til strukturerte notater og sånt. Så lagring trenger ikke gjøres i noe annet enn tekstfiler, og det er ikke spesielt komplisert å få til.

Deretter: typewriter scrolling. Jeg har kanskje skjønt at jeg er litt sær, men jeg er glad i typewriter scrolling fordi jeg ikke liker at fokuset mitt må flytte seg mens jeg skriver, og appene jeg har nevnt implementerer scrolling så forskjellig; noen gjør at hele dokumentet hopper en halv skjermhøyde opp når du når bunnen, noen gjør det sånn at når du først har nådd bunnen av skjermen så er det der tekstlinja befinner seg med mindre du scroller manuelt. Og andre igjen har hele konseptet med fysiske ark så du plutselig havner på en ny side midt inni en bolk av tekst.

Og så er det styring av utseende som jeg ikke trenger masse verktøy og muligheter rundt. Lys modus, mørk modus, sans-serif-font og serif-font. Så enkelt er det. Jeg liker muligheten for fullskjermmodus, men ikke at det skal være påkrevd for at appen skal se bra ut.

Så hva gjør en nerd egentlig når hen kommer inn i en situasjon som denne, der ingen eksisterende løsninger og standarder virker gode nok og bare ikke treffer riktig på krav og ønsker? Selvfølgelig lager nerden det selv.

Det skulle virkelig ikke mye til heller. Skriblemonster består av 293 linjer kode, og det inkluderer tomme linjer for lesbarhet. Noen enkle knapper knyttet opp mot noen enkle JavaScript-funksjoner for å styre farger og fonter, noen enkle CSS-regler for utseende som en helhet, et par fine og lesbare fonter, og litt flikking på tekst og lagringsfunksjonen for å få whitespace til å oppføre seg pent.

Ingen serverfunksjonalitet, ingen cookies, ingen sporing. Bare en helt basic HTML-side med riktig styling og litt JavaScript for å lagre og åpne filer. Det er alt jeg trenger av et verktøy som dette, og det er alt jeg laget. Pluss et domenenavn som var litt morsomt, for noen ganger føler jeg meg litt som et skriblemonster.

Det er nesten for dumt å skryte av det, men jeg har bestemt meg for å være flinkere på selvskryt og rask utrulling av konsepter og idéer i 2025, så her er vi. Skriblemonster er live. Jeg er fornøyd. Jeg har fått en skriveapp som er som jeg vil ha den og om andre kan dra nytte av den så er det kult, det også. Og om jeg ikke er fornøyd i fremtiden så endrer jeg den bare så den blir som jeg vil ha den.

Så langt de 293 nyttigste linjene med kode jeg har skrevet i år.

Hei. I dag blir det litt personlige nyheter som jeg allerede har delt med mange. Kort fortalt: jeg har sagt opp jobben min som utvikler og velger nå å gå en litt annen karrierevei — jeg begynner som faglærer ved en fagskole på nyoppstartet campus i Oslo.

Grunnene til dette valget er mange, men den viktigste er enkelt og greit at jeg trenger et lite luftbytte nå. Jeg har jobbet som utvikler i mange år. Jeg har hatt ansvar for teknologistakk, for team, for produkt, for utviklere og designere. Jeg har skrevet kode for å få penger til mat på bordet og tak over hodet i over femten år. Jeg har sett trender, rammeverk og verktøy komme og gå i et rasende tempo.

Nysgjerrighet og innovasjon er det som gjør en utviklerjobb gøy. Det er moro å komme på jobb, lære nye ting og ta i bruk ny kunnskap, og se at jeg og de jeg jobber med kommer nærmere målene vi har satt oss som et resultat av den læringen. IT er en bransje og et kunnskapsdomene som flytter på seg i et rasende tempo. Vi klarer oss ikke uten innovasjon lenger. Derfor må vi ha nysgjerrige og flinke fagfolk som jobber med innovasjon.

Det er det som frister mest for meg. Jeg har jobbet som lærer ved fagskole tidligere og trivdes godt i rollen, om ikke i akkurat den bestemte stillingen jeg var i, trolig fordi det var midt under pandemien og det var en kjempeutfordrende tid for alle.

Jeg fikk snakke med ivrige og flinke mennesker som sto midt i den morsomste fasen av prosessen med å bli en utvikler: oppdagelsesfasen der alt er nytt. Den perioden der du lærer noe nytt hver dag og der hver oppdagelse gjør det enda et hakk kulere å kode. Få jobbe med design, funksjonalitet og interaktivitet om hverandre i en salig suppeguri av fantastiske opplevelser og aha-øyeblikk. Kjenne hvor gøy det er når idéene og eksperimentene kommer på løpende bånd og hjernen jobber på høygir for å håndtere alt sammen.

Sånne perioder kommer flere ganger når du er heldig nok til å få jobbe med koding for pengene. Litt omstilling her, nye prosjekter der. Kanskje litt omveltning av teknologistakken og litt omskrivning av gamle prosjekter. Plutselig får du kanskje en ny rolle, mer ansvar, mer å gjøre. Men som i livet ellers er det gjerne den første forelskelsen du husker best.

Men om vi skal få gode, nysgjerrige teknologer ut i arbeid, må det også være noen som lærer dem hvordan de skal bli gode, nysgjerrige teknologer. Det er der jeg kommer inn i bildet. Jeg har vært ute noen vinternetter nå. Lært hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Sett prosjekter lykkes og mislykkes. Og på godt og vondt: lært hvor tungt man kan rammes personlig av vanskelige tider, enten i bransjen eller på det personlige planet, og hvordan de vanskelige tidene kan påvirke en.

Noen må fortelle kidsa hvordan det funker å være utvikler. Spesielt nå.

Fagfeltet vårt har tatt en vending jeg ikke liker. Det har blitt viktigere å levere resultater raskest mulig enn å levere de riktige resultatene. Håndverket vårt har blitt mindre verdt fordi det automatiseres bort, og i prosessen har vi automatisert bort moroa også. Vi har komplisert teknologien vår til et punkt der det virker bedre å la datamaskinene selv bestemme hvordan koden skal se ut, og så skal vi som jobber som teknologer bare ta en avsjekk. Vi har blitt konsumenter, ikke skapere.

Det er et symptom på teknologi i skolen generelt. Elever på barneskolen og ungdomsskolen lærer ikke å bli teknologer av at vi har læringsstoffet på smarttavler og nettbrett. De lærer ikke å bli teknologer av å bruke LMSer. De lærer ikke å bli teknologer av Kahoot og Mentimeter og ordskyer. Det eneste de lærer er å bli konsumenter av teknologi sånn at læringsgleden forsvinner. Sånn er det med koding også — du blir ikke teknolog av å lære deg å bruke kunstig intelligens og automatiserte prosesser. Du blir ikke teknolog av å verifisere kode du ikke har skrevet selv.

Du lærer ikke å svømme av å lese en bok om svømming. Du lærer ikke fribryting av å se mye på WWE. Du lærer ikke å lage mat av å se på Top Chef.

Men om du tilfeldigvis havner i mitt klasserom, så lærer du å kode, for jeg skal vise deg alt jeg kan sånn at du kan lære noe av det. Jeg skal stå og titte over skulderen din og se på at du strever som bare juling og ikke skjønner hvorfor funksjonene dine ikke kjører. Jeg skal heie på deg mens du sliter som om du prøver å stå på stylter på en skøytebane, og jeg skal hjelpe deg på beina igjen når du tryner så det ljomer i veggene.

Du skal jammen gjøre jobben sjøl. Jeg er ikke her for å kode for deg. Jeg er ikke her for å fortelle deg riktig svar. Jeg er ikke her for å gi deg beste veien til mål — ofte kan jeg den ikke selv, for å være helt ærlig. Det er uansett ikke jobben min å være et orakel for deg. Du skal virkelig få slite deg gjennom å søke på Google, lese dokumentasjon på MDN, spørre meg tjue ganger og medelevene dine hundre ganger.

Men en eller annen gang så skjønner du det. Og da er det jeg som begynner å spørre deg i stedet for. Hvordan kom du frem til løsningen? Hvor fant du svaret? Hvordan fant du svaret? Kunne du noe om det fra før? Gikk vi ikke egentlig gjennom dette i plenum i forrige uke, og du bare ikke fikk det med deg fordi det var tre brannalarmer i studentblokka etter noen prøvde å lage pizza etter å ha vært på kro? Sjekka du slidene? Kodeeksemplene? Hvorfor slår du hodet i pulten? Jeg spør jo bare!

Jeg kommer til å drive deg til vanvidd, virkelig til det ytterste, sinnsyke, glade vanvidd. Når du tror du har helt riktig løsning og helt riktig svar så kommer jeg til å pushe deg enda litt til allikevel. Kan du gjøre koden mer gjenbrukbar? Mer lesbar? Hva med universell utforming? Hva med testing? Hva med forskjellige nettlesere og forskjellige skjermstørrelser og forskjellige brukerbehov?

Og vet du hvorfor jeg kommer til å drive deg til vanvidd? Jo, for sånn er det faktisk der ute i virkeligheten.

En eller annen gang er det ikke jeg som spør om gjenbrukbarhet, men produkteiere for tre andre team der du jobber, som har sett det du har laget og nå forlanger å få det utlevert så de kan bruke det også.

En eller annen gang er det en stakkars designer som har fått ansvaret for universell utforming som kommer slukøret bort til pulten din og må konstatere at dere ikke har ting på stell, og noe av dette er din feil, helt konkret. De har kjørt git blame og du har fått blinken i panna. Hva har du tenkt å gjøre med det?

Og en eller annen gang kommer du til å komme over en alvorlig bug som må rettes umiddelbart, og du har fått innvilget overtid og overtidsmat og må sitte ved pulten din helt til du finner ut av hvorfor hele produksjonsmiljøet har brukket i vinkel og ikke lar seg fikse, selv ikke av alle seniorene i selskapet som sitter og klør seg i hodet over alle de rare feilmeldingene de ikke har sett før, som bare dukker opp i to søkeresultater på nett der siste oppdatering var i 2016.

Og da hjelper det ikke å ha lært å bruke en iPad eller et LMS eller Copilot. Da må du faktisk, tro det eller ei, lene deg på kunnskapene dine.

Da hjelper det å ha hatt et dritirriterende petimeter av en lærer som har pirket på alle disse tingene i to år. Og det hjelper at nevnte petimeter en gang satt i fire døgn og debugget et nettverkskall som ikke gikk fordi han ikke hadde enkeltfnutter inni dobbeltfnuttene sine.

Jeg gleder meg til å komme i gang. Virkelig. Det skal bli rart å ikke være utvikler som min primære rolle, selvfølgelig, men jeg er moden for noe annet nå. Jeg må fortsatt holde meg oppdatert på alt som kryper og går av teknologi, og jeg må ha nysgjerrighet og oppfinnsomhet nok til å greie å formidle på en god måte. Og om jeg en eller annen dag velger å gå tilbake til utviklerrollen igjen, så har jeg kanskje fått litt andre vibber og tanker og idéer til å kunne begynne på'n igjen med friske øyne.

Frem til det blir det spanskrør, grønn blazer med albuelapper og elfenbenspipe på kontoret. Eller hva nå enn lærere gjør om dagen.

I og med at jeg er en datanerd holder jeg nødvendigvis mye på med datamaskiner og gadgets og sånt, både på jobb og på fritiden. Stort sett er det gøy, noen ganger mindre gøy, og noen ganger helt dustete.

Nå om dagen er den dustete trenden jeg misliker aller mest enkelt og greit mersalg. Mer bestemt, mersalg i operativsystemer.

Det holder ikke lenger at du kjøper en datamaskin og/eller et operativsystem. Du må også kjøpe alle tilleggstjenestene som hører til. Du må kjøpe skytjenester og lagring og ekstra programmer og ekstra beskyttelse og ekstra funksjoner. Senest i år begynte Microsoft å ta seg betalt for tilleggstjenester i Notepad. Notepad, av alle ting! Og før noen kommer og syter om at men herregud, Vegar, du trenger ikke betale om ikke du vil!

Det er ikke poenget! Det er Notepad! Det er en teksteditor av aller simpleste slag, og det er det som gjør Notepad bra! Hvorfor stapper de haugevis av tjenester inn i Notepad som man så vil at folk skal betale for?! Jo, mersalg. Mersalg, mersalg, mersalg.

Og om ikke du bruker penger, vel, la oss i det minste tilby deg disse AI-baserte tjenestene våre som garantert ikke spionerer på deg i det hele tatt sånn at du kan ta i bruk AI for alle vil vel ha AI nå om dagen! Hver eneste gang macOS nå kjører en oppdatering så slår den på Apple Intelligence, selv om du har slått det av tidligere, i et slags håp om at du kanskje en eller annen dag glemmer å slå det av eller til slutt bare gir opp og ikke gidder mer.

I går ble jeg møtt av en heldekkende skjerm da jeg slo på den stasjonære PCen min og bootet opp Windows for å streame litt speedrunning (noen verktøy krever dessverre Windows fremdeles) — nå må du logge på, Vegar! Hvorfor det? Jo, for du må jo ha Office 365! Du må logge på sånn at vi kan la deg få et godt tilbud på Office 365! Vil du bare bruke en lokal konto, sier du? Nei, det kan du ikke. Du må logge på. Og vi har laget denne fine skjermen sånn at du ikke kan klikke deg ut eller avbryte før du er ferdig med å fylle den ut.

Jeg restartet maskina og gudskjelov kom ikke skjermen opp igjen, men ærlig talt, hva er dette for noe jævla vås? Jeg har kjøpt Windows 11 for mine egne penger, sårt tjente gjennom hardt arbeid, og nå skal jeg tvinges til å logge på så jeg kan bruke mer penger på ting jeg ikke vil ha eller trenger?

Og sånn for å toppe det hele så er de frekke nok til å kalle det for et økosystem. Apple sitt økosystem, for eksempel, det betaler mange for — skytjenester og skylagring og TV-tjenester og strømmetjenester og musikk, det er mange måter å komme seg inn i Apple sitt økosystem på bare du betaler litt ekstra for det. Det er ikke som om Apple selger noen av verdens dyreste maskiner og telefoner og klokker, liksom! (Det skal Apple rett nok ha: det er ingen bærbar maskin der ute som kvalitetsmessig er like bra som Macbook Pro. Hadde maskina vært mer åpen og macOS vært bedre så kunne de hatt verdensherredømme.)

Og jeg er den første til å si at om jeg liker en tjeneste eller et program eller en plattform godt, så betaler jeg gladelig for det. Men når jeg får det stappet ned i halsen på samme måten som når Romerikes Blad prøver å selge meg aviser, da er det nok. Jeg vil bestemme selv, for pokker!

Sånn som når Microsoft installerer drivere og plutselig finner på at det er helt greit å installere alt mulig bloatware i tillegg, som regel ting jeg har avinstallert selv. På denne Lenovo-maskina jeg skriver dette innlegget fra, for eksempel, er den veldig glad i å installere software som driver med eye tracking. Ett eller annet til spill, visstnok. I hvilken verden skulle jeg vel ville ha programvare som sporer hvor på skjermen jeg ser? Ikke vet jeg hva jeg skal med det og ikke vet jeg hva som skjer med dataene heller, og ærlig talt, om jeg ville ha det så hadde jeg da for pokker installert det selv! Hvemenn som betalte Lenovo for å få lov til å installere denne programvaren på maskinene deres burde piskes på pungen med en kald øse helt til pinse for å bedrive en bedritent irriterende form for mersalg, de også! Her har du et program du ikke trenger, Vegar! Vær så god! Avinstallere? Haha, den var god.

En gang i tiden er jeg sikker på at det var jeg som bestemte over datamaskinen min og jeg som avgjorde hva slags programmer som skulle være installert der!

Vel, greit, det gjør jeg forsåvidt fortsatt. Ingen plagsomme AI-funksjoner, ingen mersalg av diverse tjenester jeg ikke vil ha, ingen messing om økosystem as a service. Hvordan? Jo, Zorin OS. Og kanskje litt Linux Mint. Innimellom helt vanlig, gammeldags Ubuntu. Og jeg hører også gode ting om Fedora.

Takk og pris finnes det fremdeles gode alternativer der jeg ikke føler meg som en pengesekk noen slåss om.

Jeg våknet midt på natta i natt av at jeg var så varm, sikkert fordi varmepumpa sto litt høyt på og det plutselig gikk fra å være -15 til +4 ute på et par dager. Tenkte med meg selv at det var litt tidlig å stå opp klokka fire, så jeg rullet over og la meg til å prøve å sove igjen. Dette trigget av en eller annen grunn at jeg kjørte en fiktiv samtale med noen i hodet mitt der de spurte "hva tror du er grunnen til det?".

Men så rettet hodet mitt spørsmålet: "hva tror du er årsaken til det?".

Og plutselig hadde jeg litt av en åpenbaring om hvor stor forskjell det egentlig er på disse to spørsmålene. Om det er en grunn til noe, så er det en intern sak, da er det noe du har bestemt deg for. Da er det en selv som er i førersetet og tar avgjørelsen om at noe er som det er. Da må du gå i deg selv. Men om det er en årsak til noe så er det plutselig eksternt; da har det skjedd noe du ikke har kontroll over som så har forskyldt hvaenn det er du sitter med av problemer. Da er det med ett noe en selv kanskje ikke kan gjøre så mye med annet enn hvordan man håndterer det.

Jeg føler det er en god psykologisk øvelse når det er noe trøbbel i livet at man ser på om det er en grunn eller en årsak til at ting er som de er. Hvor ligger egentlig ansvaret hen? Og hvordan kan man bedre jobbe med seg selv for å skille grunn og årsak?

Jeg følte meg riktig smart og storhjernet der jeg lå i halvsøvne klokka fire på morgenen.

Deretter sovnet jeg på ordentlig og hadde en intens drøm om at jeg var i en butikk som bare solgte bittesmå påskeegg av sjokolade i alskens forskjellige fasonger, og jeg forsøkte å finne noe med en søt katt som jeg kunne gi bort. Jeg lette og lette helt til jeg gikk ned i kjelleren av butikken; et stort, kaldt, tomt rom med noen paller i midten der de hadde egg de ikke fikk solgt og som det var 50% rabatt på. Rommet var ikke opplyst av annet enn et flerfarget discolys lik de man får kjøpt hos Clas, og jeg fant et egg som så ut som Grinchen.

Det kan være jeg ikke er så storhjernet som jeg noen ganger føler meg.

Så er vi her igjen, da.

Trump er igjen president i USA. Denne gangen har han tatt med seg alt mulig rart av teknologiselskaper og -ledere med i raset, og alle bukker og skraper og kaster penger på ham fordi det er viktigere at de rike blir rikere enn å ta et standpunkt for menneskelig godhet. Zuckerberg dropper alt som heter innholdsmoderasjon fordi det er for lite "maskulin energi" i næringslivet der borte, hva nå enn det betyr for noe, men åpenbart har kampsport noe med saken å gjøre skal vi tro noe av rablingen hans. Apropos, jeg trente kampsport i veldig mange år og har et svart belte og hundrevis, om ikke tusenvis av timer med trening og instruksjon på samvittigheten. Jeg forstår ikke hva maskulin energi skal bety. Og jeg orker egentlig ikke prate om Musk lenger, for maken til patetisk oppførsel skal man lete lenge etter, enten det er snakk om Twitter (nei, det heter ikke X i min bok uansett hvor hardt han jobber for å få det til å skje) eller Tesla eller DOGE eller noe som helst annet.

Poenget er at nå er vi her igjen at teknologien vi bruker til å ytre oss på nettet, nok en gang, er i fare for å radikaliseres, forandres og forsures av Trump sin armé av støttespillere som tydeligvis ikke vet bedre. Og nå, mer enn noen gang før, er det viktig å ikke stole på at de største teknologiselskapene tar din og min ytringsfrihet på alvor. Teknologiselskapene er tettere bundet opp mot politikk enn noen gang før, bare se på TikTok som forsvant i [ser på klokka] knappe 24 timer før de plutselig kom tilbake, selvsikre på at de skal reddes av Trump. Som for øvrig var den som først og fremst ville bannlyse TikTok fra amerikansk jord i utgangspunktet. Men sånt snakker vi ikke om lenger, selvfølgelig.

Hva om Facebook i morgen brått forsvant fra europeisk jord på grunn av en eller annen lovgivning? Hva om Instagram gikk i svart for alle oss her på berget? Eller Snap? Eller TikTok, for den sakens skyld? Plutselig har ingen mulighet til å kommentere på nyhetssaker i avisenes kommentarfelt, sende ut invitasjoner til sekstiårslag, legge ut bilder av mandagsmiddagen som bare ble så perfekt. Hva gjør vi da?

Det er en grunn til at jeg har en slags blogg og en slags tidslinje som er helt fullstendig frakoblet alt som heter big tech. Ingenting av mitt innhold ligger bak en paywall eller en algoritme. Du må ikke godta cookies for å lese det jeg skriver, og du blir ikke sporet så noen kan finne ut hva slags ting du bør få annonser om. Ingen bestemmer om mitt innhold er viktigere for deg enn andres, for du må faktisk ta en bevisst beslutning om å komme inn hit og lese det. Akkurat som at jeg tok en bevisst beslutning om at det var sånn jeg ville du skulle komme inn hit. Og vil jeg dele innholdet mitt i sosiale medier? Null pes. Det er det vi har lenker til.

Det virker som om hele teknologisfæren går mer og mer av skaftet om dagen. Til og med Matt Mullenweg har gjort Wordpress, en av verdens mest og lengst brukte plattformer for blogging og hjemmesider, fullstendig motbydelig med alt det tullet han finner på for tiden. Og med den nye presidenten innsatt med alle hans teknologivenner rundt seg til å kysse ringen hans tviler jeg på at det blir noe skifte i ordbruk og retorikk de neste årene.

Nei, her må vi nok klare oss selv, folkens.

Så start den nye bloggen din i dag. Lag deg en hjemmeside. Sjekk ut Eleventy, for eksempel, som er det jeg bruker. Jeg hører mange sier at Ghost er ganske bra også. Eller kanskje Neocities er mer din ting, særlig om du vokste opp den gangen Geocities var en greie?

Åh, og hiv deg på en webring! Jada, webringer er fortsatt en ting, der kan du legge til den kule nye hjemmesiden eller bloggen din, og så limer du inn en liten kodesnutt som så lenker videre til alle de andre sidene i webringen. Lag en blogroll der du lenker til alle de kule menneskene du følger på nett, sånn at noen som liker bloggen din kan finne andre kule blogger som ligner. Eller ikke ligner. Det bestemmer du.

Og gjør den skikkelig rar! Det er for få skikkelig rare ting på nettet lenger, og de skikkelig rare tingene som er har blitt forvist til store sosiale medier uansett. Lag en hjemmeside om noe skikkelig sært og spesifikt og genuint pussig! Om skolisser, eller anmeldelser av smågodt, eller en liste over alle butikkene i Oslo som selger dadler og hvilke dadler som er best. En hjemmeside med bilder av klistremerker på rare steder, en hjemmeside med hekleoppskrifter, en hjemmeside for koret du synger i, en hjemmeside der bestemor kan legge ut GIFer med visdomsord og sitater som glitrer og skinner.

Vi kan kanskje ikke gjøre noe med politikken i USA, eller teknologilederne som nå kommer til å gjøre plattformene sine like hyggelige som å ha magesjau inni en vaskemaskin, eller alle menneskene som støtter dem som kommer til å se sitt snitt til å gjøre nettet til et enda med polarisert sted å være. Men vi kan ta aktive valg i hvilke plattformer vi bruker, og vi kan være med på å forme den andre siden av nettet.

Make the Internet Weird Again. Det er mitt slagord for 2025. Vi kommer til å trenge det.

For ikke så veldig lenge siden var det et spørsmål på kode24 sin Facebookvegg om hvilke editorer folk liker å bruke når de koder, så jeg svarte som sant er: VS Code på jobb, Sublime Text på privaten. Spørsmålet tilbake var omtrent som forventet fordi det var en del av den opprinnelige posten: bruker du ikke Copilot eller andre AI-verktøy, bare godt gammeldags håndverk?

Nei, det gjør jeg ikke. Hvorfor ikke? Fordi generativ AI bare er nok et tilskudd på lista over verktøy vi rett og slett ikke trenger for å lage gode løsninger for brukerne våre.

Mine meninger om AI er for øvrig godt kjent. Jeg har skrevet i kode24 om AI tidligere, og mitt inntrykk og syn på AI i teknologi har i grunn bare blitt verre siden den gang. Mens teknologimiljøene går i ring rundt AI og messer lovord som om det var en forgylt kalv, sitter jeg med min plain-ass kodeeditor som ikke har noe mer spennende ved seg enn syntax highlighting for språket jeg skriver.

Interessant nok handler det ikke egentlig om AI for meg, men heller den retningen teknologien har tatt for oss som er teknologer de siste årene. Jeg har sett det spesielt tydelig for oss som jobber med frontend-utvikling, og AI er egentlig bare siste tilskudd i rekken av symptomer på det jeg vil kalle eskalering.

Eskalering har vi hatt fryktelig mye av i frontend-landskapet de siste årene. Fordi teknologien angivelig ikke er rask nok, god nok, bra nok, så lager vi en masse ny teknologi, nye verktøy og rammeverk som skal gjøre det bedre. Vi har laget React og Angular og Vue og Svelte og en masse andre rammeverk fordi vanlig HTML, CSS og JavaScript var for ineffektivt. Vi har hatt Grunt og Gulp og Webpack og Rollup og Vite fordi vi aldri blir fornøyde nok med hvordan vi bygger applikasjonene vi lager. Vi har innført Recoil og Redux og Immer og Context fordi dataflyt i applikasjonene våre bare skal strømme én vei og det er fryktelig vanskelig å få til. Vi peiser inn styled-components fordi cascaden i CSS er for komplisert å forstå seg på.

For hvert år som går eskalerer vi bare mer og mer. Ikke fordi det gjør det lettere for oss selv. Ikke fordi det gjør det lettere for nye folk som kommer inn. Ikke fordi det gjør koden mer forståelig. Men fordi det angivelig er mer effektivt og fordi ny teknologi er spennende og viktig å teste ut og sånt. Du vet, sånne kule greier som det står i alle stillingsannonsene at vi må brenne for og være lidenskapelige over. Med andre ord: kodeord for at dette må vi være villige til å legge ned massevis av tid og krefter på bare for å få et løst grep om omfanget.

Og nå sitter vi der, da, med førti tusen pakker som vi ikke aner hva egentlig gjør i lockfila vår og en byggetid på fem minutter for å produsere en webside, kanskje et skjema eller to. Ett eller annet sted på veien har vi blitt så svimle og mistet følelsen i både armer og bein og klarer ikke lenger å se at det vi gjør nå, det er bullshit. Rett og slett, bullshit.

Og til slutt ble det så komplisert at noen fant ut at generativ AI var svaret på de problemene utviklere sitter med i dag. Vet du ikke hva du holder på med i kodebasen din? Ble du kastet inn i et nytt prosjekt der hverken du eller noen av de andre som jobber på det har hundre prosent kontroll over hva som foregår? Prøv Copilot eller ChatGPT eller Claude, da vel! Dans rundt den forgylte kalven du også, og ditt beger vil flyte over av hallusinasjoner og hjelpe deg med å gjøre applikasjonen din bedre! Du kommer fremdeles ikke til å forstå hva som foregår, men kanskje den mellomlederen som hvisker ting i øret ditt om OKRer og sprintdemoer blir fornøyd bare du greier å lukke taskene dine i JIRA i god tid! Hvem trenger vel forståelse og integritet når du bare kan trykke på noen knapper, så lager hallusinasjonsgeneratoren det du trenger!

Om du virkelig har eskalert dit at du ikke klarer deg uten AI i editoren din, så har du eskalert for mye. Da er det på tide å de-eskalere. Trenger du egentlig å gå for en ikke-standard pakkemanager fordi npm er "for treigt"? Trenger du egentlig scoped styling når du bare kan skrive vanlig CSS (for det kan du, så lenge du ikke skriver CSS som en geit på bærtur)? Må du egentlig skrive de kjempekompliserte typene i TypeScript som pusler sammen to-tre forskjellige andre typer og legger til et felt her og et felt der? Trenger du alle disse verktøyene og rammeverkene? Trenger du et rammeverk i det hele tatt?

Må vi virkelig gjøre ting så vanskelig bare fordi det er gøy å gjøre ting vanskelig? Trenger det være så himla komplisert? Og om det ikke var så himla komplisert, hadde du hatt behov for en AI-assistent i editoren din for å gjete deg gjennom arbeidsdagen? Sannsynligvis ikke.

Innen jeg har skrevet ferdig dette kommer det til å stå en kø av folk på døra mi for å fortelle meg hvor riv ruskende galt det jeg skriver er. For det første så trenger vi alle disse verktøyene når vi skal lage moderne applikasjoner, for det andre så har det faktisk blitt langt bedre enn det det var for noen år siden, og for det tredje så skjønner jeg ikke hvor umulig det er for en utviklingsavdeling å bare droppe alt på den måten.

Men det blir faktisk ikke bedre om vi ikke starter litt, alle og en hver. Og første skritt på veien mot lysere tider er å droppe generativ AI i editorene våre. Det gjør det nemlig ikke noe enklere at vi har et verktøy som skriver kode for oss og spytter ut bytes som kan eller ikke kan virke, avhengig av hva den finner på å spytte ut.

"Åh, men jeg blir så mye mer effektiv! Jeg vet jo hva det skal stå og hvilken kode jeg skal skrive, jeg lar bare AI gjøre det for meg! Det handler ikke om at jeg ikke kan programmere!" Fint, det, om du er en sånn en! Det er bare det at om du skriver koden selv så bruker du ikke litervis med vann og massevis av energi som er med på å tørke ut jordkloden vår til en rosin fordi du ikke gidder å skrive noen linjer med kode på egen hånd!

Og når du så har slått av generativ AI i editoren din kan du begynne å de-eskalere. Da kan du begynne å forstå deg på hva som faktisk foregår i applikasjonen din. Trimme bort pakker som ikke trengs, sjekke nettleserstøtten på alle nye features som kanskje gjør at du kan trimme bort enda flere pakker, du kan droppe rammeverk og kompliserte løsninger og heller forenkle, forenkle, forenkle. Da får du mindre krøll, lykkeligere utviklere og dessuten lykkeligere brukere.

Generativ AI i bruk til å skrive kode er en ting fordi utviklere liker å prøve å gjøre ting enklere ved å faktisk gjøre dem vanskeligere, akkurat som vi har prøvd å gjøre webutvikling enklere ved å faktisk gjøre webutvikling vanskeligere. De to henger sammen fordi tankesettet er det samme, og om vi klarer å ta tak i det ene, klarer vi kanskje å ta tak i det andre også.

Mitt nyttårsforsett som utvikler er å slutte å eskalere og heller begynne å de-eskalere. Jeg har ingen AI i editoren min fordi jeg prøver å de-eskalere. Så enkelt er det faktisk.

Jeg har begynt å få mer sansen for gatefotografi den siste tiden, og får stadig mer lyst til å prøve å utfordre meg mer til å ta bilder av mennesker og gateliv rundt om i Oslo. Frykten for at noen protesterer på at jeg fotograferer dem og slår meg halvt i hjel er kanskje det jeg kjenner mest på innimellom, men så langt har det bare resultert i at jeg går rundt i byen og koser med meg å knipse. Disse bildene ble tatt på tampen av 2024, før det kom så himla mye snø og ødela moroa. Bare det blir mer bart og mindre isete i byen skal jeg nok inn en runde til om ikke så veldig lenge.

Vel, 2024 ble overhodet ikke noe i nærheten av det jeg hadde tenkt.

Da jeg satt her for et år siden og skrev trodde jeg ikke at 2024 skulle kunne bli noe verre enn det 2023 var, for det var heller ikke noe jubelår på noen måte, men 2024? Hjelpes.

Det ble et år der med mye misting. Jeg mistet jobben min. Jeg mistet kjæledyrene mine. Jeg mistet moren min. Og hadde jeg ikke hatt verdens beste venner og familie rundt meg hadde jeg trolig mistet vettet også.

Og nå sitter jeg her igjen og skriver om 2025, og denne gangen skal jeg i det minste ikke gjøre den åpenbare feilen jeg gjorde i fjor og skrive at, åh, 2025 skal virkelig bli mitt år, da skal alt ordne seg og det skal regne penger fra himmelen og jeg skal få alt jeg ønsker meg på et sølvfat fordi det er jeg verdt. Fungerte ikke i fjor og fungerer sikkert ikke denne gangen heller.

Planen for 2025 er å gjøre det bedre for meg selv enn det var i 2024, med de grepene jeg selv kan ta for å gjøre det bedre. Sånn som å bli bedre på å skrive ting, for jeg er jo glad i å skrive. Bruke mer tid på fotografi, for jeg er glad i å ta bilder, og til tross for alle de fæle tingene 2024 hadde å by på så fikk jeg litt connection med fotografi igjen. Det har vært sunt for meg, ikke bare fordi jeg kommer meg ut av huset og ut i naturen, men også fordi jeg har godt av å skru om hjernen litt på andre ting innimellom.

Jeg skal fylle livet mitt med mer musikk igjen, for musikk har vært vanskelig i år. Jeg vet alltid når det er en vanskelig tid, for da får jeg plutselig store gap i spillelistene mine på Spotify. Jeg skal bli flinkere på rutiner, for rutiner er bra for meg, særlig når det gjelder husarbeid og andre ting som gjør omgivelsene mine mer tilpasset meg.

Og jeg tror faktisk jeg setter streken der. 2025 får bare komme og lappe til meg med en våt torsk om det er det jeg har i vente, så får jeg heller bare være flinkere til å holde meg forberedt på det. Og om 2025 ikke lapper til meg med en våt torsk, så setter jeg selvfølgelig pris på det også.

Godt nytt år, folkens. Drit i å sende opp fyrverkeri, for det er ikke bra for noen. Klem alle rundt deg og si at du er glad i dem, bare fordi du kan. Spis en ekstra runde dessert.

Høsten i år har vært veldig rar. Det er vanskelig å fokusere, vanskelig å tenke. Hver dag er like merkelig emmen som den forrige, hver kveld stadig mørkere og tyngre å prosessere. Jeg er i utgangspunktet veldig glad i høst. Bare ikke akkurat denne høsten. Jeg er glad jeg har familie og venner, og jeg er glad jeg har en lege som forstår meg og at jeg har folk i min nærhet som støtter meg opp.

Og jeg er glad jeg har fotografi.

Jeg fotograferer ikke for resultatenes skyld. Det er fint å få noen fine bilder, og jeg liker å redigere og skru til bildene sånn at de blir som jeg ønsker meg. Men det er ikke resultatene som er det viktige, det er selve aktiviteten i å gå ut og fotografere.

Det er å komme seg ut i skogen, kanskje en skog jeg ikke har gått i før, for å ta noen bilder og finne stier jeg ikke er kjent på. Det er å sjekke turveier og hva som finnes i nærheten og bli mer kjent med nabolaget jeg bor i. Det er å ta med seg en god venn på turen og ha noen å prate med mens jeg strever opp tunge stier og bratte bakker. Det er å sjekke vær og månefase og kart med oversikt over lysforurensing i håp om at jeg kan få skikkelig gode stjernebilder. Det er å gå ut og bruke hodet til noe annet enn å sitte hjemme og tenke på alt som har skjedd. Det er å gi meg selv fri til å tenke på lukkertid, komposisjon, blenderåpning og motiv i en time eller to, bare så jeg har noe annet å holde på med.

Jeg skulle kanskje ønske jeg hadde litt mer kunnskap og trening nå og da, men det spiller ikke så stor rolle når hensikten ellers er oppnådd. Å komme hjem, kald og stiv i beina og ryggen, ta en god og varm dusj og deretter sette meg ned med bildene jeg har tatt for å se om de i det hele tatt ble noe bra er den viktige biten. Det gir meg noe å fokusere på, noe å gjøre. Det er nok. Og da er jeg nok også.

En eller annen dag skal jeg begynne å skrive og mikroblogge mer igjen også. Baby steps.

Mamma gikk bort sent om kvelden den 10. september, 2024 etter en tids sykdom.

Å beskrive mamma er en veldig enkel og samtidig veldig vanskelig oppgave.

Mamma var et fyrverkeri av farger og latter og omsorg, og var alltid der for oss. Hun feiret oss i våre gledesstunder, oppmuntret oss i våre nedturer, og var med oss i alle våre små og store eventyr og opplevelser.

Mamma skapte en barndom for oss som var fylt av trygghet og varme. Hun lærte meg å sette pris på musikk og bøker og tegneserier. Bokhyllene mine er fulle av Billy-blader fra åttitallet og nittitallet som mamma tok vare på, og spillelistene mine fulle av ABBA-sanger jeg har hørt på tusenvis av ganger. Hodet mitt er fullt av minner fra små og store stunder fra jeg var barn, og tydeligere enn noe annet er følelsen av at jeg bestandig hadde det godt.

Mamma var den som fant og kjøpte Simba til meg den julen jeg gikk i første klasse og Løvenes konge gikk på repeat i alle kinoer og hjem. Om han så er et kosedyr så har han vært med på flere overnattinger og hytteturer og sommerferier enn jeg greier å telle. Nå står han fremme på kommoden på soverommet mitt, for det er lite som er så ubeskrivelig deilig som en klem fra Simba i vonde stunder.

Mamma og pappa var de første jeg fortalte i familien at jeg er skeiv. Hun smilte bare og sa at det spilte vel ingen rolle. For de var jo på mitt lag, uansett hva. Hun heiet på meg, enten jeg tok svart belte i taekwondo eller sto på scenen på kode24-dagen, enten hun var der sammen med meg eller satt hjemme og sendte meg varme tanker.

Mamma bakte verdens beste boller. Hun kjørte ned akebakken i Nissedal i pulk mens hun skriklo og hoiet. Hun hadde Thomas Ledin-ringetone på telefonen sin. Hun slukte krimbøker og krimserier som om de var peanøtter. Hun elsket nystekte vafler og Mot i Brøstet. Hun elsket fornyelse og nye oppdagelser, fra læringsverktøy i skolen til Spotify og strømmetjenester. Hun hadde alltid orden på ting gjennom plastkasser og gule postit-lapper med perfekt løkkeskrift og to utropstegn med smilefjes på.

Mamma var en lærer som hadde en ekstra plass i hjertet til de elevene som trengte det mest fordi andre hadde vansker med dem. Hun var hovedtillitsvalgt og sto på for alle rundt seg, kollegaer som foreldre som elever. Hun jobbet ustanselig med retting av prøver og produksjon av læringsopplegg, et arbeid gjennom mange år hun var umåtelig stolt av.

Mamma var rampete og humoristisk på sin helt egen måte, og kunne le i ukesvis over de minste morsomme ting. Hun elsket jul og førjulstid, og elsket å pynte og ordne og stelle med hus og hjem så stemningen ble helt riktig. Ingen kunne sitere Tante Pose på rams som henne, ingen lo så godt av episode nummer 16 av Amalies Jul som henne.

Mamma elsket fjellet. Det var ikke noe sted i hele verden som ga henne en sånn ro som Ringsakerfjellet om sommeren, enten hun satt på hytta med en bok eller ved bredden av favorittjernet med solen i ansiktet. Der, mer enn noe annet sted i hele verden, fant hun det hun lengtet etter hele resten av året: fred.

I bisettelsen reflekterte vi over de mange fasettene hun hadde, og vi valgte blomster, bilder, program og musikk ut fra den hun virkelig var: positiv, kjærlig, varm og aksepterende. Mamma var svært privat om sykdommen sin og hvordan den påvirket henne, og seremonien var derfor lukket til aller nærmeste venner og familie. Hjertet hennes var derimot alltid åpent, og om alle hun ga plass til der hadde kommet, hadde ingen kirke vært stor nok til å holde oss alle.

Mamma var fantastisk på en måte bare mamma kunne være. Og tomrommet etter henne blir umulig å fylle.

Men vi som er igjen skal passe på hverandre og vise den samme varmen og kjærligheten ovenfor alle som kjente henne og som kjenner oss, og ta vare på hverandre i samme gode ånd. Det blir som hun hadde villet ha det.

Takk, mamma, for alt du var for meg. Du er sårt savnet og kjærlig husket.