Mikroblogg, side 4

I dag er min siste dag i Capgemini, formelt sett.

Jeg har hatt ferie en stund, og det er lenge siden jeg leverte inn adgangskort og laptop, så det betyr ikke så mye i praksis at dette egentlig er den siste dagen min, men det er det nå en gang.

Det har vært en gøyal opplevelse å være konsulent igjen. Det hadde jeg ikke trodd at jeg skulle si etter min forrige opplevelse, men det smakte bedre nå. Det har kanskje hjulpet at jeg hadde noen flere år på baken som utvikler denne gangen og sånt, og jeg har vært heldig som har fått jobbe sammen med fabelaktige mennesker under en helt fantastisk sjef.

Men ting endrer seg. Og det gjorde det i år også, på alle jobbmessige fronter. Det er på tide med noe nytt. Derfor ble det sånn.

Men først, litt mer ferie.

Det er jo ikke helt umulig at jeg er fryktelig seint ute her, men Neocities er et utmerket sted å starte om man vil lage sin egen webside.

For oss som har vært på nettet en stund og husker Geocities kan det hende det blir en liten nostalgitripp tilbake til enklere tider. For de som ikke har det forholdet til nettet, så er det bare en enkel og grei måte å komme i gang på, og i disse tider er det kanskje ikke så himla dumt å ha en plattform der man bare kan komme i gang.

Hei. Hallo. Morn, du.

Jeg tenkte egentlig bare å rapportere om at jeg ikke har seks hundre innlegg her på mikrobloggen min. Gitt hvor lenge jeg har hatt den burde jeg sikkert ha møtt det tallet for lengst, men det har jeg ikke, og sånn er det.

Det er kanskje et litt tilfeldig valgt tall, seks hundre, tenker du nå, men det er faktisk ikke det. Og det er i høyeste grad relevant for mikrobloggen min.

Seks hundre er nemlig det antallet poster du nå får lov til å lese på Twitter hver dag før du blir stengt ute og ikke får lov til å hente mer innhold. (Les mer hos The Verge om dette.)

Jeg hører alle de som er fans av Elon Musk skrike i bakgrunnen allerede. Det er jo hans produkt! Hans tjeneste! Hans webside! Han betalte i dyrere dommer for det enn noen i hele verden hadde betalt, og han kan gjøre hva han vil med Twitter, så det så!

Og ja, det er jo forsåvidt ikke galt å si det, for det er sant. Men at det er sant betyr ikke at det ikke er galt allikevel.

I mange, mange år har mennesker - ekte, levende, pustende, følende mennesker - skrevet innhold til plattformen. Om det så er tanker om fotballkampen forrige lørdag, bilder av den rågode burgeren du spiste for tre uker siden, kunngjøringen om din førstefødte sønn for seks år siden eller en enkel "hello, world" i 2007 så er det fortsatt innhold, og det er mennesker som har skrevet innholdet.

Organisasjoner og regjeringer og selskaper og andre grupperinger har brukt Twitter som en informasjonskanal. Når alt annet feiler, har Twitter vært til å stole på fordi det (iallefall som regel) alltid er oppe, og det er tilgjengelig for de aller fleste. Det er med andre ord ikke bare et sosialt medium, men også en kritisk informasjonskanal i mange tilfeller.

Seks hundre poster om dagen er ingenting, enten du trenger viktig og kritisk informasjon eller du trenger å koble av med å se hva favorittmenneskene dine i verden holder på med.

Det aller mest kritiske og stygge av alt er allikevel at det ikke er lenger vi som laget innholdet som bestemmer over det.

Twitter er en svart boks. Det er en boks der den lille, nidkjære nissen som sitter på innsiden der ingen kan se trykker på knapper og trekker i spaker for å avgjøre hvem som får se hva og på hvilken måte. Enten det gjelder rangeringen av innhold og hva som prioriteres først eller hvor mange API-kall man får lov til å gjøre i løpet av en dag, så er det nissen som bestemmer.

Nissen bestemmer over bildene dine. Postene dine. Avstemningene dine. Minnene dine. Alt det du trodde var ditt, er i sannheten slett ikke ditt. Det er nissen sitt, og når nissen en dag bestemmer seg for å nekte deg tilgangen til det som egentlig var ditt, så kan du ikke gjøre annet enn å akke og sukke og akseptere at det er sånn det er. Bestemmer nissen seg for å slette gammelt innhold og gamle brukerkontoer som ikke har vært oppdatert på aldri så lenge, så er det helt i nissens kraft å gjøre dette — uansett.

Om ikke det var klart nok allerede: dette er et problem. Dette er ikke sånn det bør eller skal fungere.

Derfor sier jeg i dag som jeg, og tusenvis av andre, har sagt tidligere.

Skaff deg din egen plattform som du kontrollerer. Lag en webside. Lag deg en blogg. Lag en Twitter-klone om du liker Twitter. Lag deg en RSS-feed. Lag deg et sted på nettet som er ditt og bare ditt, der du og bare du bestemmer.

Skriv innholdet ditt og gjør det så bra som du vil. Drit i begrenset antall tegn, eller sett det enda lavere enn 160 om du vil det. Tving deg selv til å skrive i haikuform hver gang du skriver. Gjør hva du vil, men sørg for å gjøre hva du vil.

Kast ut den svarte boksen og nissen og alt som hører med. Kast dem på sjøen og la dem seile til Bergen eller til Grønland eller hvor de nå lander. Det spiller ingen rolle — nissen og den svarte boksen, for å si det rett ut, driter nemlig syltynt i deg og innholdet ditt.

Lag deg en mikroblogg og skriv morsomme anekdoter hver gang noe artig skjer i livet ditt. Skriv anmeldelser av Øystein Sunde sine sanger. Bli en ekspert på noe skikkelig obskurt, som fletting av rysjebånd eller den beste måten å rense alle IKEA sine tepper, og lag deg en dødsbra hjemmeside der alle kan komme og lese om nettopp det. Gå skikkelig i barndommen og fyll en HTML-side med GIFer og glitter og animerte bakgrunner og rosa Comic Sans på svart bakgrunn. Bli med i en webring.

Gjør noe kult. Det er for lite på nettet om dagen som er kult. Det er bare algoritmer og lønnsomhet og invasiv annonsering og spionasje og nisser og svarte bokser. Lag noe sjøl, for svingende!

For all del — del gjerne det du lager i sosiale medier. Det er det lenker er til! Men lag det sjøl og ei det for bestandig, så ingen kan komme og ta det fra deg helt uventet.

Bestem selv. Ikke la store mastodonter som Twitter bestemme over innholdet ditt. #SparkUtNissen #FøkkDenSvarteBoksen #GudSåLeiJegErAvEmneknagger

Jeg har kommet til en slags konklusjon om at Gud, om hen er der faktisk finnes og alt det der, er en konsulentsjef.

I starten er alt ganske greit. Gud virker som en rimelig ålreit sjef å ha. Gud snakker mye om mulighetene dine — om alt du skal kunne få til, kunne lære, kunne jobbe med i denne store vide verden! Det er nemlig ikke måte på hvilke forskjellige oppdrag og opplevelser Gud har å tilby deg.

Gud kan lokke med gull og grønne skoger. Løfter om rikelig belønning, muligheter for personlig utvikling og faglig spisskompetansebygging — ja, en balanse du kan være fornøyd med, simpelthen! Og du hører på Gud mens Gud presenterer sitt rike og virke og tenker med deg selv, joda, dette virker jo bra. Det er en salgspitch, men om salgspitchen stemmer så virker det jo ikke så aller verst.

Så du biter på. Og i starten så er det som Gud sa — du blir satt på denne jord uten en bekymring i livet, du har alt du trenger, alle muligheter ligger åpne fremfor deg, det er ikke måte på hvor fantastisk ting er.

Problemet starter liksom først når du får ditt første "oppdrag". Din første prøvelse. For Gud har nemlig forsøkt å finne en passende prøvelse til deg. Og prøvelsen kommer, vær du sikker — du er da faktisk ansatt i Guds konsulenthus der Gud er konsulentsjef, og her skal man ikke ha noen på benk lenger enn det som er strengt nødvendig!

Prøvelsen virker grei. Kanskje litt ukjent. Litt skummel. Litt uoverkommelig. For noen er prøvelsen en ilddåp; de blir kastet til ulvene, noen av dem billedlig talt. Men brått virker verden litt mindre... Glitrende og utmerket, for Gud snakket jo egentlig ikke så mye om prøvelser og sånt i denne salgspitchen. Det blir liksom sjeldent snakk om det, men plutselig treffer virkeligheten deg.

Selvfølgelig må du ha prøvelser. Hvordan skulle vi ellers få det til å gå rundt her, om alle satt rundt og ikke hadde prøvelser?! Nei, du kan ikke sitte på benk og bare drive med de tingene du har lyst til hele dagen, som om du liksom får betalt for akkurat det. Det skjønner du vel? Prøvelser er en viktig del av det å være konsulent i Guds konsulenthus, og det er viktig at vi opptrer med god konsulentskikk når vi er ute i prøvelsene våre. Du skal ikke begjære din nestes konsulentoppdrag og sånne greier som det, vet du.

Så du kaster deg rundt og prøver deg så godt du kan, men nå begynner denne kløften mellom deg og Gud å bli litt merkbar. For Gud er ikke veldig hands-on som konsulentsjef, sånn egentlig, ikke helt som du trodde. I starten var du liksom litt spesiell. Litt ekstra å vise frem og sånt for Gud, for du var jo ny. Men nå er du en av mengden. Nå er du jo frelst! Eller, "ferdig onboardet" som det egentlig heter, da. Og de som er ferdig onboardet, de må klare seg med prøvelsene sine. Frihet under ansvar. Gud legger seg nemlig ikke så mye opp i hvordan du gjør ting.

Det er ikke sånt Gud driver med. Gud er egentlig bare litt sånn administrativ, nemlig. En konsulentsjef, rett og slett.

Og det blir klart når prøvelsene dine begynner å ta litt overhånd. Det hadde vært litt greit med litt hjelp fra Gud. Hei, Gud, sier du litt forsiktig i slutten av en gudstjeneste— Nei, unnskyld, et avdelingsmøte, selvfølgelig. Akkurat nå har jeg det litt vanskelig med den prøvelsen min, sier du, og forsøker å forklare litt. Og Gud nikker forstående og lyttende. Du får presentert det du har, og til slutt puster Gud litt tungt ut.

Vel, sier Gud. Jeg tenker at du må prøve å håndtere dette litt selv. Det er jo sånn at dette er din prøvelse. Du kjenner folkene best og materien best, og akkurat hvordan du løser dette må nesten være litt opp til deg selv. Det er ikke stort jeg kan gjøre her, for du er jo konsulent nå. Dette er jo liksom litt av gamet.

Du blir litt skuffet, for Gud burde jo egentlig hjulpet. Men det hjalp å prate litt. Bare ta kontakt når som helst, sier Gud. Og du nikker smilende, vel vitende om at du så langt har sendt tre mail, to møteinnkallinger og fem meldinger på Teams med løfte om at "vi tar det over kaffe en dag vi begge er inne".

Gud har en plan, er det mange rundt deg som sier. Gud har en plan for meg. Det er en mening med denne prøvelsen. Har Gud en plan? Tja. Gud har kanskje objektiver og nøkkelresultater — eller OKRs, da, som det så pent heter der ute i konsulentverdenen. Du skal jo oppnå noe. Men om du ikke oppnår det, tja? Hva da? Det går kanskje utover bonusen din? Kanskje avdelingen får mindre å rutte med? Kanskje Gud havner i trøbbel fordi konsulentene hans ikke leverer? Men plan? Vel — det er nok noe planverk som skal lede til noe på sikt, men noen definitiv plan for deg, det er det nok ikke. Det må du på en måte være med på å bestemme selv. Du er jo konsulent, og kan forme din egen arbeidshverdag og læring!

Prøvelsene dine tiltar noe voldsomt, iallefall, og det blir litt mye nå. Litt mer enn du kan bære, rett og slett. Og nå, sånn på toppen av det hele, kom det inn en mail fra ledelsen. Gud har takket ja til andre muligheter et annet sted og skal slutte som konsulentsjef.

Jaha. Det var ikke det Gud sa i forrige avdelingsmøte! Men Gud skal altså slutte? Det gir jo forsåvidt mening, for i det siste har Gud vært ganske frakoblet. Gud har liksom virket litt mindre "på" og ikke helt klart å binde seg til konkrete ting. Men Gud har jo faktisk vært en jævla ålreit konsulentsjef sånn til syvende og sist, da! Så dere samler dere rundt en spleis og ordner en fin avslutningsgave og en hyggelig middag på en fin restaurant. Gud må jo takkes av!

Og mens du sitter der med prøvelsen din som Gud ga deg kommer meldingen om at nå er det en ny kar som skal begynne som konsulentsjef. Han heter Roy.

Roy kommer fra sin tidligere jobb som sjef for et anlegg i lakseoppdrettnæringen og har alltid på seg fleecejakke på jobb. Han har dialekt, sykkelshorts og en litt urovekkende avhengighet av Pepsi Max. Dessuten kan ikke Roy noenting om dine prøvelser som Gud har gitt deg, og klør seg litt i hodet når du spør ham hva du skal gjøre.

Det var et godt spørsmål, sier Roy. Og ser litt avventende på deg.

Det går til slutt opp for deg at Gud egentlig ikke hadde noenting med prøvelsen din å gjøre. Du ble tildelt den, værsågod — nå er showet ditt. Gud er heiagjengen din. Administratoren din. Den du melder fra til når du tar egenmelding og den du fleiper litt med over lunsjbordet når dere utveksler tørre vitser.

Den jobben er Roy sin nå. Prøvelsen, derimot, var bestandig din.

Du er konsulent. Sånn er livet som konsulent. Og...

Vent, hva faen var det jeg snakket om igjen?

Jeg hørte et sitat fra en TV-serie jeg liker å se på som satte seg litt ekstra fast i meg i dag.

"This is the perfect little thing that I made, just for myself."

Og selv om det ikke er noe banebrytende sitat som verden kommer til å huske for bestandig, så er det et sitat jeg kan leve etter og forme livet mitt rundt, for det gir egentlig veldig mye mening.

Hvilken liten ting har jeg gjort i dag, bare for meg selv? Redd opp senga, bare for at soverommet skal være fint og ryddig når jeg går og legger meg? Tatt toget helt opp til Gardermoen, bare sånn at jeg kan ta bussen derfra hjem mens jeg sitter og stirrer ut av vinduet og hører på musikk, som jeg liker? Lagt meg litt ekstra tidlig bare sånn at jeg kan dorme til en episode av Simpsons? Gitt laptopen en real skrubb sånn at den kjennes helt ny ut når jeg sitter og jobber på den?

Heretter er dette mottoet for 2023. Hvilken liten ting har jeg gjort i dag, bare for min egen skyld? Enda så new age det kanskje høres ut, så gir det mening allikevel. Jo flere "little things" jeg klarer å ordne for meg selv, jo bedre blir helheten. Det er lite, presist, målbart og enkelt å gjennomføre. Det koster meg ikke en krone, som regel, og om det først koster meg en krone så er det en vel anvendt krone lell.

Jeg har tatt meg påskeferie. Little thing. Jeg har hørt på Øystein Sunde i dag. Little thing. Jeg har bistått en venn med noe i dag som forhåpentligvis hjalp dem med å føle seg bedre. Little thing.

Youtube: Hei Vegar se her, jeg har en gammel video til deg i dag fra Sverige der Tore Wretman lager pannbiff.

Vegar: Ja, haha, jeg liker jo sånne gamle svenske tullesnurrerier!

Tore Wretmann: Ja, så tar vi denne flasken med fløte. Vi skal piske krem.

Vegar: Ja, det gir jo mening.

Tore Wretmann: Og da fungerer det best om fløten er god og kald.

Vegar: Ja, haha, svenskene begynte virkelig å bli høyteknologiske på sekstitallet.

Tore Wretmann: Og her har jeg en boks.

Vegar: Jaggu tute.

Tore Wretmann: Med kaviar.

Vegar: Vent hva sa du nå

Tore Wretmann: Og nå tar jeg denne kaviaren

Vegar: Nei du vent stopp hallo

Tore Wretmann: Og så blander vi den pent sammen med kremen.

Vegar: NEJ

[Tore Wretmann legger kladasjen med kaviar midt i kremen og prøver å folde den inn med en slikkepott, men ender opp med å pakke pisket krem rundt kaviarkladasjen i stedet for]

Vegar: NEJ VAD GÖR DU DIN GRÄDDGUBBE

Tore Wretmann: Ja det her skal nok smake godt! Skal vi lage dessert nå?

Det er latterlig hvordan Elon Musk behandler folk generelt, men etter den siste tidens behandling av Halli Thorleifsson kan det da vel ikke gå enda lenger nedover, vel?

Kort svar: klart det kan, det er Elon Musk, historiens største teknosøppelmann, og jeg gruer meg allerede til neste runde.

Samtidig gleder jeg meg til å se ham bli flådd som det dyret han er av alle advokatene som nå står i kø for å ta denne saken.

Zach Leatherman har nylig publisert en måling av sidegeneratorer i JavaScript, først på Mastodon og deretter i form av et blogginnlegg.

Min første tanke var egentlig at yikes, så mye klientside-script som brukes! SvelteKit har mindre, men der kan du jo faktisk velge å slå det helt av om du vil (sånn som jeg har gjort på min site, naturligvis.)

Min neste tanke var at jeg ble litt overrasket over hvor mye telemetry som er involvert her. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er nødvendig i et utviklingsverktøy, men det kan sikkert noen med mer innsikt i vedlikehold av denne typen pakker mene noe om.

Det er også interessant at Next forhåndsbundler verktøyene som brukes fremfor å gå den "vanlige" npm-veien, for da lurer jeg veldig på hvor lang tid installasjonen egentlig hadde tatt. Både Remix og Gatsby bruker lang tid på å installere, og noe sier meg at Next enkelt kunne ha tatt sisteplass i det racet om reglene var like for alle.

Notis: jeg er i utgangspunktet veldig glad i ting som er litt retro, men ikke nødvendigvis ting som strever etter å være retro for no good reason. Men akkurat Tidbyt har jeg veldig lyst på.

Jeg har allerede en Google Home som jeg bruker som informasjonsdisplay og hjemmestyring, og er veldig glad i den, men denne hadde nok i all hovedsak fått leve på nattbordet mitt som en koselig klokke og kanskje litt informasjon når det ikke er midt på natta.

Det skal sies at jeg er en smule miljøskadet hva gjelder layout-metoder i CSS, og at dette i stor grad skyldes at jeg må tenke på steingamle nettlesere. Men Andy Bell har nok vist meg min nye favoritt i posten My favourite 3 lines of CSS på bloggen hans.

Denne metoden er så absurd elegant. Den er lettbeint og enkel å forklare til andre. Du kan endre flyten på en enkel måte gjennom custom properties. Du trenger ikke sette marginer mange steder. Perfeksjon på tre linjer? Stort nærmere kommer du ikke.

Personlig har jeg alltid "vokst opp med" og tenkt at marginer man setter for flyt i en layout, ja, de setter man på bunnen av elementet. Jeg må nok jobbe litt med å tilbakeføre til start der, men det er greit. Mulig at siten min må få en liten intern oppussing sånn at jeg kan teste ut dette i en viss skala.