Jeg har kommet til en slags konklusjon om at Gud, om hen er der faktisk finnes og alt det der, er en konsulentsjef.

I starten er alt ganske greit. Gud virker som en rimelig ålreit sjef å ha. Gud snakker mye om mulighetene dine — om alt du skal kunne få til, kunne lære, kunne jobbe med i denne store vide verden! Det er nemlig ikke måte på hvilke forskjellige oppdrag og opplevelser Gud har å tilby deg.

Gud kan lokke med gull og grønne skoger. Løfter om rikelig belønning, muligheter for personlig utvikling og faglig spisskompetansebygging — ja, en balanse du kan være fornøyd med, simpelthen! Og du hører på Gud mens Gud presenterer sitt rike og virke og tenker med deg selv, joda, dette virker jo bra. Det er en salgspitch, men om salgspitchen stemmer så virker det jo ikke så aller verst.

Så du biter på. Og i starten så er det som Gud sa — du blir satt på denne jord uten en bekymring i livet, du har alt du trenger, alle muligheter ligger åpne fremfor deg, det er ikke måte på hvor fantastisk ting er.

Problemet starter liksom først når du får ditt første "oppdrag". Din første prøvelse. For Gud har nemlig forsøkt å finne en passende prøvelse til deg. Og prøvelsen kommer, vær du sikker — du er da faktisk ansatt i Guds konsulenthus der Gud er konsulentsjef, og her skal man ikke ha noen på benk lenger enn det som er strengt nødvendig!

Prøvelsen virker grei. Kanskje litt ukjent. Litt skummel. Litt uoverkommelig. For noen er prøvelsen en ilddåp; de blir kastet til ulvene, noen av dem billedlig talt. Men brått virker verden litt mindre... Glitrende og utmerket, for Gud snakket jo egentlig ikke så mye om prøvelser og sånt i denne salgspitchen. Det blir liksom sjeldent snakk om det, men plutselig treffer virkeligheten deg.

Selvfølgelig må du ha prøvelser. Hvordan skulle vi ellers få det til å gå rundt her, om alle satt rundt og ikke hadde prøvelser?! Nei, du kan ikke sitte på benk og bare drive med de tingene du har lyst til hele dagen, som om du liksom får betalt for akkurat det. Det skjønner du vel? Prøvelser er en viktig del av det å være konsulent i Guds konsulenthus, og det er viktig at vi opptrer med god konsulentskikk når vi er ute i prøvelsene våre. Du skal ikke begjære din nestes konsulentoppdrag og sånne greier som det, vet du.

Så du kaster deg rundt og prøver deg så godt du kan, men nå begynner denne kløften mellom deg og Gud å bli litt merkbar. For Gud er ikke veldig hands-on som konsulentsjef, sånn egentlig, ikke helt som du trodde. I starten var du liksom litt spesiell. Litt ekstra å vise frem og sånt for Gud, for du var jo ny. Men nå er du en av mengden. Nå er du jo frelst! Eller, "ferdig onboardet" som det egentlig heter, da. Og de som er ferdig onboardet, de må klare seg med prøvelsene sine. Frihet under ansvar. Gud legger seg nemlig ikke så mye opp i hvordan du gjør ting.

Det er ikke sånt Gud driver med. Gud er egentlig bare litt sånn administrativ, nemlig. En konsulentsjef, rett og slett.

Og det blir klart når prøvelsene dine begynner å ta litt overhånd. Det hadde vært litt greit med litt hjelp fra Gud. Hei, Gud, sier du litt forsiktig i slutten av en gudstjeneste— Nei, unnskyld, et avdelingsmøte, selvfølgelig. Akkurat nå har jeg det litt vanskelig med den prøvelsen min, sier du, og forsøker å forklare litt. Og Gud nikker forstående og lyttende. Du får presentert det du har, og til slutt puster Gud litt tungt ut.

Vel, sier Gud. Jeg tenker at du må prøve å håndtere dette litt selv. Det er jo sånn at dette er din prøvelse. Du kjenner folkene best og materien best, og akkurat hvordan du løser dette må nesten være litt opp til deg selv. Det er ikke stort jeg kan gjøre her, for du er jo konsulent nå. Dette er jo liksom litt av gamet.

Du blir litt skuffet, for Gud burde jo egentlig hjulpet. Men det hjalp å prate litt. Bare ta kontakt når som helst, sier Gud. Og du nikker smilende, vel vitende om at du så langt har sendt tre mail, to møteinnkallinger og fem meldinger på Teams med løfte om at "vi tar det over kaffe en dag vi begge er inne".

Gud har en plan, er det mange rundt deg som sier. Gud har en plan for meg. Det er en mening med denne prøvelsen. Har Gud en plan? Tja. Gud har kanskje objektiver og nøkkelresultater — eller OKRs, da, som det så pent heter der ute i konsulentverdenen. Du skal jo oppnå noe. Men om du ikke oppnår det, tja? Hva da? Det går kanskje utover bonusen din? Kanskje avdelingen får mindre å rutte med? Kanskje Gud havner i trøbbel fordi konsulentene hans ikke leverer? Men plan? Vel — det er nok noe planverk som skal lede til noe på sikt, men noen definitiv plan for deg, det er det nok ikke. Det må du på en måte være med på å bestemme selv. Du er jo konsulent, og kan forme din egen arbeidshverdag og læring!

Prøvelsene dine tiltar noe voldsomt, iallefall, og det blir litt mye nå. Litt mer enn du kan bære, rett og slett. Og nå, sånn på toppen av det hele, kom det inn en mail fra ledelsen. Gud har takket ja til andre muligheter et annet sted og skal slutte som konsulentsjef.

Jaha. Det var ikke det Gud sa i forrige avdelingsmøte! Men Gud skal altså slutte? Det gir jo forsåvidt mening, for i det siste har Gud vært ganske frakoblet. Gud har liksom virket litt mindre "på" og ikke helt klart å binde seg til konkrete ting. Men Gud har jo faktisk vært en jævla ålreit konsulentsjef sånn til syvende og sist, da! Så dere samler dere rundt en spleis og ordner en fin avslutningsgave og en hyggelig middag på en fin restaurant. Gud må jo takkes av!

Og mens du sitter der med prøvelsen din som Gud ga deg kommer meldingen om at nå er det en ny kar som skal begynne som konsulentsjef. Han heter Roy.

Roy kommer fra sin tidligere jobb som sjef for et anlegg i lakseoppdrettnæringen og har alltid på seg fleecejakke på jobb. Han har dialekt, sykkelshorts og en litt urovekkende avhengighet av Pepsi Max. Dessuten kan ikke Roy noenting om dine prøvelser som Gud har gitt deg, og klør seg litt i hodet når du spør ham hva du skal gjøre.

Det var et godt spørsmål, sier Roy. Og ser litt avventende på deg.

Det går til slutt opp for deg at Gud egentlig ikke hadde noenting med prøvelsen din å gjøre. Du ble tildelt den, værsågod — nå er showet ditt. Gud er heiagjengen din. Administratoren din. Den du melder fra til når du tar egenmelding og den du fleiper litt med over lunsjbordet når dere utveksler tørre vitser.

Den jobben er Roy sin nå. Prøvelsen, derimot, var bestandig din.

Du er konsulent. Sånn er livet som konsulent. Og...

Vent, hva faen var det jeg snakket om igjen?