Mikroblogg, side 2

Noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren. Sjekk gjerne ut hele fotostrømmen min på Flickr.

Hei, du. Ja, du ja.

Du ser ut som en sånn kreativ person og sånt, ikke sant? Du liker sikkert sånne designgreier. Redigering av bilder og illustrasjoner og sånne ting. Jeg er ikke så fryktelig kreativ at det gjør noe på det området selv, men selv jeg klarte ikke å motstå tilbudet som Serif har på Affinity-programmene sine frem til 15. august.

Tenk, halv pris på hele pakka! Du betaler én gang og får programmene til odel og eie resten av livet ditt! Ingen fordømte abonnementer! De sluker ikke innholdet ditt og bildene dine for å trene AIen sin! Du betaler, og så er softwaren din, komplett med alle oppdateringer frem til en ny versjon slippes. Og det for en knapp tusenlapp.

Jeg er så møkk lei av Adobe og av Figma at jeg tok det som en investering, og himmel og pannekake så gode Affinity-programmene faktisk er. Der ute finnes det altså noen som lager kreative programmer av høy kvalitet og som ikke flår deg uhemmet med kjipe forretningsmodeller. For et konsept!

Jeg har startet et nytt sideprosjekt i år. Det har ikke egentlig noe navn, men jeg har begynt å legge ut bildene jeg tar. Jeg har begynt å fotografere igjen etter jeg kjøpte meg litt utstyr på Black Friday-salg i fjor. Enn så lenge har jeg bare holdt resultatene mine for meg selv, men nå har jeg laget meg en Flickr-konto og legger ut bildene mine der.

Som utvikler blir jeg stadig spurt om sideprosjektene mine. For jeg har jo noen sideprosjekter, ikke sant? Noen saftige apper, verktøy eller sider jeg vedlikeholder og kjæler med når jeg ikke sitter og koder til vanlig? Kanskje et rammeverk eller byggeverktøy jeg fikler med? Kanskje noe open source jeg bidrar til? Alle oss nerder som skriver kode har jo gjerne noe de holder på med på fritiden som er kode også? Sånn fungerer jo de som driver med kode, ikke sant?

Vel, nei. Ikke jeg, iallefall.

Jeg har sideprosjekter, selvfølgelig. Det største av dem er Norsk programmering. I fem år har jeg og andre sittet og pratet på Discord. Om kode. Om faget vårt. Om jobb og studier og datamaskiner og programmeringsspråk. Om hvor vanskelig det er å finne jobb for nyutdannede. Om hvor kjipt det er å søke og søke og ikke komme noen vei. Om hvordan markedet har tatt en tur i grøfta. Om hvordan Rust er det nye heite. Eller var det Go, eller C, eller Haskell, eller CSS? Jeg husker ikke. Men tiden min går dit.

Fordi det gir meg verdi. Det gjør at jeg vokser. Jeg skaper meg nettverk. Prater med gode folk som gjør at jeg føler at jeg er verdt noe. At jeg kan gi noen hjelp, eller få hjelp om jeg trenger det, bare fordi vi har skapt en arena sammen der vi møtes på samme grunnlag og en felles bølgelengde. Det er en positiv ting jeg gleder meg over hver eneste dag. Jeg er ikke verdens beste utvikler eller teknolog, og det er heller ikke målet. Jeg har funnet meg noe jeg liker å gjøre, noe jeg synes er givende. Og gjennom Discord får jeg prate med andre som også har det sånn, og som jeg kan lære noe av. Det har verdi for meg fordi det er noe positivt i livet mitt.

Sånn har jeg det med fotografi også. Jeg tar ikke bilder fordi jeg er fantastisk god til det. Langt derifra. Jeg er det vi kan kalle en helt gjennomsnittlig grei hobbyfotograf som vet hvilken knapp han skal trykke på for å ta et bilde. Det er greit. Jeg trenger ikke være verdens beste fotograf for å være glad i å ta bilder.

Når jeg er ute og fotograferer, enten jeg går i skogen eller i byen eller i nabolaget, så er det noe jeg kan bruke for å slå av hodet. Skru om hjernen til noe annet. Bruke øynene til å se etter motiver. Bruke hodet til å tenke meg frem til hvilket utsnitt jeg ønsker meg. Bruke følelsene til å kjenne på stemningen. Komme i touch med meg selv. Føle at jeg gjør noe nå, bare for meg, for min del, fordi jeg synes det er gøy og givende. Komme hjem med slitne bein og et smil om munnen og et minnekort fylt med potensielle gode bilder. Blir ikke bildene gode, gjør det heller ingenting. For jeg har vært ute og fotografert. Og det er det viktigste. Jeg har brukt tiden min på et sideprosjekt som gjør at jeg har det bedre med meg selv.

De som kjenner meg sånn passe godt vet at jeg har det vanskelig om dagen. Det er mye nå. Mye som ikke er bra. Det er et nett av ting som surrer seg rundt meg og knyter seg sammen så jeg ikke kan bevege meg som jeg vil, puste som jeg pleier. Sykdom og permitteringer og jobbsituasjoner. Venner og familie og kjæledyr som ikke har det bra. Ting er ikke bra. De har ikke vært bra på lenge.

Derfor vil jeg snakke om sideprosjekter i dag.

Sideprosjektene mine handler ikke om kode. Det er et bevisst valg. Sideprosjektene mine er ting jeg har i livet mitt for å gjøre meg selv mer lykkelig og mer bevisst på de tingene som gjør at jeg får det bedre, også når det er vanskelig. Det er aktiviteter og små prosjekter jeg har fordi jeg fortjener det beste livet jeg kan gi meg selv.

Norsk programmering er et sideprosjekt jeg har fordi det gir meg venner og bekjente jeg aldri hadde truffet ellers; fantastiske folk som jeg genuint kan si at jeg ikke vet åssen jeg hadde klart meg uten. Fagfeller og utviklerkompiser og mednerder jeg ikke hadde villet være foruten, uansett hva.

Jeg fotograferer fordi det gir meg et avbrekk fra verden. En meditasjon der jeg kan fokusere på verden rundt meg og forsøke å formidle det jeg ser og det jeg føler til andre, og dermed bli bevisst på hvordan jeg selv fungerer.

Jeg skriver. Mikroblogger. Fagartikler. Ting til kode24. Egne fantasyfortellinger. Fordi når jeg får bruke ordene mine og klarer å få inn en riktig flyt i hva jeg ønsker å si, så klarer jeg å formidle ting bedre ellers i hverdagen også. Jeg klarer å finne den rette spissen på det jeg vil si, enten jeg prøver å være humoristisk, sarkastisk eller dønn seriøs.

Jeg drodler. Jeg har en egen drodlebok og langt flere penner, blyanter, tusjer, fargestifter og andre tegnehjelpemidler enn jeg burde ha fått lov til å bruke penger på. Det er fordi jeg tenker bedre når jeg drodler. Jeg kan sitte i timesvis og høre på musikk og videoer mens jeg drodler og tegner fordi det gir hodet mitt ro og jeg klarer å fokusere og sentrere meg selv.

Jeg jobber med å gjenskape PCene vi hadde hjemme da jeg var barn gjennom PCem og eXoDOS og andre retroprosjekter, fordi jeg finner en glede i å gjenoppleve ting fra barndommen, den gangen ting var enklere enn de er i dag. Derfor redder jeg også gamle CDer med gammel software når jeg finner dem på bruktbutikker og denslags.

Sideprosjektene mine handler utelukkende om å fylle livet mitt med ting som er bra for meg. Ting jeg ikke får gjennom yrket mitt til vanlig. Ting jeg ikke får gjennom koding og Git og pull requests og dokumentasjon. Ting jeg ikke kan få gjennom Figma eller VS Code eller Teams. Ting jeg ikke oppnår gjennom sprintplanlegging eller code reviews.

Jeg forteller gjerne om dem til de som spør, og passer på å understreke hvorfor det er sånn. Det er ikke fordi jeg er lat. Det er ikke fordi jeg ikke er en nerd. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg om faget mitt. Det er fordi jeg funker sånn at om jeg ikke hadde sideprosjektene mine, hadde det ikke vært menneske igjen av meg.

Vi har en usunn sideprosjektkultur på gang i yrket vårt. Om ikke du driver med en jobb ved siden av jobben din, er du egentlig verdt noe som utvikler? Kan du kalle deg en ekte programmerer om du ikke har noe å vise til som du ikke har gjort på jobb? Er du egentlig en koder om du ikke driver med open source? Hva slags fagperson er du om ikke du dedikerer tiden din til meetups og andre aktiviteter som foregår etter jobb når kontoret er stengt?

Det er en kultur jeg ikke orker lenger. Jeg har blitt for gammel og for lei.

Jeg har valgt en annen vei. Jeg har valgt det ultimate sideprosjektet, et som aldri blir ferdig og som alltid vokser seg større dag for dag.

Jeg har valgt å heller ta vare på meg selv.

Jeg har blitt permittert fra jobben min.

Det er noe dritt, naturligvis. Det er dritt for oss alle. For den som permitteres, de som må permittere, og de som ellers berøres. Jeg har kommet i kontakt med NAV og må forholde meg til dagpenger, stille som jobbsøker som kan ta hva som helst, hvor som helst. Innfinne meg med synkende inntekt og økende utgifter om hverandre. Klart det er noe dritt.

Likevel er jeg heldig som bare det, for det finnes fortsatt noen der ute som trenger en seniorkis som har laget noen nettsider i sitt liv, og dermed er jeg fortsatt in the running når jeg søker jobber. Ting går fremover, smått om senn.

Når jeg snakker om jobb og prosjekter og sånt, så er det vanlig å snakke om H-ene. Det er det de lærer deg at du skal gjøre når du ringer etter hjelp når det har skjedd en ulykke. Fortell om H-ene. Hva, hvem, hvordan, hvor, hvorfor. Det er også en "når" inni der, såklart. Men det er ikke poenget.

Det slår meg nemlig at vi er veldig fokuserte på én bestemt H når vi snakker om programmering og koding og utvikling: "hvordan".

Vi kan snakke om "hvordan" i timesvis. Spørsmålene jeg får i intervjuer kommer veldig raskt over på "hvordan". Hvordan liker jeg å kode — har jeg mye erfaring med React, kanskje? Og TypeScript? Alle liker React og TypeScript. Hva med Vue? Eller Svelte? Kanskje Remix? Astro? Backbone? JQuery UI? Hva med byggsystemer? Webpack og sånt? Og Git? Har jeg erfaring med Git? Github? Github Actions?

Det er ekstremt viktig for de som ansetter å få vite hvordan jeg løser problemer. De vil veldig gjerne se meg løse problemer med sine egne øyne også. Det er viktig at jeg løser et case for dem. De vil se om jeg klarer å treffe et endepunkt, hente litt data, presentere de dataene på et vis. Kanskje implementere litt logikk. Bruk det rammeverket og de verktøyene du vil, du, Vegar. Vi bruker nok mest av dette, men du står fritt til å bruke noe annet, altså. Det er bare viktig at du viser oss hvordan du gjør dette. Vis oss hvordan. Det er veldig viktig at vi forstår hvordan.

Misforstå meg rett: "hvordan" er et veldig viktig ord for kodere, og særlig innenfor webutvikling der alt beveger seg raskere enn det har noen rett til å gjøre. Men i en søken etter "hvordan" glemmer vi de andre H-ene oppi dette. Det er farlig. Det er ikke forståelsen av "hvordan" som til syvende og sist gjør deg til en god utvikler på sikt.

Hva skal vi egentlig lage? Hvem skal bruke det? Hvilke problemer skal det vi lager løse? Hvorfor skal vi lage det på akkurat denne måten? Hvorfor skal vi lage det akkurat på denne måten? Hvem er det som tar beslutninger om det som skal lages? Hvorfor må vi lage det på nytt om det allerede finnes noe som løser problemet? Hvem kan svare på spørsmålene våre når de eventuelt kommer? Hva gjør vi med det når det er laget? Hvordan verifiserer vi at det vi lager er den riktige løsningen?

De ordentlige store spørsmålene, rett og slett. Om vi skal bruke React eller Vue, deploye det på Azure eller AWS, om det skal ha state management med Context eller Redux? De tingene spiller egentlig ingen rolle, iallefall ikke for sluttbrukere flest. Sluttbrukere driter stort sett i hvordan du har laget noe, så lenge det du har laget løser problemene deres.

Men jeg har snakket mye om "hvordan" i det siste. En bieffekt av å ha vært noen år i bransjen er at jeg sitter med ganske mange "hvordan"-kort på hånda. Noen av dem er skikkelig gode, noen er ganske dårlige. Jeg kan komme med lamme spøker om ting jeg skrev i Backbone, eller den gangen jeg måtte få en webapp skrevet i Lua opp og stå. Jeg kan vitse om at jeg forstår boksmodellen i Internet Explorer 6. For jeg gjør det. Men ingen kommer til å ansette meg fordi jeg gjør det. Håper jeg.

Jeg blir nok ikke ansatt noe sted fordi jeg kan React. Jeg er ikke verdens beste React-utvikler. Jeg er strengt talt ikke verdens beste utvikler innenfor noe som helst. Og det er egentlig helt greit, for det er ikke der verdien min ligger uansett.

Verdien min ligger i at jeg forstår "hva" og "hvorfor" og "hvem", ikke bare "hvordan". Jeg forstår hvorfor vi bygger systemer på måten vi gjør, hvem de påvirker, hvem som er med på å ta beslutninger, og hva målet vårt til syvende og sist er. Jeg forstår hvordan det vi lager er med på å transformere organisasjoner og skape verdi for sluttbrukere og til syvende og sist bedriften.

At jeg koder er bare en måte å oppnå alt dette på.

Så når jeg er i intervjuer prøver jeg å få folk til å slutte å snakke så himla mye om "hvordan" og heller snakke om de andre tingene. Jeg er en teknolog, rett nok, men en teknolog må kunne mer enn å kode. Jeg snakket på kode24-dagen om den gangen papirprototypen min skaffet meg en utviklerjobb — rett nok visste de allerede at jeg kunne kode, men jeg viste dem at det er andre fasetter ved meg også. Flere H-er enn "hvordan", rett og slett.

Men for all del — jeg biter det i meg og lager de små, stilige appene jeg må for å vise at jeg også kan "hvordan". Det er viktig, det også.

Men det er jo bare en bitteliten del av hele bildet allikevel.

Min hårføner om 2023 satt til side et lite øyeblikk: det var faktisk noen ganske ålreite musikkopplevelser i løpet av året. Her er et lite utvalg fra 2023-lista mi på Spotify:

• Shania Twain - Giddy Up!
  Ikke trodde jeg at jeg skulle finne en ny sang fra Shania jeg likte så godt som jeg gjør i det herrens år 2023, men sånn er det en gang.
• Frankie Rose - DOA
  Nytt album fra en av mine absolutte favorittartister noensinne, og denne sangen her? Den er nok årets beste nye sang for min del bare fordi den treffer just presis korrekt på alt jeg liker i sanger.
• Norah Jones ft Robert Glasper - Let It Ride
  Etter å ha funnet ut at Norah Jones er særdeles aktiv med sin podcast har jeg blitt rent bortskjemt med flott musikk derfra. Dette var den første sangen som dukket opp for meg i våres, og jeg digger den.
• Ladytron - City of Angels (Blakkat's Made in Los Angeles Mix)
  Lyden av overgangen mellom vår og sommer, lyse kvelder og sommerferiestemning under oppkoking.
• Chambray & The Aston Shuffle ft Liz Jai - Give It To You
  Nok en overraskelse siden jeg ikke har hørt noe om eller fra The Aston Shuffle siden et nummer på So You Think You Can Dance i 2009. Fjorten år der, altså.
• Philip Castle - Find Our Way
  Årets beste trance-låt. Ikke visste jeg at folk fra Canada kan trance, men det har vært et rart år.
• Alex Sonata & TheRio - Feels Like Home
  Sa du til meg at denne sangen kom for ti år siden hadde jeg nok trodd på det, for det er noe med følelsen i sangen som skriker "gullalder" for meg. Digg sang.

Jeg tenkte at jeg skulle skrive en liten årskavalkade her siden det er en stund siden jeg har mikroblogget.

Uansett hvordan jeg skriver blir det bare et innlegg fullt av alle de bedritne tingene som 2023 har brakt med seg.

Derfor vil jeg si følgende.

Pell deg til Langtvekkistan og kom ikke tilbake, 2023.

Og 2024? Om du våger å være noe i nærheten av så fordømt tåpelig som 2023 var så kommer jeg til å karnøfle deg.

2024 skal være året der alle jeg kjenner har det bra, får ryddet opp i det som må ryddes opp i, og generelt storblomstrer under en fantastisk solrik himmel.

2024 skal være året der jeg får akkurat det jeg ønsker meg for min egen del av opplevelser og personlig vekst.

2024 skal være året vi begynner å få slutt på all denne fordømte krigingen overalt, for det er da hildrande du mer enn nok nå.

2024 skal være året der denne besudlingen og perverse omgangen med AI og LLMer tar samme veien ut av vår eksistens som blockchain, HD-DVD og tredimensjonale TV-sendinger.

2024 skal være året der noen finner ut at Elon Musk bare er en edgelord med litt for mye penger og gir ham noe helt annet å gjøre enn det han driver med nå. Gjenta dette utsagnet for alle problematiske folk i tech til de alle er borte-borte-borte.

2024 skal være året der Trump ikke blir president.

2024 skal være året der NRK skjerper seg og innser at de ikke kan låse alt inne i appene sine. Seriøst, NRK, hva feiler det dere?

2024 skal være året der vi fortsetter seiersmarsjen på vei mot webkomponenter og webstandarder, stadig lengre bort fra React og dets problematiske søsken og halvsøsken. Lenge leve den statiske webben!

2024 skal være året der jeg slutter å irritere meg over at Sanna Sarromaa får spalteplass i VG. Det kan også hende at 2024 skal være året jeg slutter å lese VG.

2024 skal være året jeg drar på ferie helt alene, fordi jeg trenger å finne ut av hvordan det er å dra på ferie helt alene.

2024 skal være året jeg drar på sommerferie med familien, på fjellet, slik vi alltid gjør, fordi det er det jeg ser aller mest frem til med sommeren.

2024 skal være året vi begynner å hente oss inn fra denne fordømte dyrtiden. Alternativt skal 2024 være året noen med bestemmelsesmakt sørger for at de som har det verst i dyrtiden vi er inne i får det langt bedre.

2024 skal være året alle kidsa får spille fotball og håndball og bandy og frisbeegolf i stedet for å bli med i gjenger og gå rundt med macheter fordi noen har innbilt dem at det er kult.

2024 skal bli et oppryddelsens år. Et år der vi fikser ting. Et år der vi tar oss sammen og ordner opp i ting som ikke lenger fungerer.

2024 blir bra.

Dessverre er det fremdeles 2023, og her sitter jeg på nyttårsaften alene fordi jeg er sjuk og ikke klarer å reise meg uten at huet nærmest eksploderer. Thanks, 2023.

Godt nytt år. Dropp fyrverkeriet for hundenes skyld, da.

Hvor vanskelig er det egentlig å holde på med universell utforming? Ikke spesielt. Det er et vanskelig domene som krever mye kunnskap, og det er mange ting å huske på, mange disipliner som skal jobbe sammen for å gjøre ting på nettet tilgjengelig for alle.

Men alt trenger ikke være vanskelig. For eksempel: hvor vanskelig er det å få en slags idé om hvor godt kodet en nettside er? Jo, det skal jeg fortelle deg, for jeg laget i dag et veldig greit lite terminalscript:

uusjekk <url>

That's it. Det er et enkelt alias for en kommando som kaller på verktøyet pa11y, som så kjører en audit av URL'en du har gitt scriptet. Du kan bruke ulike standarder, men den defaulter til WCAG 2.1 AA, som er det den norske lovgivningen for universell utforming er basert på.

Det er så enkelt som det her.

Steg 1: Installer pa11y globalt ved å kjøre sudo npm i -g pa11y — merk at ikke alle operativsystemer trenger at du bruker sudo her.

Steg 2: Dersom du bruker en Mac med Apple-prosessor må du installere Rosetta for at dette skal fungere. Det gjør du med kommandoen softwareupdate --install-rosetta i terminalen.

Steg 3: Nå kan du kjøre pa11y mot en side. Jeg liker å legge på et par ekstra parametere her: en for å bruke Axe som test runner ettersom det trolig er det beste automatiske verktøyet for uu der ute, og jeg spesifiserer eksplisitt at jeg vil at den skal kjøre AA-standarden, just in case. Kommandoen blir dermed pa11y --runner axe --standard wcag2aa <url> for dette.

Steg 4: Det er litt keitete å huske dette, så jeg lager et alias. Jeg bruker OMZ i min terminal, så i bunnen av .zshrc-fila mi legger jeg inn følgende linje: alias uusjekk="pa11y --runner axe --standard wcag2aa"

Dermed kan jeg kjøre uusjekk https://vegar.codes om jeg vil ta en rask audit av koden på siden min. Enkelt, greit, og et fint sjekkverktøy.

Løser det alle verdensproblemer innenfor universell utforming? Nei. Men det løser ett av dem.

Jeg hadde en fantastisk run-in med NAV i dag jeg ikke har sett maken til før.

Jeg var nylig sykmeldt noen dager og måtte dermed sende inn søknad om sykepenger, as you do. Logge inn, fylle ut skjemaet som jeg pleier, ergre meg over at Capgemini fremdeles står oppgitt som arbeidsgiver, hei hvor det går.

Helt til jeg kommer til et nytt spørsmål jeg ikke har sett før. Har sykefraværet noe å gjøre med yrkesskaden din?

...Yrkesskaden.

Vent, yrkesskaden? Hvilken yrkesskade? Jeg har da ingen yrkesskade! Nei, her er det noe galt, sier jeg, og fomler meg gjennom den ikke alltid like logiske menyen deres og finner seksjonen om yrkesskade. Får beskjed på elegant vis gjennom et kort som ikke en gang er alignet riktig at, joda! Vi har en yrkesskadesak på deg! Fra desember, 2000!

Du vet, den gangen du var tretten år og bare såvidt var kommet i stemmeskiftet? Da ble du yrkesskadet. Vi forteller deg selvfølgelig ikke noe annet enn datoen det ble meldt inn, datoen det ble gjort et vedtak, og i hvilket kommunenummer dette skjedde. For alle går jo selvfølgelig rundt og husker kommunenumrene i huet til alle tider!

Første tanke: nå har de trøbbel ett eller annet sted. Systemene snakker ikke med hverandre som de skal og nå får jeg se noen andre sine yrkesskadesaker på min side, og her blir det gøy å lese avisene så fort mediene får nyss om dette. I det minste får jeg vel kanskje si fra, så vet de at det er en feil et sted.

Til deres fordel: jeg fikk kommet meg inn på chatten og snakket med et menneske innenfor rimelig kort tid, og dette mennesket kunne fortelle meg at dette får de mange spørsmål om. For nå har de nemlig endret skjemaet og lagt til et steg der du, om du har noen yrkesskadesaker registrert på deg, må si om sykefraværet ditt har noe med denne skaden å gjøre. Det gir jo... Forsåvidt mening.

Deretter kom den viktigste opplysningen: kunne det være at du hadde blitt skadet eller syk på skolen den gangen? For da er det sånn at det må meldes yrkesskade om behandlingen skal dekkes av det offentlige.

Og det stemmer. Jeg brakk lillefingeren på skolen og måtte på legevakta i åttende klasse. Mysteriet løst. Tommel opp til både forklaringen fra personen jeg snakket med og måten de møtte meg på. Det skal de ha kudos for.

Men, NAV. Vi må allikevel snakke om to ting.

For det første: de forklarende tekstene i grensesnittet deres er ikke gode nok. Jeg får ikke vite noe annet om yrkesskaden min enn datoer og kommunenummer. Jeg, som har lang husk og fungerende hukommelse, klarer å forstå at dette er fra den gangen jeg brakk lillefingeren på skolen når jeg hører sammenhengen. Mennesker med dårlig hukommelse, kognitive vansker, posttraumatiske lidelser og så videre, derimot, gjør kanskje ikke det. Det er vanskelig nok som det er å gå gjennom prosessene deres. Tenk om dere bare kunne ha skrevet litt mer om hva dette vedtaket egentlig handlet om, så jeg forsto det. Tenk om dere kunne skrevet noe om at, hei, dette steget i søknadsprosessen er nytt, så ikke bli nervøs om det plutselig dukker opp for deg. Tenk om dere kunne brukt litt mer tid på å gjøre prosessen brukervennlig, som dere ærlig talt har blitt langt flinkere på gjennom årene.

For det andre: det er flaut at jeg nå hver gang jeg fyller ut dette skjemaet må presisere at nei, jeg har ikke vært sykmeldt fordi ei jente i A-klassen med attitude som en gangster-rapper tilfeldigvis brakk lillefingeren min i en krangel om en hvetebolle fra Kiwi.

Mest flaut for meg siden hun fikk hvetebolla og jeg fikk tre uker med gips.

Et enkelt bilde av et kodeeksempel. Det er det man burde ha tatt det for. Men i stedet ble det tatt i aller høyeste grad på ramme alvor, og dermed var sirkuset i gang. Sånn føler jeg vi kan oppsummere skjermbildet der man demonstrerer mulighetene server components i Next har i seg. Nå kan du nemlig skrive SQL rett i en React-komponent, og så eksekveres den. Kult, hva?

Tja. Frontendfolka synes ikke det er så himla kult. For de kan da vel ikke mene ramme alvor, SQL-spørringer rett i React-komponentene? Tenker de ikke på injections? Dette er da fullstendig utrygt!

Neida, sier evangelistene og de som faktisk forstår hva som skjer her: det er slett ikke utrygt i det hele tatt, for spørringen kjøres på en sånn måte at du ikke kan kjøre noen som helst form for injection og dermed er alt OK. Les tråden, sett deg inn i teknologien, slutt å sutre over ting du ikke skjønner. Det er ikke gamle dager lenger og ting brekker ikke i vinkel.

Tullsnakk, sier forståsegpåerene. Det handler slett ikke om hvorvidt SQL-en er teknologisk trygg å kjøre i denne konteksten eller ikke. Det er faktisk helt fullstendig irrelevant, for det vesentlige er at en drøss med utviklere kommer til å tro at dette er sånn koden bør kjøres, uansett kontekst, og dermed kommer dette til å komme ut i det virkelige liv på ett eller annet tidspunkt. Unge utviklere som ikke skjønner hvorfor dette er en dårlig idé kommer til å florere. Vi er doomed.

Jo, forsåvidt, men det vesentlige er ikke egentlig at det kommer til å skje, sier de som har holdt på i bransjen en stund. Det vesentlige er at man ikke tenker på separation of concerns. Det handler om at det er en uting å ikke dele opp applikasjonen på en sånn måte at hver komponent, hver del, håndterer hver sin enkelte ting. SQL-spørringer har ikke noe i en React-komponent å gjøre, serverside eller ei. Er det ikke dette vi har APIer og endepunkter og sånt til, da?

APIer og endepunkter! De fnyser høyt, modernistene, for hvorfor skal du egentlig bruke APIer og endepunkter nå som vi har dette? Teknologien har kommet så langt at vi ikke trenger det! Bare fordi gamle utviklere ikke klarer å skjønne hvordan ny teknologi fungerer? Det er de som må innrette seg her, ikke oss!

En stakkars SQL-spørring i en React-komponent var altså det som fikk det til å koke over denne gangen, og det fascinerer meg. Det godter meg. Det får meg til å råflire, sagt rett ut, for det er utrolig å se hvordan alle fyrer seg opp over en slide som strengt talt burde tas som et proof of concept. Men vi klarer liksom ikke ta det som et proof of concept heller, for bare tanken på denne obskøne intermiksen av teknologier og konsepter og muligheter får de aller fleste som har drevet med web en stund til å krølle seg sammen av skam.

Det viktigste vi lærte av dette, spør du meg, var ikke at vi nå kan kjøre SQL-spørringer i React-komponenter. Det er at utviklere jevnt over er idioter som ikke tåler å ikke være den som får rett ute på webben. De steile frontene er helt vanvittige noen ganger.

I praksis ender vi opp som vi alltid har gjort.

For de fleste vet innerst inne at til syvende og sist så kommer noen til å omfavne dette, mens andre ikke vil ta i det med ildtang. Noen kommer til å ta i bruk server components, kanskje ikke helt på denne måten, men snarere på en annen måte som funker for dem. Og gud hjelpe meg, så mange som ikke kommer til å bruke Next i det hele tatt.

Det kommer til å komme flere iterasjoner, andre vil bli inspirert av mulighetene, andre vil se potensialet for å tweake og reworke litt her og der på det Next har fått til for å få det som de vil. Snart kommer det til et helt annet rammeverk, nær deg, i litt ny forpakning men med langt større bravado som seg hør og bør.

Vi lærer av hverandre og kopierer hverandre og plagierer hverandre til verdens ende, bare for å pushe ut HTML, CSS og JavaScript bittelitt raskere og mer effektivt enn før.

Selskapene messer om developer experience og hvordan akkurat deres måte å gjøre ting på er bedre enn de andre måtene å gjøre ting på, enten fordi det er bra for de som utvikler, bra for brukerne eller bra for miljøet.

Og om en liten stund er vi tilbake igjen, i tottene på hverandre over noe som overhodet ikke bure være noe å krangle om i det hele tatt.

For sånn er liksom webutvikling nå. Det er så jævla mange veier til mål nå at det eneste vi til syvende og sist har til felles er at vi er fullstendig uenige om hvilken vei som er rett.

Heather Buchel har skrevet et blogginnlegg om hvordan vi gikk bort fra begrepet "webdesigner" og hvordan rollen har blitt splittet opp i de som driver med design og de som driver med kode, og bare...

Ja? Jeg "ble voksen" i denne æraen og begynte å studere og jobbe med web i denne æraen. Jeg har sittet med Photoshop og slices og markedsført meg med "pixel perfect design" og PSD-to-HTML-tjenester og tut og kjør. Noen ting har blitt bedre siden den gang, spesielt på teknologisiden ettersom plattformen har modnet betraktelig.

Temaet kom opp på kode24-dagen også, da Martin fra Alv snakket om "the state of frontend" i Norge. Det var en diskusjon om The Great Divide og hvorvidt vi nå trenger en splitt i selve frontendrollen fordi landskapet har blitt så stort. Du har de som driver med design, og du har de som driver med den tekniske implementasjonen. Brad Frost har allerede laget noen begreper for dette, front-of-the-frontend og back-of-the-frontend, ut fra hvilken av disse sidene du "tilhører."

Men til tross for dette så kan du liksom ikke drive med design og kode på en og samme tid, for det er forskjellige roller. Du kan sikkert bli en "UX-designer som også kan kode", eller en "frontendutvikler som også kan designe". Men i sannhet er det "webdesignere" vi burde skaffe oss igjen, selv om kunnskapene og ferdighetene og metodene har endret seg siden det tidlige 2000-tallet.

Og det er nettopp en webdesigner jeg er. Det var det jeg ville bli som voksen da jeg begynte å kode som sekstenåring, og det er det jeg vil være nå. Jeg vil fikle med farger og typografi. Jeg vil lage pene komponenter. Jeg vil sitte i Figma og knote med prototyper og skjermbilder og spekke opp ting som funker.

Jeg vil sitte med HTML, CSS og JavaScript hele dagen lang og oppdage ting jeg ikke visste. Jeg vil sikle på nye rammeverk og verktøy og mulighetene som kommer med at webben blir mer og mer moden. Jeg vil sitte med finpuss og grovpuss og snakke med brukerne. Jeg vil drive med universell utforming. Jeg vil flikke med hele sabla greia til alt er så polert og velfungerende som jeg vil ha det, og ikke måtte tenke på om jeg er en UX-designer eller en frontendutvikler.

Heather er også inne på at begrepet falt bort fordi design blir sett på som feminint mens det er oss gutta som skal drive med kodingen — du vet, de vanskelige teknologiske greiene? Det er noe sabla tull, uansett hva en gjøk av en psykolog måtte finne på å lire av seg om temaet. Så fordi man bryr seg om at ting skal se pent ut og være velfungerende så er man plutselig inne på noe som damene driver med? Og om man bryr seg om kodekvalitet og liker å drive med teknologi, så er man inne på noe mannfolka driver med? Og du kan bare velge den ene siden og ikke den andre?! Herrejensens på sparkesykkel.

Jeg har bestemt meg for at vi skal ta tilbake begrepet. Heretter er jeg ikke en frontendutvikler, eller en front-of-the-frontend-utvikler eller noe sånt. Jeg er en webdesigner. Og takk for det!