Jeg har startet et nytt sideprosjekt i år. Det har ikke egentlig noe navn, men jeg har begynt å legge ut bildene jeg tar. Jeg har begynt å fotografere igjen etter jeg kjøpte meg litt utstyr på Black Friday-salg i fjor. Enn så lenge har jeg bare holdt resultatene mine for meg selv, men nå har jeg laget meg en Flickr-konto og legger ut bildene mine der.

Som utvikler blir jeg stadig spurt om sideprosjektene mine. For jeg har jo noen sideprosjekter, ikke sant? Noen saftige apper, verktøy eller sider jeg vedlikeholder og kjæler med når jeg ikke sitter og koder til vanlig? Kanskje et rammeverk eller byggeverktøy jeg fikler med? Kanskje noe open source jeg bidrar til? Alle oss nerder som skriver kode har jo gjerne noe de holder på med på fritiden som er kode også? Sånn fungerer jo de som driver med kode, ikke sant?

Vel, nei. Ikke jeg, iallefall.

Jeg har sideprosjekter, selvfølgelig. Det største av dem er Norsk programmering. I fem år har jeg og andre sittet og pratet på Discord. Om kode. Om faget vårt. Om jobb og studier og datamaskiner og programmeringsspråk. Om hvor vanskelig det er å finne jobb for nyutdannede. Om hvor kjipt det er å søke og søke og ikke komme noen vei. Om hvordan markedet har tatt en tur i grøfta. Om hvordan Rust er det nye heite. Eller var det Go, eller C, eller Haskell, eller CSS? Jeg husker ikke. Men tiden min går dit.

Fordi det gir meg verdi. Det gjør at jeg vokser. Jeg skaper meg nettverk. Prater med gode folk som gjør at jeg føler at jeg er verdt noe. At jeg kan gi noen hjelp, eller få hjelp om jeg trenger det, bare fordi vi har skapt en arena sammen der vi møtes på samme grunnlag og en felles bølgelengde. Det er en positiv ting jeg gleder meg over hver eneste dag. Jeg er ikke verdens beste utvikler eller teknolog, og det er heller ikke målet. Jeg har funnet meg noe jeg liker å gjøre, noe jeg synes er givende. Og gjennom Discord får jeg prate med andre som også har det sånn, og som jeg kan lære noe av. Det har verdi for meg fordi det er noe positivt i livet mitt.

Sånn har jeg det med fotografi også. Jeg tar ikke bilder fordi jeg er fantastisk god til det. Langt derifra. Jeg er det vi kan kalle en helt gjennomsnittlig grei hobbyfotograf som vet hvilken knapp han skal trykke på for å ta et bilde. Det er greit. Jeg trenger ikke være verdens beste fotograf for å være glad i å ta bilder.

Når jeg er ute og fotograferer, enten jeg går i skogen eller i byen eller i nabolaget, så er det noe jeg kan bruke for å slå av hodet. Skru om hjernen til noe annet. Bruke øynene til å se etter motiver. Bruke hodet til å tenke meg frem til hvilket utsnitt jeg ønsker meg. Bruke følelsene til å kjenne på stemningen. Komme i touch med meg selv. Føle at jeg gjør noe nå, bare for meg, for min del, fordi jeg synes det er gøy og givende. Komme hjem med slitne bein og et smil om munnen og et minnekort fylt med potensielle gode bilder. Blir ikke bildene gode, gjør det heller ingenting. For jeg har vært ute og fotografert. Og det er det viktigste. Jeg har brukt tiden min på et sideprosjekt som gjør at jeg har det bedre med meg selv.

De som kjenner meg sånn passe godt vet at jeg har det vanskelig om dagen. Det er mye nå. Mye som ikke er bra. Det er et nett av ting som surrer seg rundt meg og knyter seg sammen så jeg ikke kan bevege meg som jeg vil, puste som jeg pleier. Sykdom og permitteringer og jobbsituasjoner. Venner og familie og kjæledyr som ikke har det bra. Ting er ikke bra. De har ikke vært bra på lenge.

Derfor vil jeg snakke om sideprosjekter i dag.

Sideprosjektene mine handler ikke om kode. Det er et bevisst valg. Sideprosjektene mine er ting jeg har i livet mitt for å gjøre meg selv mer lykkelig og mer bevisst på de tingene som gjør at jeg får det bedre, også når det er vanskelig. Det er aktiviteter og små prosjekter jeg har fordi jeg fortjener det beste livet jeg kan gi meg selv.

Norsk programmering er et sideprosjekt jeg har fordi det gir meg venner og bekjente jeg aldri hadde truffet ellers; fantastiske folk som jeg genuint kan si at jeg ikke vet åssen jeg hadde klart meg uten. Fagfeller og utviklerkompiser og mednerder jeg ikke hadde villet være foruten, uansett hva.

Jeg fotograferer fordi det gir meg et avbrekk fra verden. En meditasjon der jeg kan fokusere på verden rundt meg og forsøke å formidle det jeg ser og det jeg føler til andre, og dermed bli bevisst på hvordan jeg selv fungerer.

Jeg skriver. Mikroblogger. Fagartikler. Ting til kode24. Egne fantasyfortellinger. Fordi når jeg får bruke ordene mine og klarer å få inn en riktig flyt i hva jeg ønsker å si, så klarer jeg å formidle ting bedre ellers i hverdagen også. Jeg klarer å finne den rette spissen på det jeg vil si, enten jeg prøver å være humoristisk, sarkastisk eller dønn seriøs.

Jeg drodler. Jeg har en egen drodlebok og langt flere penner, blyanter, tusjer, fargestifter og andre tegnehjelpemidler enn jeg burde ha fått lov til å bruke penger på. Det er fordi jeg tenker bedre når jeg drodler. Jeg kan sitte i timesvis og høre på musikk og videoer mens jeg drodler og tegner fordi det gir hodet mitt ro og jeg klarer å fokusere og sentrere meg selv.

Jeg jobber med å gjenskape PCene vi hadde hjemme da jeg var barn gjennom PCem og eXoDOS og andre retroprosjekter, fordi jeg finner en glede i å gjenoppleve ting fra barndommen, den gangen ting var enklere enn de er i dag. Derfor redder jeg også gamle CDer med gammel software når jeg finner dem på bruktbutikker og denslags.

Sideprosjektene mine handler utelukkende om å fylle livet mitt med ting som er bra for meg. Ting jeg ikke får gjennom yrket mitt til vanlig. Ting jeg ikke får gjennom koding og Git og pull requests og dokumentasjon. Ting jeg ikke kan få gjennom Figma eller VS Code eller Teams. Ting jeg ikke oppnår gjennom sprintplanlegging eller code reviews.

Jeg forteller gjerne om dem til de som spør, og passer på å understreke hvorfor det er sånn. Det er ikke fordi jeg er lat. Det er ikke fordi jeg ikke er en nerd. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg om faget mitt. Det er fordi jeg funker sånn at om jeg ikke hadde sideprosjektene mine, hadde det ikke vært menneske igjen av meg.

Vi har en usunn sideprosjektkultur på gang i yrket vårt. Om ikke du driver med en jobb ved siden av jobben din, er du egentlig verdt noe som utvikler? Kan du kalle deg en ekte programmerer om du ikke har noe å vise til som du ikke har gjort på jobb? Er du egentlig en koder om du ikke driver med open source? Hva slags fagperson er du om ikke du dedikerer tiden din til meetups og andre aktiviteter som foregår etter jobb når kontoret er stengt?

Det er en kultur jeg ikke orker lenger. Jeg har blitt for gammel og for lei.

Jeg har valgt en annen vei. Jeg har valgt det ultimate sideprosjektet, et som aldri blir ferdig og som alltid vokser seg større dag for dag.

Jeg har valgt å heller ta vare på meg selv.