Mikroblogg, side 7

Januar og februar er, for meg, den lange ventetiden.

Det er jo ikke noe som skjer. Alle nyttårsforsetter går stort sett i grus den første uka, om jeg gidder å sette meg noen i det hele tatt. Jula er over og pakkes ned igjen, og enda så mye jeg foretrekker normalitet over et julepyntet univers, så er det noe litt kjipt med det allikevel.

Så kommer den dype vinteren. Den vinteren som ikke lenger er gnistrende hvit og frisk og skarp, men heller grå og blå og brun og likblek. Den vinteren du får når du har fryst på og smeltet snø og is og regn i naturen i tre-fire omganger. Sånn vinter.

Det er en stillhet i den lange ventetiden. De eneste fuglene ute er kråker og skjærer som erter deg og ser dømmende på deg når du sklir ute på glatta fordi det er dårlig strødd. "Hvorfor er du egentlig her?", virker det som om de spør. "Hvorfor har du ikke gått i hi for lenge, lenge siden? Du skulle sovet, du, som alle de andre pattedyrene her i verden som vet sånn omtrent hva de driver med."

I hiet er det ikke stort morsommere. Netflix-binging blir liksom litt døvt når mørketida allerede har vart noen måneder. Selv på Youtube kan du kjenne smaken av at de som lager videoer er drittlei denne årstiden for lenge, lenge siden og helst bare skulle ha tatt seg ferie. Senga blir bare mer og mer ubehagelig for hver natt som går, enda søvnbehovet bare skyter i taket. D-vitaminer og C-vitaminer knaskes som peanøtter og alle lysene i leiligheten står på full guffe, bare for å simulere sola littegranne.

Det er en lang, kjip, bedriten, totalt uinteressant ventetid. Det går ikke en gang å gå ut med kameraet, for alt er bare grått og hvitt og vått uansett. Hvem søren vil ha bilder av åssen det ser ut i januar? Og så har du de som går på ski, da. Gud, så glade de er i vinteren, de som går på ski. De burde vært sperret inne, alle som en, til de kom på bedre tanker. Blir det egentlig bedre om sommeren når de samme menneskene kommer seg ut på rulleski? Øh, nei. Men da er det i det minste grønt ute.

Så i en tåke av grått og blått og veldig kaldt og vått og glatt sitter jeg nå her og blogger som om det var 2007. I det minste har jeg varmepumpe sånn at det er levelig temperatur.

Jeg tittet bakover i tid i Google-bildesamlingen min i dag bare for å bekrefte at det nå er fem år siden jeg kjøpte min første leilighet og flyttet hjemmefra en stund senere, og jaggu er det fem år.

Det virker lengre enn fem år siden. Mye har skjedd på de fem årene. En hel pandemi, blant annet. Når jeg ser tilbake på det nå skulle jeg ønske at jeg hadde klart å glede meg mer til overgangen, for det har vært bra for meg å flytte hjemmefra, selv om det skjedde ganske sent. Jeg fikk bo hjemme en god stund etter endte studier mens jeg sparte meg opp til bolig, og plutselig, kanskje litt uten at jeg var helt klar for det, vant jeg budrunden. Femtifem kvadratmeter på Gardermoen, 1 735 000. Nervene sto bra i høygir resten av det året.

Jeg mistenker også at det var den dagen jeg virkelig begynte å stresse for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Det er ett bilde fra denne dagen som er bilde av signaturen min. Resten av bildene er av kjøleskap, komfyrer og sofaer som var på salg.

Men det gikk jo bra, og det ble folk av meg også. Men fem år, da, gitt. Vilt.

The Verge har en flott artikkel skrevet av Monique Judge om gjenoppstandelsen til personlige blogger som et fenomen. Jeg har skrevet en del om det og snakket en del om det i det siste, både i Norsk programmering, i jobbsammenheng, og passende nok her inne på min egen personlige blogg.

Den viktigste setningen for meg er "personal storytelling is a lost art that needs to return". Det er litt det jeg ønsker å oppnå med mikroen min: jeg liker å skrive og fortelle og forfatte om hva som foregår i livet mitt. Twitter og andre sosiale plattformer har omfavnet delingsbegrepet til et punkt der det ikke lenger gir mening som et personlig medium. Vi har informasjon og lenker og bilder og memes - men i en stadig prosess der hovedvekten av aktiviteten vår er "lik og del" eller å få andre til å like og dele, blir historiene borte.

Personlig blogging er autentisk. Det er ekte og klart ens eget. Det er personlig språk og personlige meninger satt i et system der folk må oppsøke en for å få vite hva som skjer. Det har en hensikt utover å generere likes og views. Ratio er ikke en ting.

Jeg har kanskje sagt det før, da, men ærlig talt, folkens? Det er på tide å begynne å blogge.

Jeg har i min tid sett mange forskjellige designsystemer på norsk jord - NAV har Aksel, DNB har Eufemia, Oslo kommune har Punkt. Et jeg ikke var like klar over før jeg begynte å titte rundt i dag på jakt etter gode eksempler på en komponent var Spor, som er Vy sitt designsystem.

Noe av det jeg liker veldig godt med Spor er hvordan dokumentasjonen er utformet: komponenter er organisert per bruksområde og ikke bare kastet sammen i en kategori. Hver komponent er grundig beskrevet med eksempler på bruk og ulike props. Design tokens er listet ut og pent presentert.

Noe av det vanskeligste med designsystemer er å lage en god guide som ikke bare ser bra ut men som også fungerer bra med tanke på informasjonsarkitektur og navigasjon. Det finnes verktøy som kan hjelpe med det, som for eksempel Zeroheight eller Supernova, men når man først går "all in" på et designsystem bør man egentlig også lage en egen guide som står i stil med resten av arbeidet. Her synes jeg Vy har truffet bra.

Sidebar: jeg skulle ønske at flere droppet å lage hele komponentbiblioteket sitt med React. Ja, React er populært og alt det der, men det går an å lage det på andre måter også slik at man ikke må benytte React som en større eller mindre del av stacken hvis man skal konsumere komponenter fra designsystemet. Hva om Svelte plutselig blir "det store nye"? Eller Elm? Eller noe annet? Eller kanskje man ikke skal bruke JavaScript i det hele tatt fordi konsumenten er en serverbasert portal på toppen av en Episerver-løsning eller noe sånt?

Mulig jeg er litt sær på det, altså. Men allikevel.

Jammen er 2023 her.

Med tanke på hvor dustete 2022 har vært føler jeg 2023 har mye å rette på, så får vi håpe at det skjer raskt og smertefritt.

Av forsetter for det nye året, for det er visst sånt en skal drive og lage seg når en har blitt gammel nok, så har jeg følgende:

• Være flink til å høre på musikk, som jeg var i fjor. Jeg hadde mange fine oppdagelser innen musikk, og jeg vil ha flere, så jeg må ta meg sammen og høre mer på nyutgivelser.
• Fortsette å spisse meg innen fagfeltet mitt og bli en enda skarpere utvikler på de tingene jeg liker å jobbe med.
• Bli stadig flinkere på å teste ut ny teknologi.
• Tilbringe enda mer tid med familie og venner.
• Spise mer frukt. Frukt er nam.

Det er kanskje ikke stor kunst eller løfter som er vanskelige å holde, men det er poenget. Under-promise and over-deliver.

Soff gottiår, nyta mi!

En av de desidert verste følelsene man kan oppleve, som universelt blant mennesker er ansett for å være en av de verste følelsene en kan oppleve, er å våkne midt på natta, rulle over på siden fordi man vil sove videre, og deretter kjenne batterisyra sildre og gurgle sakte så magesekken først tar fyr før ilden deretter fortsetter opp i spiserøret og opp i munnen, sakte men sikkert, uten at du kan gjøre noe som helst med saken.

Du vil alltids klare å finne noen som liker følelsen av at diverse lemmer og kroppsdeler sovner fordi "det er så deilig når det prikker". Jeg fant en gang noen som likte å bli tatovert fordi det var så deilig at det kjentes ut som om man bare hadde klødd seg altfor, altfor mye på samme sted. Det er sikkert noen gærninger der ute som liker følelsen av neglsprett også. Men halsbrann og sure oppstøt? Grøss.

Det er ikke ofte jeg bælmer sitroniste (som jeg skjønner at kan virke rart men som for meg faktisk hjelper veldig godt) klokka tre om natta men i natt var det simpelthen nødvendig.

Chris Coyier skrev, passende nok, et blogginnlegg nylig om et initiativ jeg liker veldig godt, Bring Back Blogging.

Tanken er å lage seg en blogg om man ikke har en, skrive tre innlegg i januar måned, og melde seg inn i prosjektet slik at innleggene blir med i en stor RSS-feed som prosjektet skrur sammen. Denne aggregeringen av RSS-feeds til en større feed er veldig kult - plutselig har du en feed som ikke er eid av Twitter eller Facebook eller noen av de andre store selskapene der ute.

Desto mer: ved å melde deg inn blir du med på en liste over blogger, en slags telefonbok, der man selv kan gå inn og finne nye blogger man er interessert i å lese mer om. Denne måten å oppdage nytt innhold og nye mennesker på er kanskje noe av det jeg savner mest ved det "gamle" nettet. Noen ganger vil jeg bare tråle gjennom og finne innhold og websider litt på slump. Oppdagelseselementet blir liksom borte når man bare konsumerer en evigvarende strøm av innhold.

Planen er å få på plass en RSS-feed for min egen blogg innen ganske kort tid; jeg har allerede tenkt ut mekanismen for hvordan den skal skrus sammen, nå gjelder det bare å faktisk skru sammen.

Da er det endelig lille julaften, huset er ferdig pyntet og ryddet og vasket (les: pyntet litt og like uryddig og støvete som alltid), og tiden har kommet for å skrive et lite julebrev igjen. Det sendes sjeldent ut analoge julekort her i gården, og jeg har alltid foretrukket det digitale formatet siden det er enkelt å distribuere og videresende etter ønske.

Så hva jeg har egentlig gjort i år? Vel, for det første: jeg har vært flinkere til å fotografere.

I fjor, like før årsskiftet, gikk jeg til innkjøp av et nytt kamera. Målet var å nedskalere fra kamerautstyr med utskiftbar optikk til å heller ha et lite kompaktkamera med skikkelig optikk og god bildekvalitet. Valget falt på et RICOH GR IIIx etter å ha lest noen anmeldelser og sett en del bilder, og jeg kan virkelig ikke si at jeg angrer på beslutningen. Ikke bare tar jeg med meg kameraet oftere fordi det er så lite og hendig, men jeg merker at jeg tenker mer på utsnitt og posisjon når jeg tar bildene. Planen er å skrive en lengre artikkel om mine inntrykk og opplevelser senere, når jeg har fått samlet tankene mine etter et års brukstid.

For det andre: jeg har jobbet mye i år. Stort sett er det vel egentlig det jeg har gjort, men når sant skal sies, det har vært et fabelaktig år hva gjelder jobb og det rent faglige.

Jeg jobber med å levere et designsystem for en mastodont av et selskap, med mange fagsystemer og applikasjoner som er interesserte i å ta det i bruk. Derfor blir det mye koding, men også mye kommunikasjon, kursing, møter og samling av innsikt. Det at vi har klart å levere så godt som vi har er helt utrolig, og det er et prosjekt jeg er ordentlig stolt av.

Jeg har holdt foredrag om universell utforming, jeg har fått være mentor for sommerstudenter, og jeg har vært heldig som har hatt mange kolleger jeg har fått sparre med på ulike ting. I tillegg har jeg vært så heldig å få skriveriene mine på trykk i kode24 to ganger, en gang da jeg skrev et ønskebrev til nyutdannede utviklere, og en gang da jeg skrev et mer fagrettet innlegg om det å være frontendutvikler i dag. Norsk programmering, nettsamfunnet jeg er med på å drive, var også i kode24 tidligere i år der vi som er administratorer ble intervjuet i anledning treårsjubileumet vårt - tenk det!

Det har ellers blitt mye tid til familie i år. Vi har reist mye sammen som hel flokk, både til vestlandet i konfirmasjon og til Tyskland på julemarked, foruten turer på fjellet om sommeren som vi alltid pleier. Det har vært arrangert barnebursdag for min jevngamle venninne der vi tegnet obskøne ting på papirduker, og vi har bakt pepperkaker der sikkert halvparten av deigen ble spist mens vi bakte. Jeg fikk besøk av en nykonfirmert nerdeaspirant i noen dager i sommer der vi utforsket alt fra bubble tea til surströmming mens vi var ute og fartet, til film og retrospill innendørs. Alt i alt må jeg si meg veldig heldig med både familie og venner i år som alle andre år.

Det har ellers vært et særdeles godt år for å oppdage ny musikk, etter jeg bestemte meg for å aktivt gå inn for å høre på mer ny musikk og prøve å utvide spillelister og horisont litt mer. Siden jeg begynte å organisere musikk etter hvilket år jeg oppdaget og begynte å høre på sangen i Spotify, kan spillelisten for 2022 avsløre at jeg fant hele 59 nye sanger som var verdt å legge til. I forhold til mange andre musikkelskere høres det sikkert ikke så mye ut, men jeg er veldig streng på musikken jeg legger til listene mine og legger kun inn sanger jeg vet jeg vil høre på igjen senere. De gærningene som legger inn hele album i spillelistene sine av gangen uten noen form for filter må jo være, vel, gærne.

Årets jul blir feiret hjemme hos min søster med tilhørende familie på selve julaften, mens jeg utover det skal jobbe og ser frem til å sitte og frese kode i fred og ro mens alle andre har juleferie. Det har faktisk sine fordeler å jobbe i romjulen også.

Riktig god jul ønskes dere alle!

Pakkesentralen min er nok ikke så stor som mange andre sin. Men den er allikevel for stor, simpelthen fordi jeg hvert eneste år siden 2018 har tenkt "jo, jeg vet jo at jeg har igjen litt papir og hyssing og bånd og pakkelapper og sånt fra i fjor, men jeg husker ikke helt hvor mye det er, og her er det jo jaggu tute meg tre for to-salg, så da kjøper jeg litt, da!"

Resultatet er at jeg nå har nok gavepapir, bånd, hyssing og merkelapper til at Onkel Per og barna snart ramler inn i stua her og ikke en gang har tid til å hjelpe meg fordi de må finne skjegget.

Jeg vet ikke helt om jeg liker strategien om å ha navn på mat i hermetegn. Det hele ble egentlig litt mer truende av at de også valgte seg Comic Sans som font, når sant skal sies.