Mikroblogg, side 7

En av de desidert verste følelsene man kan oppleve, som universelt blant mennesker er ansett for å være en av de verste følelsene en kan oppleve, er å våkne midt på natta, rulle over på siden fordi man vil sove videre, og deretter kjenne batterisyra sildre og gurgle sakte så magesekken først tar fyr før ilden deretter fortsetter opp i spiserøret og opp i munnen, sakte men sikkert, uten at du kan gjøre noe som helst med saken.

Du vil alltids klare å finne noen som liker følelsen av at diverse lemmer og kroppsdeler sovner fordi "det er så deilig når det prikker". Jeg fant en gang noen som likte å bli tatovert fordi det var så deilig at det kjentes ut som om man bare hadde klødd seg altfor, altfor mye på samme sted. Det er sikkert noen gærninger der ute som liker følelsen av neglsprett også. Men halsbrann og sure oppstøt? Grøss.

Det er ikke ofte jeg bælmer sitroniste (som jeg skjønner at kan virke rart men som for meg faktisk hjelper veldig godt) klokka tre om natta men i natt var det simpelthen nødvendig.

Chris Coyier skrev, passende nok, et blogginnlegg nylig om et initiativ jeg liker veldig godt, Bring Back Blogging.

Tanken er å lage seg en blogg om man ikke har en, skrive tre innlegg i januar måned, og melde seg inn i prosjektet slik at innleggene blir med i en stor RSS-feed som prosjektet skrur sammen. Denne aggregeringen av RSS-feeds til en større feed er veldig kult - plutselig har du en feed som ikke er eid av Twitter eller Facebook eller noen av de andre store selskapene der ute.

Desto mer: ved å melde deg inn blir du med på en liste over blogger, en slags telefonbok, der man selv kan gå inn og finne nye blogger man er interessert i å lese mer om. Denne måten å oppdage nytt innhold og nye mennesker på er kanskje noe av det jeg savner mest ved det "gamle" nettet. Noen ganger vil jeg bare tråle gjennom og finne innhold og websider litt på slump. Oppdagelseselementet blir liksom borte når man bare konsumerer en evigvarende strøm av innhold.

Planen er å få på plass en RSS-feed for min egen blogg innen ganske kort tid; jeg har allerede tenkt ut mekanismen for hvordan den skal skrus sammen, nå gjelder det bare å faktisk skru sammen.

Da er det endelig lille julaften, huset er ferdig pyntet og ryddet og vasket (les: pyntet litt og like uryddig og støvete som alltid), og tiden har kommet for å skrive et lite julebrev igjen. Det sendes sjeldent ut analoge julekort her i gården, og jeg har alltid foretrukket det digitale formatet siden det er enkelt å distribuere og videresende etter ønske.

Så hva jeg har egentlig gjort i år? Vel, for det første: jeg har vært flinkere til å fotografere.

I fjor, like før årsskiftet, gikk jeg til innkjøp av et nytt kamera. Målet var å nedskalere fra kamerautstyr med utskiftbar optikk til å heller ha et lite kompaktkamera med skikkelig optikk og god bildekvalitet. Valget falt på et RICOH GR IIIx etter å ha lest noen anmeldelser og sett en del bilder, og jeg kan virkelig ikke si at jeg angrer på beslutningen. Ikke bare tar jeg med meg kameraet oftere fordi det er så lite og hendig, men jeg merker at jeg tenker mer på utsnitt og posisjon når jeg tar bildene. Planen er å skrive en lengre artikkel om mine inntrykk og opplevelser senere, når jeg har fått samlet tankene mine etter et års brukstid.

For det andre: jeg har jobbet mye i år. Stort sett er det vel egentlig det jeg har gjort, men når sant skal sies, det har vært et fabelaktig år hva gjelder jobb og det rent faglige.

Jeg jobber med å levere et designsystem for en mastodont av et selskap, med mange fagsystemer og applikasjoner som er interesserte i å ta det i bruk. Derfor blir det mye koding, men også mye kommunikasjon, kursing, møter og samling av innsikt. Det at vi har klart å levere så godt som vi har er helt utrolig, og det er et prosjekt jeg er ordentlig stolt av.

Jeg har holdt foredrag om universell utforming, jeg har fått være mentor for sommerstudenter, og jeg har vært heldig som har hatt mange kolleger jeg har fått sparre med på ulike ting. I tillegg har jeg vært så heldig å få skriveriene mine på trykk i kode24 to ganger, en gang da jeg skrev et ønskebrev til nyutdannede utviklere, og en gang da jeg skrev et mer fagrettet innlegg om det å være frontendutvikler i dag. Norsk programmering, nettsamfunnet jeg er med på å drive, var også i kode24 tidligere i år der vi som er administratorer ble intervjuet i anledning treårsjubileumet vårt - tenk det!

Det har ellers blitt mye tid til familie i år. Vi har reist mye sammen som hel flokk, både til vestlandet i konfirmasjon og til Tyskland på julemarked, foruten turer på fjellet om sommeren som vi alltid pleier. Det har vært arrangert barnebursdag for min jevngamle venninne der vi tegnet obskøne ting på papirduker, og vi har bakt pepperkaker der sikkert halvparten av deigen ble spist mens vi bakte. Jeg fikk besøk av en nykonfirmert nerdeaspirant i noen dager i sommer der vi utforsket alt fra bubble tea til surströmming mens vi var ute og fartet, til film og retrospill innendørs. Alt i alt må jeg si meg veldig heldig med både familie og venner i år som alle andre år.

Det har ellers vært et særdeles godt år for å oppdage ny musikk, etter jeg bestemte meg for å aktivt gå inn for å høre på mer ny musikk og prøve å utvide spillelister og horisont litt mer. Siden jeg begynte å organisere musikk etter hvilket år jeg oppdaget og begynte å høre på sangen i Spotify, kan spillelisten for 2022 avsløre at jeg fant hele 59 nye sanger som var verdt å legge til. I forhold til mange andre musikkelskere høres det sikkert ikke så mye ut, men jeg er veldig streng på musikken jeg legger til listene mine og legger kun inn sanger jeg vet jeg vil høre på igjen senere. De gærningene som legger inn hele album i spillelistene sine av gangen uten noen form for filter må jo være, vel, gærne.

Årets jul blir feiret hjemme hos min søster med tilhørende familie på selve julaften, mens jeg utover det skal jobbe og ser frem til å sitte og frese kode i fred og ro mens alle andre har juleferie. Det har faktisk sine fordeler å jobbe i romjulen også.

Riktig god jul ønskes dere alle!

Pakkesentralen min er nok ikke så stor som mange andre sin. Men den er allikevel for stor, simpelthen fordi jeg hvert eneste år siden 2018 har tenkt "jo, jeg vet jo at jeg har igjen litt papir og hyssing og bånd og pakkelapper og sånt fra i fjor, men jeg husker ikke helt hvor mye det er, og her er det jo jaggu tute meg tre for to-salg, så da kjøper jeg litt, da!"

Resultatet er at jeg nå har nok gavepapir, bånd, hyssing og merkelapper til at Onkel Per og barna snart ramler inn i stua her og ikke en gang har tid til å hjelpe meg fordi de må finne skjegget.

Jeg vet ikke helt om jeg liker strategien om å ha navn på mat i hermetegn. Det hele ble egentlig litt mer truende av at de også valgte seg Comic Sans som font, når sant skal sies.

Og da er jeg tilbake.

Det kommer en lengre artikkel om saken etterhvert, men veldig kort og enkelt fortalt: den gamle nettsiden min brakk i vinkel. Det var en kombinasjon av gammel versjon av Next, gammel versjon av React, gammel versjon av den gamle next-on-netlify-pakken som ikke ville samarbeide, samt et gammelt build image hos Netlify som virkelig ikke under noen omstendigheter ville la seg oppgradere før jeg hadde fikset resten.

Kombinert med det at jeg ikke egentlig var så veldig fornøyd lenger med Cosmic som headless CMS ble beslutningen ganske enkel: nå lager jeg hele sulamitten på nytt fra bunnen av med litt mer moderne verktøy.

De moderne verktøyene av valg er Sanity som headless CMS og SvelteKit som utviklingsrammeverk. Merk at ikke alt er helt på plass ennå, og at forbedringer trolig kommer i løpet av romjulen eller kanskje litt over nyttår. Men jeg er altså tilbake. Og godt er det, nå som Twitter blir mer lik en brennende søppelfylling for hver dag som går.

En gang for lenge siden var jeg i jobbintervju til en jobb jeg veldig gjerne ville ha. Det visste jeg fordi jeg hadde jobbet i nøyaktig den stillingen som konsulent en liten stund, og jeg likte både stedet, folka, arbeidsoppgavene og utfordringene. Da stillingen ble utlyst snublet jeg nesten over mine egne bein på jakt etter knappen for å sende inn søknad.

Jeg ble kalt inn til førstegangsintervju og fikk snakke med folka jeg allerede kjente, og visste at de kjente godt til meg og mine kunnskaper og ferdigheter. Det var det første intervjuet der jeg følte at jeg hadde en nerdeprat med noen fremfor å bli utspurt, og den første gangen jeg virkelig følte meg hjemme et sted.

Så kom andregangsintervjuet ikke lenge etter, og jeg fikk i den forbindelse et case jeg skulle løse: en skjematjeneste. En helt enkel, simpel skjematjeneste. Som grunnlag for en diskusjon om hvordan man jobber, sant? Det er jo egentlig det caseoppgaver er, man lager noe for å vise hvordan man tenker, og det trenger ikke være kjempepolert fordi man kan snakke om hva man hadde gjort om man hadde mer tid.

Det var bare det at denne gangen orket jeg ikke å kode. Litt fordi jeg nettopp hadde vært gjennom en tøff tid i karrieren min der jeg var utbrent og deprimert i noen måneder etter en bestemt hendelse, men også fordi jeg virkelig var helt blank på hvordan jeg skulle gå frem. React? Skulle jeg ta frem React etter å ha lagt det i skuffen i så lang tid? Ren HTML? Det virket som en enorm oppgave å skulle skrive ren HTML og CSS for å lage denne skjemaløsningen. Jeg hadde lite lyst til å lære meg et annet verktøy på tampen; jeg kunne jo ikke komme til et andregangsintervju med en løsning jeg knapt hadde oversikt over hvordan var skrudd sammen.

Til slutt bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg ikke hadde gjort tidligere i et teknisk intervju: jeg droppet å kode.

Hvorfor ikke, sant? Caseteksten sa at jeg sto fritt til å velge hvordan jeg ville løse og presentere caset; jeg kunne kode, designe, skrive prosa til og med! De hadde jo allerede sett meg kode, jeg hadde allerede vært inne som konsulent og fått anerkjennende nikk da jeg gjorde utbedringer i løsningene deres. På en måte var jeg over det hinderet allerede, iallefall i min egen personlige mening.

Så jeg bestemte meg for å papirprototype en løsning.

Papirprototyping er en av mine hemmelige evner. Det er også en av mine favorittmetoder for problemløsing; det er kjapt, enkelt, overhodet ikke teknisk, absolutt ikke finmotorisk arbeid, og innbyr til kjappe iterasjoner fordi man kan lage en skisse på fem minutter og kaste den om man ikke er fornøyd. Jeg satt med papir og blyant (litt fordi jeg er gammeldags og litt fordi jeg har verdens fineste trykkblyant som jeg bruker så ofte jeg får muligheten) i noen timer og itererte. Satt og sammenlignet idéer og løsninger og fant til slutt ut hva jeg mente var beste løsning å gå videre med. Foredlet på finere papir med tusj og la i en mappe, klart for presentasjon.

Dagen for det tekniske intervjuet kom. Jeg ble tatt med på det største møterommet i etasjen der utviklingsavdelingen satt, og fikk møte den nye direktøren for digitalisering; en ruvende skikkelse som åpenbart hadde enormt med erfaring. Har du med deg en laptop som du vil koble til HDMI, spurte han med en spent tone i stemmen.

Jeg tok opp mappen min fra sekken, usikker helt inn til beinet på om dette egentlig var riktig valg. Her hadde jeg fått sjansen til å komme på intervju til en stilling jeg virkelig ville ha i en bedrift der jeg virkelig ville jobbe, og så hadde jeg ikke utviklet noenting for å vise at jeg var en god utvikler når det først var teknisk intervju? Er du helt noldus, Vegar? Helt premieløk? Det var et interessant blikk jeg fikk fra andre siden av bordet da jeg presenterte. Jeg forklarte hvordan jeg hadde jobbet, hvordan jeg hadde iterert, betraktningene jeg hadde tatt i utvikling av grensesnittet. Fortalte om gjenbruk av data fra andre kilder, universell utforming og hvorfor man skal sy sammen løsninger slik som jeg hadde sydd sammen løsningen min.

Det var helt stille i rommet mens jeg holdt den lille dissertasjonen min. Det virket som om de kastet blikk til hverandre i håp om at noen andre skulle begynne å prate først, for ingen virket helt sikre på hva de skulle si til meg. De ventet nok en teknologisk demonstrasjon. Og de ventet nok at jeg skulle blåse dem til himmels med kunnskapen min om frontendutvikling. Men det kom ikke noe sånt. Ikke denne dagen. Bare noen ark med noen tusjstreker og en lang monolog om hvorfor det var sånn.

Det endte for øvrig med at jeg fikk jobben.

Og da jeg begynte, ble min første oppgave å implementere det samme skjemaet jeg hadde laget i caseoppgaven. Det viste seg at de selv hadde kommet frem til at den løsningen jeg presenterte var best, før jeg i det hele tatt var der på intervju. Prosessene hadde ledet oss til samme sluttresultat.

Jeg vet ikke om det er noen moral i denne lille historien fra gamle dager, men det er en jeg liker å fortelle for å understreke et viktig poeng: å utvikle er mer enn å kode. Noen ganger holder det i lange baner med blyant og papir for å komme frem til gode løsninger. Det hender til og med at man kan få seg en jobb på den måten.

Elise Kristiansen har skrevet om gatekeeping i IT-bransjen og hvorfor verden blir et vanskeligere sted når folk i bransjen oppfører seg som, vel, idioter.

For øvrig har Elise helt rett. Jeg jobbet en kort stund - hele to uker - i et konsulentselskap i IT-bransjen. I løpet av de to ukene var hver eneste person, og jeg mener virkelig hver eneste person, i en slags kampmodus der jeg ikke kunne snakke om fag eller prosjekt uten at jeg skulle prøves på ting. Og om jeg klarte å svare for meg, gravde de bare dypere og dypere til de fant noe å ta meg på. Jeg tapte kampen, de vant, jeg følte meg som en dritt, de følte seg sikkert sykt bra. Overlegenhet er litt av et dop. Hvem visste at det ikke er lov til å snakke om REST-APIer om ikke du har lest de nitten beste bøkene om temaet? Eller at du ikke kan snakke om React uten å minst ha jobbet med det i tre år?

Så om ikke vi skal ha en eldrebølge innen faget vårt som følge av at de gamle er eldst og de yngre slutter og finner seg andre ting å gjøre fordi IT ikke er bærekraftig over tid, må vi slutte å holde på sånn. Jeg sier "vi" fordi det er et bransjeproblem og om vi skal få bukt med det, må vi også ta de som holder på sånn i ørene og be dem ta seg sammen med litt Atle Antonsen-stemme.

Masse kudos til Elise for en god og velformulert tekst om temaet!

Jeg hadde en drøm i natt.

Og jeg vet jeg har snakket om drømmene mine før, for jeg husker dem alltid, selv om noen er mer levende enn andre. Denne var spesielt levende, ikke så mye for innholdet, men mest på grunn av hvordan jeg følte meg.

De som kjenner meg passe godt vet at barneskolen og ungdomsskolen var en prøvende tid for meg. Jeg hadde det egentlig ganske dritt, sagt rett ut. Jeg var enkel å plukke på og erte, tok meg nær av alt som ble sagt om meg, hadde like liten lunte som sosiale antenner, og var en nerd med bolleklipp og Harry Potter-briller før Harry Potter var kul.

Drømmer der jeg er tilbake på barneskolen kommer nå og da. Som regel kommer de ikke med en negativ følelse forbundet med dem, det er nok mest fordi det er omgivelser og bygninger jeg kjenner godt og som underbevisstheten min klarer å sy sammen en drømmemodell av ganske enkelt.

Jeg har lite drømmer om ting som skjedde på barneskolen. Ingen vonde følelser eller drømmer eller minner om de jeg gikk i klasse med, eller ble undervist av. Det er en artig betraktning; i våken tilstand er det menneskene jeg husker først, mens i drømmene mine er menneskene nesten aldri der.

Denne gangen var de der. De aller fleste av dem.

Læreren min, for eksempel, som jeg forgudet de første par årene, men som hadde en bitter ettersmak de siste par årene. Gutten som alltid satt og tegnet digre, kompliserte våpen og maskiner i timen og ofte hang seg på de andre selv om han ikke startet noe. De to jentene som jeg var halvveis venner med, men som i smug holdt en logg over alle tingene jeg sa og gjorde som de kunne ta meg på senere. Jeg fant boka i åttende, to år etter vi først ble "venner".

Gutten som hadde malt seg en blink på ryggen min allerede fra første klasse var der også. Han som hele tiden pirket på hvor vanskelig jeg var i matveien spesielt; han fant knappene mine kjapt og trykket på dem dagen lang, så ofte han kunne, og viste villig andre hvor knappene satt. I ettertid har jeg forstått at han nok ikke hadde det enkelt hjemme, og at han nok var under- eller umedisinert, og at utageringen nok ikke var hans feil i all hovedsak. Jeg må fortsatt leve med lyden av stemmen hans i hodet mitt, enda han er voksen i dag.

Og de andre, såklart. Guttene jeg var venner med fra barnehagealder men som til slutt ble lei fordi jeg nok ikke var så enkel å ha som kamerat. Jentene som gikk mer og mer over mot å være ungdomsskolejenter med tiden, med oppførsel deretter, deriblant at de tok kraftig nytte av at jeg var litt vel enkel å tirre for litt vel enkle ting. Alle andre også. Jeg var ikke like involvert med alle, naturlig nok.

Jeg hadde glemt lukten av det gamle klasserommet vårt til i natt. En blanding av gamle bøker og skrivebøker, gamle melkekartonger, støvete linoleum i kraftig vårsol etter en lang vinter. Den grelle gulfargen og de harde, brune plaststolene. Pultene med klistremerker og lapper teipet på, der hjørnene manglet fordi vi alltid skrapte bort med nålen på passeren.

De røde og blå papparkene som fortalte verden hvilken gruppe vi tilhørte, pluss et barnehagebilde og bursdagen vår skrevet på med tusj. Julius, klassebamsen vår, var i skapet der vi oppbevarte ting og tang, og han ble tatt frem i ny og ne for å gå noen runder hjem til oss alle så vi måtte skrive og tegne i Bamseboka om hva vi hadde gjort.

Følelsen av å gå inn i klasserommet igjen, selv om det bare var en drøm, var uvirkelig. Stemmene og lydnivået var så kjent. Den vante summingen avbrutt av noen som brått snakket litt ekstra høyt så jeg myste og spant meg i litt umiddelbar redsel for at det var meg det skulle handle om. Plassen min, nederst på gruppa med fem, vendt mot kateteret og tavlen. I hjørnet kunne jeg se klasse-PCen, den store lysegrå boksen som til nøds klarte å kjøre Vikingbyen og DX-Ball som noen hadde smuglet inn på diskett.

"Vet du hva?" Spørsmålet kom fra læreren min, hun sto i en mørkeblå kjole med blomster og holdt i en liten bunke med papirer.
"Jeg hører så mye fint om hvordan det går med deg, Vegar!" Stemmen hennes var munter denne gangen, hun smilte som om hun virkelig mente det hun sa. Det var lett å avsløre henne på det, selv som barneskoleelev; noen ganger smilte hun bare fordi det var det rette å gjøre eller fordi det falt seg naturlig med temaet, eller kanskje bare fordi hun helst ville ha oss til å samarbeide og gjøre som vi fikk beskjed om.

Ikke så denne gangen. Hun la bunken med papirer ned, og jeg kunne bla gjennom. Det var et bursdagskort der, med Sonic the Hedgehog. Et par ark jeg kjente igjen som forsiden av bacheloroppgaven min. Et par ark med en masse svada og kommunevåpenet til Skedsmo kommune, der jeg jobbet en gang i tiden. Og en kopi av feedback-skjemaet vi bruker på jobben nå om dagen i forbindelse med year-end review. Og noen andre ting jeg ikke husker, annet enn at jeg kjente det igjen på en vag, trygg måte.

Og der sto hun og så på meg, nikket anerkjennende mens jeg så gjennom, som om jeg hadde fått tilbake en prøve eller en særoppgave med god tilbakemelding fordi jeg hadde vært flink til å lage kildehenvisninger og bruke bilder og tekst flittig. Jeg satt der, som en skolegutt, ikke engang kommet i stemmeskiftet, og så over ting fra mitt voksne liv til lyden av våpentegnegutten som halvbrølte en av sangene til Diablo for n'te gang den morgenen.

Jeg må ha vært tett på å våkne, for jeg husker at jeg tenkte over saken.

Du hører ikke til her, Vegar. Ikke nå lenger. Klasserommet er for lengst pusset opp, barna for lengst voksne, læreren sikkert pensjonert og gutten med bolleklippen finnes ikke mer. Ikke sånn som han var den gangen, der han satt på skolen dag inn og dag ut og fantaserte frem et liv i en verden der folk i det minste forsto ham og han hadde kontroll, anerkjennelse og fotfeste.

I dag morges våknet jeg ti minutter før klokka, i en verden der jeg har kontroll, anerkjennelse og fotfeste.

Etter å ha skrevet om mine personlige "ti bud" innen frontendutvikling, var jeg så heldig å få teksten publisert i kode24. Det har siden kommet veldig mange hyggelige tilbakemeldinger på det jeg skrev, og det varmer et gammelt nerdehjerte. Desto mer er jeg glad for god respons siden det betyr at mange kanskje kjenner seg igjen, og det gjør meg trygg på at det er flere der ute som er som meg. Fantastiske er dere, alle som én.