Mikroblogg, side 6

Spørsmålet kom, med litt flere ord enn jeg har brukt i tittelen, fra kode24 som en del av intervjuet til artikkelen jeg fikk delta med svar til i forrige uke. Nå har en fortsettelse som omhandler React spesifikt blitt publisert i dag, og det er interessant lesning å se hva andre tenker om det også.

Jeg har allerede skrevet litt på Twitter som et svar til den alltid fantastiske Kristofer, men mitt generelle synspunkt på React er at det har blitt for komplisert. Når man så leser om hvor mye tid og effort som går med på å gjøre React til et ytelsesmessig raskt og kraftig verktøy, er det lett å se for seg at målet kanskje har kommet i veien for utvikleropplevelsen. Mangelen på enkle og klare regler, og ikke minst at React nå har eksistert en stund i litt forskjellige former, er nok også en grunn som jeg poengterer i selve artikkelen.

Men jeg håper - og tror - at React vil klare å hente seg inn på den kritikken det nå har fått, og at utviklerene bak React tar det på alvor og begynner å ta grep. Vi trenger nemlig React.

Twitter blir bare villere og villere. Nå som de har stengt for at tredjepartsverktøy kan bruke APIene deres til å poste og lese, så har det blitt skikkelig stille på den siden av Twitter jeg virkelig er interessert i å følge: utviklere og designere og generelt folk som driver med web.

Det er unektelig litt trist at det har blitt sånn. Jeg har brukt Twitter som en inspirasjonskilde, en slags finger på pulsen av hva som beveger seg ute i det store web-universet, i snart elleve år nå. Alle som skrev om JavaScript og de nye, stilige rammeverkene som f.eks Ember og AngularJS for mange hettens år siden er nok litt ansvarlige for at jeg jobber med faget i dag. Jeg har lært masse om design, tilgjengelighet og teknologi fra alle de flotte menneskene der. Å se hele plattformen smuldre opp er innmari kjedelig og litt sårt. Jeg savner gamle web-Twitter.

Samtidig så er folk delt og spredd litt for alle vinder nå. Noen har migrert helt bort fra Twitter og over på egne løsninger, mens de fortsatt poster linker til websidene sine i sosiale medier og på plattformer her og der. Noen har gått helt over til Mastodon. Noen har forsvunnet helt fra sosiale medier og kun gått over til å rocke sin egen webside, uten noen som helst form for deling.

Twitter i seg selv er ubeskrivelig rotete om dagen. Etter de fjernet den ekte kronologiske rekkefølgen av innhold fra de jeg følger, har det blitt fryktelig pesete å prøve å holde tråden. Ting jeg leste før finnes ikke i oversikten lenger. Mentions fungerer ikke som de skal. Jeg kan ikke se replies. Produktet er så tullete at det er håpløst - ønsker de virkelig å tjene penger på dette? Med tredjepartsapper hadde de i det minste folk, om ikke annet, selv om de kanskje ikke hadde en spesielt god løsning for annonser. Slik jeg forstår det kan det være mangelen på annonser i tredjepartsapper som nå har gjort at Twitter har stengt igjen krana, men ærlig talt - gjorde det ting noe bedre for Twitter som et selskap å gjøre brukerbasen deres rasende?

I alle fall: jeg har valgt å hive meg på Mastodon og har funnet mesteparten av web-gjengen jeg alltid har fulgt der. Verden kjennes litt bedre ut nå, selv om jeg må dele oppmerksomheten min litt mellom Twitter og Mastodon for den typen innhold.

Om du har lyst til å følge meg, så finner du meg på @nullsprite@social.lol - uten at jeg poster så fryktelig mye der (ennå.)

Jeg kom nylig over en snutt som har vist seg å være litt nyttig i tilfeller der man ønsker en tydelig fokusmarkering - men bare når du faktisk navigerer med tastatur, og ikke når du f.eks bruker mus og trykker på et interaktivt element.

:focus-visible {
  outline: 2px solid var(--focus-outline-color);
}
@supports not selector(:focus-visible) {
:focus {
outline: 2px solid var(--focus-outline-color);
}
}

Litt løst forklart, naturligvis, men poenget er iallefall å falle tilbake på en vanlig fokusindikator i de tilfellene der det ikke støttes (som inkluderer ganske nye versjoner av mange nettlesere, tro det eller ei), mens man lar nettleseren avgjøre når den skal vises der selektoren er støttet. Både caniuse.com og MDN har god dokumentasjon på støtte og funksjon.

Jeg er normalt ikke overtroisk, altså. Men det er tross alt fredag den trettende.

Hvordan jeg vet det? Jo, jeg har blitt nok et tall i statistikken i dag over folk som sklir, ramler og slår seg om vinteren.

Vinter er noe forbanna herk. Det er is absolutt overalt nå, og det hjelper ikke at det regner heller. Plutselig blir isen sleipere enn sleipest, selv med salt og sand og singel strødd overalt. I byen rapporterer de om enorme folketall som kommer inn på legevakta med brukket håndledd og lårhalsbrudd og det som verre er, og som alle vintre før går folk ut i mediene og melder om at her har noen forsømt ansvaret sitt og ikke strødd, brøytet og ordnet opp på effektivt vis. Noen må gå! Skal vi, i Norge, i det herrens år 2023 til og med måtte håndtere at det blir glatt ute om vinteren?

Altså, sånt skjer. Vi har hjelpemidler for sånt, som for eksempel brodder og piggdekk og vanlig sunt bondevett når man ferdes ute på denne årstiden. Det blir som å skulle klage over at vi må ha på solkrem om sommeren fordi folk går rundt i Oslo og blir solbrente - sånn kan man da virkelig ikke ha det i verdens rikeste land?!

Jeg er normalt veldig stø på beina, og balansen er god etter hur mange år som helst med taekwondo-trening. Så jeg kom meg da faktisk helskinnet over Zaloføret utenfor døra, ned bakken og ned til bilen uten å tryne, selv om det var nære på en gang. Suksess!

Jeg klarte, derimot, å skli på den éne frosne reka som lå på gulvet utenfor fryseboksen da jeg først kom til butikken.

Det som skjer når man sklir på en frossen reke hadde jeg ikke tenkt over før i dag. Men det som skjer er iallefall at først så detter man - ikke bare detter man ned, først detter man litt opp i lufta og så detter man ned. Som en sekk med poteter, rett ned på det harde butikkgulvet, så jeg nå sitter med tidenes lårhøne og akker meg. Butikkpersonalet skal ha for forsøket: de sjekket at det i det minste gikk bra med meg før de ikke klarte å holde seg fra å le lenger over det bremsesporet av reke som lå igjen etter det lille C-momentet mitt.

Og reka? Den fløy - langt! Selv i frossen tilstand fikk den reka seg en tur tvers over butikken og helt bort til frukten før den ikke kom lenger. Det var nok en heisatur ikke mange andre reker får være med på, frossen eller ei.

God helg.

Jeg ble stilt noen spørsmål om hvordan jeg tror frontend-utvikling kommer til å se ut i 2023, og sammen med tre andre eksperter har jeg kommet med noen meninger om nettopp dette i en artikkel i dag på kode24.

Det er også veldig gøy å lese om hva andre tenker om dette - jeg vet hva jeg selv har tro på og hva jeg selv synes virker spennende og forlokkende, mens andre kanskje har andre impulser og meninger. Takk for praten igjen, kode24!

Januar og februar er, for meg, den lange ventetiden.

Det er jo ikke noe som skjer. Alle nyttårsforsetter går stort sett i grus den første uka, om jeg gidder å sette meg noen i det hele tatt. Jula er over og pakkes ned igjen, og enda så mye jeg foretrekker normalitet over et julepyntet univers, så er det noe litt kjipt med det allikevel.

Så kommer den dype vinteren. Den vinteren som ikke lenger er gnistrende hvit og frisk og skarp, men heller grå og blå og brun og likblek. Den vinteren du får når du har fryst på og smeltet snø og is og regn i naturen i tre-fire omganger. Sånn vinter.

Det er en stillhet i den lange ventetiden. De eneste fuglene ute er kråker og skjærer som erter deg og ser dømmende på deg når du sklir ute på glatta fordi det er dårlig strødd. "Hvorfor er du egentlig her?", virker det som om de spør. "Hvorfor har du ikke gått i hi for lenge, lenge siden? Du skulle sovet, du, som alle de andre pattedyrene her i verden som vet sånn omtrent hva de driver med."

I hiet er det ikke stort morsommere. Netflix-binging blir liksom litt døvt når mørketida allerede har vart noen måneder. Selv på Youtube kan du kjenne smaken av at de som lager videoer er drittlei denne årstiden for lenge, lenge siden og helst bare skulle ha tatt seg ferie. Senga blir bare mer og mer ubehagelig for hver natt som går, enda søvnbehovet bare skyter i taket. D-vitaminer og C-vitaminer knaskes som peanøtter og alle lysene i leiligheten står på full guffe, bare for å simulere sola littegranne.

Det er en lang, kjip, bedriten, totalt uinteressant ventetid. Det går ikke en gang å gå ut med kameraet, for alt er bare grått og hvitt og vått uansett. Hvem søren vil ha bilder av åssen det ser ut i januar? Og så har du de som går på ski, da. Gud, så glade de er i vinteren, de som går på ski. De burde vært sperret inne, alle som en, til de kom på bedre tanker. Blir det egentlig bedre om sommeren når de samme menneskene kommer seg ut på rulleski? Øh, nei. Men da er det i det minste grønt ute.

Så i en tåke av grått og blått og veldig kaldt og vått og glatt sitter jeg nå her og blogger som om det var 2007. I det minste har jeg varmepumpe sånn at det er levelig temperatur.

Jeg tittet bakover i tid i Google-bildesamlingen min i dag bare for å bekrefte at det nå er fem år siden jeg kjøpte min første leilighet og flyttet hjemmefra en stund senere, og jaggu er det fem år.

Det virker lengre enn fem år siden. Mye har skjedd på de fem årene. En hel pandemi, blant annet. Når jeg ser tilbake på det nå skulle jeg ønske at jeg hadde klart å glede meg mer til overgangen, for det har vært bra for meg å flytte hjemmefra, selv om det skjedde ganske sent. Jeg fikk bo hjemme en god stund etter endte studier mens jeg sparte meg opp til bolig, og plutselig, kanskje litt uten at jeg var helt klar for det, vant jeg budrunden. Femtifem kvadratmeter på Gardermoen, 1 735 000. Nervene sto bra i høygir resten av det året.

Jeg mistenker også at det var den dagen jeg virkelig begynte å stresse for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Det er ett bilde fra denne dagen som er bilde av signaturen min. Resten av bildene er av kjøleskap, komfyrer og sofaer som var på salg.

Men det gikk jo bra, og det ble folk av meg også. Men fem år, da, gitt. Vilt.

The Verge har en flott artikkel skrevet av Monique Judge om gjenoppstandelsen til personlige blogger som et fenomen. Jeg har skrevet en del om det og snakket en del om det i det siste, både i Norsk programmering, i jobbsammenheng, og passende nok her inne på min egen personlige blogg.

Den viktigste setningen for meg er "personal storytelling is a lost art that needs to return". Det er litt det jeg ønsker å oppnå med mikroen min: jeg liker å skrive og fortelle og forfatte om hva som foregår i livet mitt. Twitter og andre sosiale plattformer har omfavnet delingsbegrepet til et punkt der det ikke lenger gir mening som et personlig medium. Vi har informasjon og lenker og bilder og memes - men i en stadig prosess der hovedvekten av aktiviteten vår er "lik og del" eller å få andre til å like og dele, blir historiene borte.

Personlig blogging er autentisk. Det er ekte og klart ens eget. Det er personlig språk og personlige meninger satt i et system der folk må oppsøke en for å få vite hva som skjer. Det har en hensikt utover å generere likes og views. Ratio er ikke en ting.

Jeg har kanskje sagt det før, da, men ærlig talt, folkens? Det er på tide å begynne å blogge.

Jeg har i min tid sett mange forskjellige designsystemer på norsk jord - NAV har Aksel, DNB har Eufemia, Oslo kommune har Punkt. Et jeg ikke var like klar over før jeg begynte å titte rundt i dag på jakt etter gode eksempler på en komponent var Spor, som er Vy sitt designsystem.

Noe av det jeg liker veldig godt med Spor er hvordan dokumentasjonen er utformet: komponenter er organisert per bruksområde og ikke bare kastet sammen i en kategori. Hver komponent er grundig beskrevet med eksempler på bruk og ulike props. Design tokens er listet ut og pent presentert.

Noe av det vanskeligste med designsystemer er å lage en god guide som ikke bare ser bra ut men som også fungerer bra med tanke på informasjonsarkitektur og navigasjon. Det finnes verktøy som kan hjelpe med det, som for eksempel Zeroheight eller Supernova, men når man først går "all in" på et designsystem bør man egentlig også lage en egen guide som står i stil med resten av arbeidet. Her synes jeg Vy har truffet bra.

Sidebar: jeg skulle ønske at flere droppet å lage hele komponentbiblioteket sitt med React. Ja, React er populært og alt det der, men det går an å lage det på andre måter også slik at man ikke må benytte React som en større eller mindre del av stacken hvis man skal konsumere komponenter fra designsystemet. Hva om Svelte plutselig blir "det store nye"? Eller Elm? Eller noe annet? Eller kanskje man ikke skal bruke JavaScript i det hele tatt fordi konsumenten er en serverbasert portal på toppen av en Episerver-løsning eller noe sånt?

Mulig jeg er litt sær på det, altså. Men allikevel.

Jammen er 2023 her.

Med tanke på hvor dustete 2022 har vært føler jeg 2023 har mye å rette på, så får vi håpe at det skjer raskt og smertefritt.

Av forsetter for det nye året, for det er visst sånt en skal drive og lage seg når en har blitt gammel nok, så har jeg følgende:

• Være flink til å høre på musikk, som jeg var i fjor. Jeg hadde mange fine oppdagelser innen musikk, og jeg vil ha flere, så jeg må ta meg sammen og høre mer på nyutgivelser.
• Fortsette å spisse meg innen fagfeltet mitt og bli en enda skarpere utvikler på de tingene jeg liker å jobbe med.
• Bli stadig flinkere på å teste ut ny teknologi.
• Tilbringe enda mer tid med familie og venner.
• Spise mer frukt. Frukt er nam.

Det er kanskje ikke stor kunst eller løfter som er vanskelige å holde, men det er poenget. Under-promise and over-deliver.

Soff gottiår, nyta mi!