Mikroblogg, side 5

De siste par ukene har vært veldig interessante når det gjelder å følge hvilken vei frontend-landskapet går. For stadig flere, med stadig tydeligere ord og meninger, gjør det klart at kanskje storhetstiden for React, og SPAer, begynner å ta slutt.

Det siste tilskuddet kommer fra Alex Russell i en råsterk artikkel kalt The Market for Lemons, som er en utmerket oppsummering av alt som vi må ta et oppgjør med innen JavaScript.

Men enda så morsomt det er å lese om at det ikke bare er meg som har følt på dette i noen år som utvikler nå, så er det enda mer morsomt å se at noen faktisk også ramser opp verktøy og teknologier som er gode alternativer til blant annet React.

Alex nevner blant annet StencilJS, som kanskje er mitt favorittverktøy på nettet, siden det lager gjenbrukbare komponenter som faktisk er basert på en webstandard, og også Eleventy som langt på vei er ett av mine favorittverktøy å lage små websider og blogger med.

SvelteKit nevnes også, og det er ikke uten grunn; jeg laget min egen hjemmeside med SvelteKit for ikke så lenge siden. Det er et rammeverk som gir en perfekt balanse av funksjonalitet; jeg kan selvfølgelig levere ut klientside-JavaScript når det trengs, men jeg må ikke. Jeg må ikke bygge hele hjemmesiden min som en SPA, bare fordi det er det de kule kidsa av JavaScript har bestemt seg for at er riktig måte å gjøre ting på. Jeg kan server-rendere alt, eller rett og slett lage en byggejobb som lager en masse ferdige HTML-sider uten noe som helst behov for hydrering og prosessering av en nettleser.

2023 blir et veldig spennende år for frontendutviklere, for på ett eller annet tidspunkt kommer disse trendene til å begynne å persistere ut mot selskaper og arbeidsgivere. Og da blir det gøy å se hvordan arbeidsmarkedet former seg deretter.

Hvordan jeg har gått glipp av alle de rålekre plakatene til Fifty-Nine Parks tidligere vet jeg ikke, men jeg vil ha hver eneste en av dem. Det er noe med det stilistiske uttrykket i alle disse plakatene som er så tiltalende, så... Erke-amerikansk. Nesten litt som en gammel Disney-aktig stil i mange av dem.

Denne uken har jeg lært et par ting, litt på grunn av Twitters stadig nærmere forestående bortgang, men også på grunn av Mastodons stadig økende popularitet.

Jeg er ikke egentlig ute etter å delta i et sosialt medie. Jeg er ute etter et digitalt samfunn.

I fire år nå (tenk, fire år!) har jeg vært så heldig å få være en del av Norsk programmering på Discord. For meg er Norsk programmering et lite samfunn i samfunnet; likesinnede mennesker fra forskjellige aldersgrupper, samfunnslag og motivasjoner som kommer sammen bare fordi vi liker koding.

Noen av oss koder for moro skyld. Noen av oss koder for å tjene penger. Noen av oss koder i undervisningssammenheng sånn at de en dag skal kunne tjene penger. Og andre igjen koder kanskje ikke like mye lenger, men holder følge allikevel fordi det er en interesse, og fordi de kanskje jobber i et kodenært yrke.

Gjennom dette samfunnet lærer vi av hverandre. Noen ganger gjennom deling av ressurser, andre ganger gjennom diskusjon av temaer. Ofte går vi helt off topic og lærer om hverandre som personer også, og blir over tid venner. Enkelte har kanskje til og med lagt om kursen i livet helt og begynt med koding på grunn av fellesskapet. Og for andre igjen er kanskje fellesskapet det aller viktigste, mens kodingen blir et undertema. Og alt dette er selvfølgelig like greit og gyldig.

Da jeg virkelig begynte å bruke Twitter for en del år siden var det mye av denne stemningen som trakk meg inn.

Det var noe utrolig berikende å kunne følge alle idolene mine i web-miljøet. Jeg kunne få lenker til artikler, lære om nye JavaScript-rammeverk, virkelig ha fingeren på pulsen i forhold til hvordan fagfeltet utvikler seg. Jeg har egentlig ikke brukt Twitter til så mye annet. Men himmel og pannekake, for en utrolig deilig kilde til kunnskap og inspirasjon det har vært.

Selv om jeg kanskje ikke har deltatt så mye i miljøet på Twitter selv, så har det føltes så deilig å kunne observere det. Litt som å sitte på et torg i en liten by med en kopp te og bare se, og høre, på menneskelivet rundt. Få små drypp av interessante temaer og lære litt mer om ting jeg ikke visste så mye om, og på den måten utvide min egen horisont. Torget har vært veldig deilig.

Dessverre er torget nå borte på Twitter. Folk har gått lei, og forståelig så. Twitter sin klient, både på web og på mobil, har blitt så keitete og uforståelig og rotete at det ikke er verdt forsøket lenger. Mesteparten av innholdet kommer fra automatiserte bots, verktøy, nyhetssider. Folkene jeg en gang likte å følge har forsvunnet, med noen hederlige unntak som er den eneste grunnen til at jeg ikke selv har forlatt Twitter fullstendig riktig ennå. Sånn er det nok for mange, for Twitter er ikke lenger et digitalt samfunn. Twitter er en annonseavis.

Mastodon har blitt det nye, ordentlige digitale samfunnet for meg. Og det føles like befriende, like forfriskende som Twitter gjorde en gang i tiden. Jeg kan følge ekte folk, og deres ekte meninger. Det er ingen algoritme som har styringen, ingen stor multinasjonal maskin som bare er ute etter å servere meg annonser, kanskje med litt innhold innimellom. Bare menneskene jeg liker, og det som skjer i livene deres, og det de deler om sine interesser.

Jeg diskuterte det med en venninne. Mastodon er nemlig litt keitete når man skal komme i gang; man må "bygge opp grafen sin" og finne alle menneskene man må følge. Dermed blir det en liten øvelse i å finne de man liker, se hvem de følger, og se hvem andre som holder til på den bestemte Mastodon-instansen deres.

"Åh, sånn som i gamle dager, altså", kom min venninne raskt til. Og ja. Nettopp sånn som i gamle dager.

Noen ting var bedre i gamle dager. Twitter, for eksempel. Og selv om Twitter aldri vil bli som før, så er det heldigvis lett å finne igjen den gode, gamle stemningen på Mastodon, bare man bruker litt tid på å finne igjen menneskene en liker. Det ordentlige digitale samfunnet er der ute fremdeles. Takk og pris.

Neurodiversity Design System er en flott samling med ressurser for å designe løsninger for ulike brukergrupper, hovedsaklig myntet på LMSer. Det fine her er at det er såpass mye forklaringer og ikke minst lenker til forklaringer av konsepter og research at det kan brukes til hva som helst - komplett med personas.

Så kan man jo si hva man ønsker om personas - noen liker dem og noen kan ikke fordra dem, og man må påse at de brukes på riktig måte om man først skal bruke dem. Men for de som ikke har jobbet med denne typen brukergrupper tidligere, tror jeg det kan være en god ressurs allikevel.

Wonders of Street View er en fantastisk underholdende og morsom liten app. Humøret dens varierer mellom å vise fantastiske naturlandskap du trolig aldri vil få se med egne øyne, til morsomme bygninger og landemerker du bare trodde fantes i tegnefilmer og episoder av Simpsons, til helt latterlig morsomme glitches og særheter med Street View.

Det er i det minste godt å se at folk fortsatt har sansen for det absurde. Det gir meg stadig mer tro på menneskeheten når internett, tross alt, ikke har endret seg så mye på om lag 20 år.

Kjære rekrutterer.

Det kommer inn mange meldinger for tiden på LinkedIn. En del fra britiske rekrutterere, men også mye fra norske rekrutterere, som i det minste tegner om at markedet fortsatt er nokså sunt her til lands, til tross for at det går skikkelig dukken i USA i disse dager.

Jeg burde nok sikkert ha skrevet noe på profilen min om at jeg ikke er interessert/tilgjengelig for arbeid. Da hadde jeg sikkert fått færre meldinger, og kanskje til og med færre telefonsamtaler. Tips til deg, kjære rekrutterer: ringer du meg uten å sende meg melding på LinkedIn først, så er det trekk i poeng. Jeg får hjertet i halsen når folk ringer meg fra ukjent nummer. Jeg er ikke alene om dette, og det er dårlig gjort når jeg først er på LinkedIn og du kan sende meg en melding der.

Uansett, det jeg egentlig skulle skrive om i dag er følgende, kjære rekrutterer: hvis jeg høflig takker nei, og det gjør jeg jo som regel, så kan det allikevel hende jeg har spørsmål til deg. Kanskje jeg er nysgjerrig på noe av teknologien du sier at dere bruker. Kanskje har jeg et spørsmål om teamsammensetting. Kanskje har jeg et spørsmål om hvorfor dere bruker bestemte verktøy, eller kanskje jeg har noe jeg lurer på om stillingsannonsen.

Da svarer jeg gjerne med et spørsmål eller to, kanskje en kommentar, kjære rekrutterer. Noen ganger er det ikke greit å svare, særlig om spørsmålet er av teknisk art. Men vit dette: hvis jeg får et ordentlig svar på det jeg lurer på, helt åpent uten sjargong eller salgsbudskap, så kan du banne på at jeg husker det til en annen gang.

Hvis jeg får svar på spørsmålet mitt om teknologi, så vet jeg hva dere jobber med litt mer enn "vi bruker den siste og mest cutting-edge teknologien" eller en variasjon av dette, sånt som står i stillingsannonser.

Forteller du meg om teamsammensetningen eller kundene hvis jeg spør, eller kanskje om hvordan rollen er skrudd sammen, så husker jeg også det til senere, som regel med et positivt fortegn.

Og hvis du ikke har svaret, men faktisk tar deg tid til å undersøke og så kommer tilbake til meg senere, så har du faktisk gjort et godt inntrykk på meg, uansett hva svaret er.

Jeg spør noen ganger om litt vanskelige ting, kjære rekrutterer. Jeg vet det. Men dropper du å svare meg, eller i det minste anerkjenne spørsmålet mitt på noe vis, da skjønner jeg at du ikke mener business. Da vet jeg at jeg bare er en av mengden du har valgt å sende melding til akkurat i dag fordi jeg tilfeldigvis har de magiske nøkkelordene på profilen min. Da vet jeg at jeg ikke er en så god fit for dere som du prøver å få meg til å tro.

Moralen her er en jeg har blitt godt kjent med over tid. Er du ikke interessert å bli ansatt? Da kan du bare glemme å stille spørsmål.

Hvorfor skulle de gidde å bruke tid på noen som ikke vil ha jobben uansett? "Han sitter jo godt hos kunden sin og hos arbeidsgiveren sin og rikker seg ikke", sier de. "Dropp nå å bruke noe tid på han der. Han er den kaldeste cold-callen noensinne."

Men en eller annen dag kan det jo hende jeg ser meg om etter noe nytt, selv om jeg er veldig fornøyd akkurat nå.

Og om du da har gjort et godt inntrykk på meg, ja, så tenker jeg kanskje at jeg burde se om de har noe ledig til meg i det selskapet der de holder på med webkomponenter og PHP. Det virket spennende! Eller hva med det selskapet der de jobber i autonome team, men organiserer faggruppene sine som guilds? Det liker jeg! Åh, eller hva med det selskapet der jeg snakket med den hyggelige personen som svarte på det jeg lurte på? De virker som om de vet hva de driver med!

Førsteinntrykket er mer enn stillingsbeskrivelsen og presentasjonen av den, kjære rekrutterer. Sagt rett ut så driter jeg i at dere har et ungt og dynamisk miljø der dere jobber med TypeScript og React og Redux, med delvis hjemmekontor og fem ukers ferie og foosballbord på pauserommet. Kaster du en stein i Oslo sentrum så er det 90% sjanse for at du knuser kontorvinduet til noen som gjør akkurat det der. Tro gjerne at det er fristende for meg å lese om de tingene der, om det hjelper, men herregud så mange det er som sier akkurat de tingene der.

Så enden på visa er iallefall som følger: er du først en rekrutterer og trenger noen til å kode for deg, så er det lurt å prøve å svare på de vanskelige spørsmålene - selv om den du snakker med ikke er interessert i jobb akkurat nå. Det er nemlig sånn man bygger et godt rykte.

De som følger aktivt med på siden min (stort sett meg, kanskje mamma også) vil ha sett at det har skjedd litt endringer i designet her. Kort fortalt har det skjedd en del bak kulissene, og noen ting foran i kulissene:

• Jeg har skrudd litt på landmarks og roller på siden for å gjøre den litt mer skjermleservennlig. Hvis du bruker en skjermleser, skal det nå være enklere å identifisere de ulike seksjonene på siden min.
• Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan jeg vil at ting skal se ut her. Det ble virkelig ikke bedre av å følge en tråd på Mastodon der folk linket til veldig mange nydelige nettsider, og dermed føltes min litt... Basic. Men til syvende og sist så er det basic jeg ønsker meg, så det får nesten bare være at den er litt "bar". Det er ikke som om jeg driver et stort mediehus her som pumper ut massevis av nytt innhold.
• Jeg har splittet ut stylingen fra SvelteKit og ut i en egen PostCSS-drevet greis, og det medfører at jeg kunne rydde en del i ubrukt kode og spesielt ubrukte variabler fra den gamle Next-baserte siden min. Det gjør nok ikke siten noe raskere, men det gjør meg mindre forvirret når jeg sitter og koder. Mission accomplished.

Jeg har ellers fått et spørsmål om når dark mode kommer. Det riktige svaret blir nok "aldri", men jeg har vurdert det seriøst den siste tiden. Det jeg ikke liker er at jeg da må gjøre meg avhengig av JavaScript og også cookies for at det skal persistere på en god måte hos brukeren, og jeg hadde egentlig to gyldne regler for denne versjonen av siden min: jeg vil ikke at det skal gå ut noe JavaScript til klienten, og jeg vil ikke at det skal være noen cookies av noe slag. De to reglene er egentlig litt ufravikelige. Jeg trenger ikke JavaScript og jeg trenger ikke cookies... I det minste ikke før jeg implementerer dark mode. Vi får se.

Jeg er umåtelig fascinert over at web rings har blitt en greie igjen. Litt fordi jeg kanskje har savnet noe som minner om web rings en stund, men ikke tenkt over at det kanskje er et konsept som faktisk eksisterer.

Men joda - du kan ta en titt innom Hotline Webring, Sidebar Webring eller kanskje til og med den nystartede a11y-webring.club for å finne nytt innhold i samme sjanger eller relativt samme sjanger som annet innhold du allerede liker.

Meg bekjent finnes det ingen norsk webring ennå. Men det burde en kanskje ha gjort noe med?

Dave Rupert har skrevet et kort, men desto mer slående, blogginnlegg kalt So you want to make a new JS framework.

Stort bedre oppsummert får du det jaggu ikke. 10/10.

I dagens episode av "alt gammelt blir nytt igjen": Sony har kunngjort en ny musikkspiller, NW-ZX707, med skikkelige komponenter for god lyd, ordentlige tilkoblinger, Android for bruk med ulike musikkapper, og ikke minst: knapper. Ordentlige knapper!

Det er mulig jeg er gammeldags og bare savner min gode gamle Creative Zen Touch, men man skal faktisk ikke kimse av en ordentlig god, dedikert musikkspiller. I disse dager der det meste foregår trådløst blir man liksom vant med å gå på kompromiss, men jeg er gjerne litt utdatert om det gir meg en bedre musikkopplevelse.