Mikroblogg, side 5

Youtube: Hei Vegar se her, jeg har en gammel video til deg i dag fra Sverige der Tore Wretman lager pannbiff.

Vegar: Ja, haha, jeg liker jo sånne gamle svenske tullesnurrerier!

Tore Wretmann: Ja, så tar vi denne flasken med fløte. Vi skal piske krem.

Vegar: Ja, det gir jo mening.

Tore Wretmann: Og da fungerer det best om fløten er god og kald.

Vegar: Ja, haha, svenskene begynte virkelig å bli høyteknologiske på sekstitallet.

Tore Wretmann: Og her har jeg en boks.

Vegar: Jaggu tute.

Tore Wretmann: Med kaviar.

Vegar: Vent hva sa du nå

Tore Wretmann: Og nå tar jeg denne kaviaren

Vegar: Nei du vent stopp hallo

Tore Wretmann: Og så blander vi den pent sammen med kremen.

Vegar: NEJ

[Tore Wretmann legger kladasjen med kaviar midt i kremen og prøver å folde den inn med en slikkepott, men ender opp med å pakke pisket krem rundt kaviarkladasjen i stedet for]

Vegar: NEJ VAD GÖR DU DIN GRÄDDGUBBE

Tore Wretmann: Ja det her skal nok smake godt! Skal vi lage dessert nå?

Det er latterlig hvordan Elon Musk behandler folk generelt, men etter den siste tidens behandling av Halli Thorleifsson kan det da vel ikke gå enda lenger nedover, vel?

Kort svar: klart det kan, det er Elon Musk, historiens største teknosøppelmann, og jeg gruer meg allerede til neste runde.

Samtidig gleder jeg meg til å se ham bli flådd som det dyret han er av alle advokatene som nå står i kø for å ta denne saken.

Zach Leatherman har nylig publisert en måling av sidegeneratorer i JavaScript, først på Mastodon og deretter i form av et blogginnlegg.

Min første tanke var egentlig at yikes, så mye klientside-script som brukes! SvelteKit har mindre, men der kan du jo faktisk velge å slå det helt av om du vil (sånn som jeg har gjort på min site, naturligvis.)

Min neste tanke var at jeg ble litt overrasket over hvor mye telemetry som er involvert her. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er nødvendig i et utviklingsverktøy, men det kan sikkert noen med mer innsikt i vedlikehold av denne typen pakker mene noe om.

Det er også interessant at Next forhåndsbundler verktøyene som brukes fremfor å gå den "vanlige" npm-veien, for da lurer jeg veldig på hvor lang tid installasjonen egentlig hadde tatt. Både Remix og Gatsby bruker lang tid på å installere, og noe sier meg at Next enkelt kunne ha tatt sisteplass i det racet om reglene var like for alle.

Notis: jeg er i utgangspunktet veldig glad i ting som er litt retro, men ikke nødvendigvis ting som strever etter å være retro for no good reason. Men akkurat Tidbyt har jeg veldig lyst på.

Jeg har allerede en Google Home som jeg bruker som informasjonsdisplay og hjemmestyring, og er veldig glad i den, men denne hadde nok i all hovedsak fått leve på nattbordet mitt som en koselig klokke og kanskje litt informasjon når det ikke er midt på natta.

Det skal sies at jeg er en smule miljøskadet hva gjelder layout-metoder i CSS, og at dette i stor grad skyldes at jeg må tenke på steingamle nettlesere. Men Andy Bell har nok vist meg min nye favoritt i posten My favourite 3 lines of CSS på bloggen hans.

Denne metoden er så absurd elegant. Den er lettbeint og enkel å forklare til andre. Du kan endre flyten på en enkel måte gjennom custom properties. Du trenger ikke sette marginer mange steder. Perfeksjon på tre linjer? Stort nærmere kommer du ikke.

Personlig har jeg alltid "vokst opp med" og tenkt at marginer man setter for flyt i en layout, ja, de setter man på bunnen av elementet. Jeg må nok jobbe litt med å tilbakeføre til start der, men det er greit. Mulig at siten min må få en liten intern oppussing sånn at jeg kan teste ut dette i en viss skala.

De siste par ukene har vært veldig interessante når det gjelder å følge hvilken vei frontend-landskapet går. For stadig flere, med stadig tydeligere ord og meninger, gjør det klart at kanskje storhetstiden for React, og SPAer, begynner å ta slutt.

Det siste tilskuddet kommer fra Alex Russell i en råsterk artikkel kalt The Market for Lemons, som er en utmerket oppsummering av alt som vi må ta et oppgjør med innen JavaScript.

Men enda så morsomt det er å lese om at det ikke bare er meg som har følt på dette i noen år som utvikler nå, så er det enda mer morsomt å se at noen faktisk også ramser opp verktøy og teknologier som er gode alternativer til blant annet React.

Alex nevner blant annet StencilJS, som kanskje er mitt favorittverktøy på nettet, siden det lager gjenbrukbare komponenter som faktisk er basert på en webstandard, og også Eleventy som langt på vei er ett av mine favorittverktøy å lage små websider og blogger med.

SvelteKit nevnes også, og det er ikke uten grunn; jeg laget min egen hjemmeside med SvelteKit for ikke så lenge siden. Det er et rammeverk som gir en perfekt balanse av funksjonalitet; jeg kan selvfølgelig levere ut klientside-JavaScript når det trengs, men jeg må ikke. Jeg må ikke bygge hele hjemmesiden min som en SPA, bare fordi det er det de kule kidsa av JavaScript har bestemt seg for at er riktig måte å gjøre ting på. Jeg kan server-rendere alt, eller rett og slett lage en byggejobb som lager en masse ferdige HTML-sider uten noe som helst behov for hydrering og prosessering av en nettleser.

2023 blir et veldig spennende år for frontendutviklere, for på ett eller annet tidspunkt kommer disse trendene til å begynne å persistere ut mot selskaper og arbeidsgivere. Og da blir det gøy å se hvordan arbeidsmarkedet former seg deretter.

Hvordan jeg har gått glipp av alle de rålekre plakatene til Fifty-Nine Parks tidligere vet jeg ikke, men jeg vil ha hver eneste en av dem. Det er noe med det stilistiske uttrykket i alle disse plakatene som er så tiltalende, så... Erke-amerikansk. Nesten litt som en gammel Disney-aktig stil i mange av dem.

Denne uken har jeg lært et par ting, litt på grunn av Twitters stadig nærmere forestående bortgang, men også på grunn av Mastodons stadig økende popularitet.

Jeg er ikke egentlig ute etter å delta i et sosialt medie. Jeg er ute etter et digitalt samfunn.

I fire år nå (tenk, fire år!) har jeg vært så heldig å få være en del av Norsk programmering på Discord. For meg er Norsk programmering et lite samfunn i samfunnet; likesinnede mennesker fra forskjellige aldersgrupper, samfunnslag og motivasjoner som kommer sammen bare fordi vi liker koding.

Noen av oss koder for moro skyld. Noen av oss koder for å tjene penger. Noen av oss koder i undervisningssammenheng sånn at de en dag skal kunne tjene penger. Og andre igjen koder kanskje ikke like mye lenger, men holder følge allikevel fordi det er en interesse, og fordi de kanskje jobber i et kodenært yrke.

Gjennom dette samfunnet lærer vi av hverandre. Noen ganger gjennom deling av ressurser, andre ganger gjennom diskusjon av temaer. Ofte går vi helt off topic og lærer om hverandre som personer også, og blir over tid venner. Enkelte har kanskje til og med lagt om kursen i livet helt og begynt med koding på grunn av fellesskapet. Og for andre igjen er kanskje fellesskapet det aller viktigste, mens kodingen blir et undertema. Og alt dette er selvfølgelig like greit og gyldig.

Da jeg virkelig begynte å bruke Twitter for en del år siden var det mye av denne stemningen som trakk meg inn.

Det var noe utrolig berikende å kunne følge alle idolene mine i web-miljøet. Jeg kunne få lenker til artikler, lære om nye JavaScript-rammeverk, virkelig ha fingeren på pulsen i forhold til hvordan fagfeltet utvikler seg. Jeg har egentlig ikke brukt Twitter til så mye annet. Men himmel og pannekake, for en utrolig deilig kilde til kunnskap og inspirasjon det har vært.

Selv om jeg kanskje ikke har deltatt så mye i miljøet på Twitter selv, så har det føltes så deilig å kunne observere det. Litt som å sitte på et torg i en liten by med en kopp te og bare se, og høre, på menneskelivet rundt. Få små drypp av interessante temaer og lære litt mer om ting jeg ikke visste så mye om, og på den måten utvide min egen horisont. Torget har vært veldig deilig.

Dessverre er torget nå borte på Twitter. Folk har gått lei, og forståelig så. Twitter sin klient, både på web og på mobil, har blitt så keitete og uforståelig og rotete at det ikke er verdt forsøket lenger. Mesteparten av innholdet kommer fra automatiserte bots, verktøy, nyhetssider. Folkene jeg en gang likte å følge har forsvunnet, med noen hederlige unntak som er den eneste grunnen til at jeg ikke selv har forlatt Twitter fullstendig riktig ennå. Sånn er det nok for mange, for Twitter er ikke lenger et digitalt samfunn. Twitter er en annonseavis.

Mastodon har blitt det nye, ordentlige digitale samfunnet for meg. Og det føles like befriende, like forfriskende som Twitter gjorde en gang i tiden. Jeg kan følge ekte folk, og deres ekte meninger. Det er ingen algoritme som har styringen, ingen stor multinasjonal maskin som bare er ute etter å servere meg annonser, kanskje med litt innhold innimellom. Bare menneskene jeg liker, og det som skjer i livene deres, og det de deler om sine interesser.

Jeg diskuterte det med en venninne. Mastodon er nemlig litt keitete når man skal komme i gang; man må "bygge opp grafen sin" og finne alle menneskene man må følge. Dermed blir det en liten øvelse i å finne de man liker, se hvem de følger, og se hvem andre som holder til på den bestemte Mastodon-instansen deres.

"Åh, sånn som i gamle dager, altså", kom min venninne raskt til. Og ja. Nettopp sånn som i gamle dager.

Noen ting var bedre i gamle dager. Twitter, for eksempel. Og selv om Twitter aldri vil bli som før, så er det heldigvis lett å finne igjen den gode, gamle stemningen på Mastodon, bare man bruker litt tid på å finne igjen menneskene en liker. Det ordentlige digitale samfunnet er der ute fremdeles. Takk og pris.

Neurodiversity Design System er en flott samling med ressurser for å designe løsninger for ulike brukergrupper, hovedsaklig myntet på LMSer. Det fine her er at det er såpass mye forklaringer og ikke minst lenker til forklaringer av konsepter og research at det kan brukes til hva som helst - komplett med personas.

Så kan man jo si hva man ønsker om personas - noen liker dem og noen kan ikke fordra dem, og man må påse at de brukes på riktig måte om man først skal bruke dem. Men for de som ikke har jobbet med denne typen brukergrupper tidligere, tror jeg det kan være en god ressurs allikevel.

Wonders of Street View er en fantastisk underholdende og morsom liten app. Humøret dens varierer mellom å vise fantastiske naturlandskap du trolig aldri vil få se med egne øyne, til morsomme bygninger og landemerker du bare trodde fantes i tegnefilmer og episoder av Simpsons, til helt latterlig morsomme glitches og særheter med Street View.

Det er i det minste godt å se at folk fortsatt har sansen for det absurde. Det gir meg stadig mer tro på menneskeheten når internett, tross alt, ikke har endret seg så mye på om lag 20 år.