Dette er mikrobloggen min, der jeg legger ut oppdateringer om hva som skjer i hverdagen. Her finner du alt fra kodekrøll og oppdagelser innen teknologi, til tilfeldigheter og kanskje en og annen sinnapost når verden byr meg i mot. Jeg har hørt fra andre at jeg skriver best når jeg er litt sinna.
OMG! Ubuntu! skriver om ncspot som et alternativ til Spotify sin egen Linux-klient, og ærlig talt må jeg si at jeg er imponert over hvor god den er. Greit, det er et terminal-verktøy, så brukergrensesnittet er kanskje ikke all verdens å snakke om, men jeg foretrekker dette over å måtte fikle til riktig aspect ratio i Spotify sin klient, som uansett er absurd mye større og mer ressurskrevende. Et godt tips til Ubuntu-brukere!
Dagens problemstilling: BankID på mobil har blitt sperret fordi jeg byttet SIM-kort etter å ha byttet operatør. Det merket jeg egentlig først i dag, da jeg forsøkte å logge på en tjeneste på nett. Sånt skjer jo med jevne mellomrom, jeg kan bestille BankID på mobil på nytt, null pes.
Men så har kortet mitt med engangskoder fra Sbanken utløpt. Det står ikke noen utløpsdato på kortet. Jeg har ikke fått noen beskjed om at kortet ikke lenger er gyldig. Det bare er ikke det, så ædda bædda så. Og det er først når jeg ikke har engangskodene at det begynner å gå opp for meg hvor rekursivt og sirkulært dette systemet egentlig er: du er simpelthen nødt til å ha BankID for å få lov til å gjøre noen verdens ting med BankID. Jeg har nå vært innom hver eneste bank jeg har tjenester i (overraskende mange, faktisk) bare for å møte på en vegg fordi jeg ikke har det som trengs.
Til slutt prøvde jeg til og med Storebrand, som jeg har et kundeforhold i ettersom Storebrand var min arbeidsgiver en stund. Når jeg prøver å logge inn med nettbankpassordet mitt får jeg en helt generisk feilmelding om at "koden er sperret", som kan bety så mangt for en som ikke vet hvilken kode det er snakk om.
Så jeg tenker at tja, jeg kan jo prøve chatten? Denne eminente chatten som er så feiende flott og fin? Og det er den helt sikkert også, altså.
Hadde det bare ikke vært for at jeg må identifisere meg med BankID for å få lov til å bruke den.
Hva har vi lært? Punkt 1: Sbanken må ta seg sammen og sørge for bestilling av kodekort automatisk når det gamle løper ut. Rutinen, i følge kundeservicerepresentanten jeg snakket med, er at dette kodekortet bestilles opp automatisk først når du har forsøkt å logge på med engangskode og forsøket mislyktes fordi kodekortene dine har utløpt. Så de klarer jo å automatisere prosessen - det gjøres bare altfor sent.
Punkt 2: Chatbotter er noe herk i utgangspunktet. De blir enda verre når du låser funksjonaliteten bak en påloggingsmur.
Punkt 3: Aldri, aldri bytt mobiloperatør.
Meg: [går inn på kjøkkenet, åpner kjøleskapet for å ta litt drikke]
Tre marsvin som åpenbart aldri har fått mat i sine liv: HVA ER DET FOR EN LYD VI ER SULTNE GI OSS MAT
Meg: Mat? Dere fikk høy for en halvtime siden, det står ikke så dårlig til med dere.
Marsvin: JO DET GJØR DET VI SULTER VI ER TYNNE GI OSS MAAAT
Meg: Greit, greit, ta litt agurk, da, så får jeg arbeidsro her.
Marsvin: OM NOM NOM NOM
(fem minutter senere)
Meg: [fjerner en tom plastpose fra kjøkkenbenken]
Marsvin, helt klart ikke pæreformede nok allerede: HVA ER DET FOR EN LYD ER DET MAT VI ER SULTNE
Meg: Nei, nå må dere gi--
Marsvin: VI TRENGER MAAAAAT
Denne artikkelen om Material Design og floating labels varmer mitt nerdehjerte.
Jeg kan ikke fordra floating labels. Det er et dårlig usability pattern, det er krøkkete å implementere så det ser pent ut overalt, det gir absolutt ingen fordeler over vanlige labels. Men fordi Google slang det inn i Material, følger folk etter blindt - og nå innrømmer de jaggu at de ikke en gang testet vanlige labels opp mot floating labels!
Det viser dessverre nok en gang at en visuell mikrofeature trumfer brukervennlighet, og det er en dum linje å legge seg på når man har så stor innflytelse, Google. Skam dere.
Jeg har gjort noe jeg burde ha gjort for lenge siden: jeg har gått gjennom feeden min på LinkedIn, og deretter trykket "Unfollow" på hver eneste person jeg ikke personlig har tatt i hånda, pluss noen jeg ikke har tatt i hånda på veldig lenge.
Effekten som fulgte var helt magisk.
Ingen uinteressante stillingsannonser. Ikke noe gnål om Clubhouse fra folk som desperat prøver å være relevante fordi de ikke vet bedre. Ingen irrelevante innlegg som egentlig hører hjemme på Facebook eller Instagram. Ingen "motivational posts" fra rekrutterere, spesielt britiske, om ting som aldri har funnet sted. Ingen "commenting for reach" på alt mellom himmel og jord. Ingen spam. Nix. Nada.
Og plutselig ble LinkedIn et riktig så akseptabelt sted å være.
Mer om Next.js på Netlify sitt nettsted.
Det er nå mulig å deploye Next.js-prosjekter på Netlify med rimelig lite kode og oppsett. Jeg liker spesielt godt at systemet de tilbyr håndterer alt av serverless functions, slik at forskjellen mellom utvikling og produksjon blir såpass liten.
Det kommer nok et mer utfyllende skriv fra meg om prosessen det var å gå fra en statisk side til Next.js og headless på sikt, men det blir når jeg får tid og ork.
I følge Twitter er både Linux og JavaScript nå på Mars, til og med Vue sånn for sikkerhets skyld. Det er til dels så kult at jeg fniser som en idiot, til dels litt skremmende fordi jeg ikke helt vet hvilket inntrykk av oss de små grønne mennene sitter igjen med etter å ha blitt introdusert for moderne JavaScript. Invasjonen av jorden kan være nært forestående.
Dette er min første nye mikroblogg. Jeg har nettopp oppgradert hjemmesiden min fra et teknisk perspektiv, og dette er min første ordentlige site med den nye stacken: Next.js, React og styled-components. Innholdet drives av CosmicJS, et headless CMS der jeg kan oppdatere uten å måtte kjøre opp prosjektet mitt eller styre i Git.
Alt i alt virker dette veldig deilig. Jeg er spent på å prøve ut mer og mer.
EDIT: Og der er jammen moroa deployet på Netlify også! For en tid vi lever i.