Mikroblogg, side 11

Jeg ble i går vist A Goofy Movie ("En langbeint film" på norsk) for aller første gang i går. Jeg har fått vite av min venninne at om man som ekte nittitallsbarn ikke har sett denne filmen, så er det en skandale av proporsjoner bare ett og annet kongehus i Europa klarer å matche. Dermed fikk jeg invitasjon med S.U.I.D.H.Å.K (svar utbedes ikke, du har å komme) av henne. Og hvordan var så filmen? Jo:

• Jeg måtte sitte og holde meg fast i ørene mine i de første seks-sju minuttene fordi jeg har funnet ut i voksen alder at pinlige øyeblikk i tegnefilmer, det bare klarer jeg ikke. Når de pinlige øyeblikkene bare får tårne seg opp i lenger enn to minutter i strekk, kjennes det ut som om jeg har tre poser maur under huden og de må ut nå med en gang! Filmen hadde mange av dem, noen søtere enn andre, de fleste i ekte Disney-stil.
• Stilen!! Stilen, menneske! Det var så mange perfekt tegnede øyeblikk i denne filmen at jeg nesten får lyst til å grine - det er noe med å klare å få ting til å være neon og pastell samtidig som bare Disney fikk til på nittitallet. Jeg hadde alltid kjempelyst til å reise til USA på denne tiden fordi det var sånn jeg trodde det så ut der. Jeg har fortsatt lyst til å reise til denne utgaven av USA.
• Musikken i denne filmen er fenomenal. Gudskjelov ligger soundtracket på Spotify så jeg kan høre på I2I på repeat de neste to ukene eller så.
• Min venninne påpekte, som riktig er, at filmen danser litt elegant og følsomt rundt et par ganske tøffe temaer. Hvem var egentlig moren til Max? Var Langbein noensinne gift og nå er enkemann, eller var det andre hendelser som førte til at hun ikke er en del av filmen? Langbein snakker også mye om sin far og de fine øyeblikkene de hadde sammen, uten at det egentlig blir sagt at han ikke lenger er i live.
• Filmen begynner kanskje med den tåpeligste foreldre-mot-tenåring-vinkelen man kan koke sammen i en hvilken som helst barnefilm fra denne tidsperioden, men herre jeremiassen det er noen øyeblikk senere i denne filmen som slår hardt for de i voksen alder også, blant annet en fedresamtale i et boblebad.
• Men! Denne scenen var kanskje den jeg likte best fordi den underliggende symbolikken er så rå. "Here comes our junction!" Rating: mwah/10.
• Jeg skrattler inni meg av at de våget å kalle "verdens kuleste rockstjerne" for Powerline. Men åpningen til konserten i slutten av filmen med lyspærene og elektrisiteten og alt annet var klasse.
• Moral: Det er helt ålreit å bare invadere scenen på en gigantkonsert om du er en nysmidd tenåring som tror du har sjans på ei jente du liker. Og det er helt vanvittig hvilke løgner du kan servere i den alderen der for å virke kul! "Faren min kjenner Powerline! De spilte i band sammen! Bare sjekk konserten neste uke for da skal vi opptre sammen med Powerline, jeg som er verdens mest usikre nerd og faren min som... Jobber som barnefotograf på et kjøpesenter?" Eneste forskjellen mellom Max og alle andre kleine gutter med dårlige sosiale antenner (been there, done that) er at han var hovedpersonen - og da får man plutselig til alt man vil i hele verden. Så, egentlig moral: vær hovedpersonen.
• Det er en faktisk moral i denne filmen og den er sterkere enn i mange andre Disneyfilmer, og til og med sterkere enn i mange andre foreldre-mot-tenåring-filmer generelt. Filmen har en perfekt miks mellom "himmel så overfladisk" og "helvete så dyp" og jeg digger det.
• Se denne filmen om du ikke har sett den før! Bonus: Er du nittitallsbarn med egne unger nå, burde du definitivt se den med barna dine, så kan du vri og vrenge deg over hvor teite dine egne foreldre er samtidig som barna dine gjør det samme!

Sent i går kveld så jeg på streamen til min kompis SparkCity før jeg la meg for kvelden. En av de vanlige besøkende nevnte i chatten hvordan hen var oppkalt etter en sang, og var fryktelig lei av at hver gang hen introduserte seg, begynte folk å synge denne sangen.

Jeg kom til å tenke litt på dette - det er sikkert veldig mange mennesker der ute som har fått navnet sitt på denne måten, oppkalt etter en sang deres foreldre var glade i og kanskje til og med vokste opp med eller har som minne fra da de møttes for første gang. Det er garantert både en og to mennesker der ute (jeg innbiller meg at disse fortrinnsvis bor i USA) som har måttet bytte navn i voksen alder etter å ha blitt fortalt at de fikk navnet fra den sangen de ble unnfanget til. Sikkert fryktelig romantisk, altså. For alle andre enn hen som fikk navnet på denne måten.

Det er bare en ting som skuffer meg litt. Av alle de menneskene som går rundt der ute og er oppkalt etter en sang, er det ikke én av dem som er The Real Slim Shady.

Da er det plutselig dags igjen for et nytt veldedighetsmaraton!

Jeg skal spille Donkey Kong '94 for 2021 Flood Relief, et speedrunningmaraton for å samle inn penger til ofre av flomkatastrofen i Tyskland. Dette betyr litt ekstra for meg siden pengene går til en viktig sak, og det tyske speedrunning-miljøet har jobbet hardt for å stable maratonet på beina fortest mulig.

Jeg skal i følge timeplanen spille lørdag 14. august klokka 12:24 og ser frem til å kunne delta i nok et maraton denne sommeren.

Normalt sett er jeg ganske fornøyd med å ha Telia som leverandør av nett og TV. Stort sett går det veldig smertefritt; trenger jeg noe så fikser de biffen, tjenesten har vært stabil, og jeg har ikke hatt noen problemer.

Helt til i dag. Jeg skal, om rundt fire timer, spille Pokémon for Gamegoyles og også Somer Assault litt senere på dagen. Da trenger man gjerne nett. Men i går kveld og i dag morges har nettet vært borte; i dag forsvant det i nærmere 40 minutter helt ut av det blå.

OK, jeg puster dypt. Tvinger meg selv til å late som at jeg ikke kaldsvetter. Dette MÅ da være et utfall i tjenestene selv om Telia påstår at det ikke er noen innrapporterte hendelser? Jeg går noen hundre sirkler på stuegulvet før jeg til slutt mister tålmodigheten og ringer kundeservice.

Som er stengt på søndager. Den vennlige stemmen i telefonen tar i mot alle detaljene mine om telefonnummer og postnummer og hvilken avdeling jeg vil snakke med, før hun kan fortelle meg på vennligst mulig vis at her har vi stengt i dag. Men takk for at du ringte, altså!

Telia, samfunnet vårt har blitt hundre prosent avhengige av internett. Særlig det siste halvannet året på grunn av dere-vet-hvorfor. Da kan dere faktisk ikke stenge kundesenteret deres og la kundene måtte finne ut av sånne ting sjøl.

Nettet kom tilbake av seg selv etter tre kvarter. Det må ha vært de lengste tre kvarterene på noen år. Ingen SMS eller varsel om utfall. Makan.

Da er det endelig dags for Gamegoyles, som jeg tidligere har skrevet om her! Jeg skal spille tre spill i dette maratonet, ett på lørdag og to på søndag, og når ikke jeg spiller så er det tonnevis av andre flotte folk som skal spille også. Sjekk ut Gamegoyles.org for timeplan, lenke til å donere til den gode saken vi støtter, og annen info om maratonet og hvordan du kan se på.

Stikk gjerne nesa innom og hør mine syrlige kommentarer om apekatter i morgen klokka 1325 norsk tid!

Dette er en deilig dag på slutten av en deilig uke.

Etter å ha hatt alvorlige problemer med å få solgt den gamle leiligheten min, løsnet det endelig denne uka. Plutselig kom det to interessenter som faktisk var genuint interesserte, og dermed ble den solgt på et blunk. Den personen som endte opp med å kjøpe får seg en utrolig koselig leilighet som hadde kostet minst det dobbelte i Oslo, og jeg får lov til å slutte å betale to huslån og et mellomfinansieringslån. Stort mer rettferdig deal får man ikke.

I går hadde jeg bursdag. 34 år. Det er mer enn en tredjedel av et århundre, men mindre enn halvparten, og både FHI og mine foreldre anser meg fortsatt for å være ung, så jeg har i det minste dét gående for meg. Vi spiste kake. Greit, vi spiste kaker. OK, mange kaker. Greit, så mange kaker at vi sikkert kunne hatt en gjennomsnittlig norsk kommunes regnskapsavdeling på fredagskaffe. Og kanskje også avdelingen for byggesak. Jeg våknet halv sju i dag morges i sukkerkoma etter å ha drømt om å bli introdusert for min venninnes onkel, som var fra Toten, så ut som Jake "The Snake" Roberts og hadde fjær i hatten. Vi snakket om mobiltelefonen hans som var fra Motorola, men fordi han hadde en viss talefeil - min venninne mente det var en dialekt fordi han er fra Toten - ble det Momotorolana. Jeg ble irritert, nesten sint, mens jeg prøvde å overtale denne mannen til å si Motorola, men han bare lo, og venninna mi likeså. Jeg funderer å ta noen timer hos en tatatalepedagog for sikkerhets skyld.

Og nå har jeg ferie. Som skal brukes på å ikke reise noe sted, for vi er jo tross alt i den tiden vi er i. Svenskegrensa åpner seg kanskje nok til at det går an å ta en tur over etterhvert - det sier vel egentlig sitt når man får lyst til å dra på grensehandel for noe annet enn billig brus men så langt har vi altså kommet.

Jeg har solgt leiligheten. Jeg har hatt bursdag. Jeg har ferie. Jeg sitter her i leiligheten min med iskald iste på flaske og ostepop og Jazz Jackrabbit-stream på Twitch. I morgen skal jeg ingen verdens ting.

Ingen visninger. Ingen vask til visninger. Ingen flytting. Ingen forberedelser til arbeidsoppgaver. Ingenting.

Hva... Gjør man egentlig på ferie?

Hva jeg skal gjøre i sommer? Jo, jeg skal spille tre spill så fort jeg bare klarer på Gamegoyles, et veldedighetsmaraton for speedrunnere og gamere! Det hele går av stabelen 23.-25. juli (eller 24.-26. juli for oss nordmenn) og inntektene går til Trans Student Educational Resources - en riktig god og verdig sak, spør du meg. Jeg vet ikke helt når det blir fordi den detaljerte timeplanen ikke er klar ennå, men jeg skal altså spille:

• Donkey Kong '94 til Gameboy (som jeg hadde verdensrekord i for noen år siden)
• Somer Assault til TurboGrafx 16 (som jeg har nåværende verdensrekord i)
• Pokémon Gen 1+ randomizer

Jeg gleder meg i massevis og håper mange vil komme innom og se på!

(Advarsel: det er 50% sjanse for at det blir mye drittsnakking om gorillaer og andre apekatter når jeg spiller Donkey Kong, 75% sjanse for at det blir drittsnakking om Steinbukken og Fiskene når jeg spiller Somer Assault, og 100% sjanse for at jeg kommer til å snakke om shorts og hvor lette og komfortable de er å ha på seg når jeg spiller Pokémon.)

Denne uken fikk jeg en e-post fra en intern rekrutterer for et stort teknologiselskap i Norge. Som selverklært frontendmagiker får jeg en del av disse - noen interessante, de aller fleste uinteressante, og sjeldent noe jeg tenker to ganger over.

Denne gangen rynket jeg litt på nesa - den interne rekruttereren hadde sendt mailen til en adresse jeg ikke har offentlig noe sted. Den er ikke tilknyttet LinkedIn eller hjemmesiden min, og jeg bruker den egentlig ikke noe særlig lenger fordi det går veldig mye spam i den. Jeg sender en mail tilbake og takker høflig nei til invitasjonen til en prat på Teams og spør samtidig hvor hen fikk tak i adressen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har vært borti det før, men svaret lød altså som følger:

"Ang. e-postadressen din så bruker vi en tjeneste som heter Intro for å hente ut relevante og aktuelle adresser. Vi har tittet på LinkedIn-profilen din, og det var den jeg refererte til, men denne tjenesten skanner da gjennom andre sosiale medier som GitHub, Stack Overflow, Facebook, Twitter, Flickr, YouTube og det som finnes av offentlige profiler for å finne kontaktinfoen til folk. Hvis du ønsker å finne ut akkurat hvor denne mailadressen din ligger offentlig, så vil jeg anbefale deg å ta kontakt med Intro, så vil nok de kunne fortelle deg det!"

Unnskyld? Jeg undersøker nærmere, og joda, ganske rett: Intro er en tjeneste som sagt rett ut crawler det åpne nettet på jakt etter informasjon om meg, sanker inn det den finner om meg som ligger åpent, og selger det så videre til interesserte rekrutterere og tilsvarende. Ett eller annet sted på nettet, uten at jeg har klart å finne ut av hvor, har jeg altså brukt denne e-postadressen og Intro har funnet den. Hvor? Det vet jeg ikke. Men jeg kan altså kontakte Intro for å finne ut av dette, om jeg vil.

Det sitter med andre ord en aktør der ute og sanker informasjon om meg, i tilfelle de en dag får seg en kunde som er interesserte. De har digre navn på lista, slik som Sopra Steria, Knowit, Sogeti, og Bouvet, bare for å nevne noen. Dersom jeg en dag velger å søke jobb ved ett av disse selskapene, er sjansen med andre ord stor for at de allerede vet, eller kan få vite, ganske mye om meg som jeg ikke er klar over.

De vet kanskje allerede om den diskusjonen jeg hadde med noen på Flickr om Micro Four Thirds-formatet som ble litt mer opphetet enn normalt. Kanskje har de lest kommentarene mine om wrestling-industrien og synes at det er helt uakseptabelt at jeg en gang for lenge siden sa noe positivt om Chris Benoit, før tragedien inntraff. Det er ikke utenkelig at de har fått med seg alt jeg har skrevet av kommentarer, tweets og innlegg på diverse sosiale medier og diskusjonsforum om alt mulig fra videospill til musikk til film til TV til politikk.

Ja, jeg vet at denne informasjonen ligger åpent for alle bare man vet hvor man skal lete. Nei, jeg liker det ikke allikevel. Jeg liker ikke at et selskap sanker inn masse informasjon om meg og tilbyr det i form av en tjeneste de kan tjene penger på. En intern rekrutterer fikk tydeligvis min kontaktinformasjon gjennom denne tjenesten og sendte en mail til en adresse jeg ikke bruker til dette formålet. Hen kunne ha sendt meg en melding på LinkedIn, eller på den e-postadressen jeg faktisk har liggende ute på nettsiden min. Klart, da hadde jeg aldri fått vite om alt dette.

Så jeg fortalte internrekruttereren at jeg er skuffet over at de bruker et slikt system, og at jeg vil ha informasjonen de sitter på om meg slettet. Svaret? "Dumt at du føler det på den måten, da." Ordrett sitat.

Jeg vil ikke bli solgt som en vare til rekrutterere som bare ser på meg som en passiv kandidat. Heldigvis har Intro en side for opt-out som seg hør og bør. Jeg hater å bli omtalt som "candidate" av noen jeg ikke en gang har hatt kontakt med, men sånn er det tydeligvis i vår tidsalder.

Mine damer og herrer,

Det har den siste tid versert visse rykter om at jeg er distré. Jeg vil på det sterkeste avkrefte disse usanne løgnene om min person.

Bare fordi håndkleet nå henger på dorullholderen, det står fem doruller oppi klesklypekurven, jeg fant igjen stjernetrekkeren min i bestikkurven i oppvaskmaskinen og jeg tydeligvis klarte å pakke fem tomme esker med rengjøringsprodukter i stedet for å bare notere meg at jeg må kjøpe nye, så betyr det slett ikke at jeg er distré.

Dette var en beskjed til folket.

Du vet sånn fnising man bare ikke klarer å stanse uansett hvor hardt man prøver, selv når folk ser stygt på en? Sånn man noen ganger fikk som niåring i veldig upassende situasjoner, over noe som egentlig ikke er morsomt, for noen andre enn deg selv?

Sånn fniste jeg i dag da jeg så at Den Norske Kirke søker etter en skyarkitekt.