Mikroblogg, side 10

Hei hopp og hallo, lenge siden sist. Jeg burde ha kjørt ut flere oppdateringer her den siste tiden, men har ikke rukket over det og dermed blir det en stor post nå før jeg fortsetter over i fast semi-ukentlig lende utover våren.

Det viktigste først: ja, jeg er bedre i kroppen og ting har roet seg på den fronten, selv om jeg nok ikke er helt tipp-topp riktig ennå. Men jeg jobber med saken. Siden sist har det vært et sammensurium av mange andre ting også, så jeg tar dem litt i tur og orden etter det jeg kommer på:

• Jeg jobber mye med designsystemer om dagen. Designsystemer og universell utforming er egentlig de to tingene som står øverst på blokka, og det er de tingene jeg trives ordentlig med, så jeg har det veldig bra på jobb for tiden. Jeg føler jeg har funnet nisjen min i en verden der alle skal lage mest mulig kompliserte apper med mest mulig kompliserte verktøy: lage mest mulig ukompliserte, gjenbrukbare, forvaltbare UI-komponenter som fyller behovene. Og ikke minst, lage dem på en måte som støttes av alle nettlesere og kan brukes av alle slags brukere, uansett. Dette er det jeg kan. Det er det jeg brenner for. Og da er det der fokuset mitt bør ligge fremover.
• Jeg har kjøpt nytt kamera som har fått kjørt seg litt gjennom en masse testrunder, et Ricoh GR IIIx. Jeg merker at jeg er veldig på nedskalering av hvor mye utstyr jeg har til foto om dagen og jobber nå med å få solgt unna det gamle utstyret mitt, som egentlig har blitt for stort og for komplisert for hvordan jeg nå liker å ta bilder. Et kompaktkamera, med stor bildebrikke, sylskarp og lyssterk optikk, og alle manuelle kontroller jeg noen gang kommer til å trenge, er helt perfekt for meg. Jeg skriver nok et mer utfyllende innlegg om dette kameraet over sommeren, når jeg har fått testet det litt mer på fjellet og sånt.
• Jeg ble omsider smittet av Covid-19 og kan med sikkerhet bekrefte at man får hjernetåke som varer godt etter man har sluttet å hoste og nyse. Jeg var dårlig nok til at jeg lå i senga og syntes veldig synd på meg selv i noen dager, nå er jeg mest irritert over at jeg ikke klarer å huske ting fra det ene minuttet til det neste fordi jeg bare går og virrer noen dager. Det bedrer seg vel. Husk vaksinering, peeps!
• PK Scramble er utvilsomt mitt favorittprosjekt innen retrogaming i disse dager. Det kom også en ny versjon nylig som la til en del morsomme muligheter, enkelte av dem er til og med ordentlig slemme om man spiller i race med andre. Anbefales alle som liker EarthBound og andre gamle RPGs.
• VG har begynt å gi ut de nye M-stripene som blir tegnet! At M er tilbake er de beste nyhetene jeg har fått siden jeg fikk solgt den gamle leiligheten min i fjor sommer, kanskje til og med litt over det igjen. Jeg har et veldig kjærlig forhold til M, og har tilbrakt mange sene kvelder som videregåendeelev med å bare lese gjennom stripene kategorisk fra start til slutt. Velkommen tilbake, Mads Eriksen, du har vært savnet.
• Bil er noe herk. Jeg er glad for å ha en bil som fungerer og tar meg fra A til B, men denne våren måtte jeg ha storservice, og det kostet mer enn noe annet jeg eier og har i kåken min, selve kåken ikke medregnet. Positivt sett byttet de, i følge servicemedarbeideren på Ford, ut "alt mellom skiltene" slik at jeg føler meg nokså trygg på at EU-kontrollen i mai skal gå uproblematisk for seg. Mens jeg sto der for å betale fikk de paper jam i printeren, og de tre servicemedarbeiderene på jobb sto nå og klødde seg litt i hodet over hva en paper jam egentlig var for noe, så jeg foreslo at jeg kunne fikse det for dem for det de fikset bilen min for, så var vi skuls. Jeg rødmet veldig da de skamlo av meg.
• Noen nede i Afrika har brukt mailadressen min igjen. Siden sist har jeg fått fem hurtigtestresultater for en seksti år gammel mann, to legeattester for negativ Covidtest, tre bankutskrifter og omtrent fem hundre spammail om dagen som reklamerer for alt fra damer med altfor lite klær på til billige hyller hos Home Depot. Tusen takk, Afrika.
• Jeg skjønner det er manko på utviklere igjen om dagen, for nå skrur rekruttererne opp kranene på LinkedIn. Det varierer veldig i hvor godt de treffer, og jeg prøver å svare ut flest mulig såfremt det ikke er åpenbar britisk cold-calling. Jeg har en stadig økende mistanke om at disse britene ikke egentlig heter det de påstår at de heter, for navnene blir mer og mer like de man ville gitt skurker i Donald Pocket-historier.
• Jeg hadde en ubehagelig opplevelse på LinkedIn der jeg ble kontaktet og forespurt om jeg ikke kanskje ville være interessert i noen kurs om vekttap slik at jeg kunne komme meg inn i favorittklærne mine igjen. For det første, det er uakseptabel oppførsel å sende sånne meldinger på LinkedIn. For det andre, du dømmer bare noen ut fra profilbildet uten å vite om de er overvektige eller ei, bildet kan jo fort være mange år gammelt. For det tredje, du driter deg loddrett ut som bedrift så fort noen skriver en post om opplevelsen sin, slik jeg gjorde, og det høstet rimelig bred enighet om at sånt ikke er OK. For det fjerde, kjære LinkedIn-vekttapsguru: favorittklærne mine er joggebukse og oversized t-skjorte. Joke's on you.

Riktig god påske!

Denne uken var vi i Norsk programmering så heldige å bli intervjuet av Kode24 i forbindelse med at vi denne måneden fyller 3 år.

Det er ganske utrolig at serveren vår har blitt så stor, og at det allerede har gått tre år siden starten. Jeg var så heldig at jeg var tidlig ute (medlem nummer 9!) og har fått se utviklingen helt siden starten, og ikke minst fått være med på å forme miljø og kultur i serveren.

Jeg nevner det i artikkelen, men det er verdt å si igjen: vi trenger gode miljøer av dette slaget, som kan fylle gapet mellom kodeklubber som Lær Kidsa Koding og det å programmere profesjonelt.

Vi trenger miljøer som tar unge kodehoder og viser dem hvordan man virkelig programmerer; hvordan man lager apper, botter, websider og spill fra scratch med ordentlige programmeringsspråk og ordentlige verktøy, slik man ville gjort det i en ordentlig jobbsituasjon.

Vi trenger miljøer som tar voksne hobbykodere på alvor, enten man vil leke med smarthjem, lage enkle verktøy og apper og dashboards til eget bruk, automatisere på jobben eller bare kose seg med ny teknologi. Vi trenger arenaer der de som føler tiden er moden for et karrierebytte kan diskutere og spille ball med andre om fordeler, ulemper, utfordringer og gevinster.

Vi trenger miljøer der man kan prate med likesinnede om teknologi og lære av hverandre, uformelt og utenfor arbeidslivets klamme omfavnelse. Vi trenger en arena for sparring og rubber-ducking. Vi trenger et utløp for impostor syndrome, der vi kan få støtte og anerkjennelse av andre med impostor syndrome, sånn at vi ikke trenger å føle oss alene i en teknologisk verden som stort sett beveger seg altfor fort, hele tiden.

Vi trenger miljøer der nerder, hackere, kodere, designere, skapere, entusiaster, teknofetisjister og til og med prosjektledere kan samles. Vi trenger miljøer der man føler seg velkommen og ønsket, uavhengig av alder, kjønn, legning, hudfarge, religion, eller om man best liker kaffe eller te når man sitter foran skjermen.

Det er derfor Norsk programmering er så viktig. Kom som du er, heng med oss, kos deg.

Velkommen!

Vegar: Skal vi se, hva var maksdosen per dag for paracet igjen? Jeg får kanskje spørre datamask--

Macbook Pro: MENTE DU Å SØKE ETTER "PARASITE FUNGI INSECTS"?

Vegar: ...Nei?!

Macbook Pro: ER DU NÅ SIKKER PÅ DET DA

...Noen dager lurer jeg på om internett prøver å ta igjen mot meg for alt jeg har gjort over årene.

Som opptakt til dette innlegget vil jeg få understreke følgende:

Jeg bor rimelig høyt opp fra bakken. Sitter du i stua mi og slapper av ser du 90% himmel og 10% landjord, og våger du deg på å titte over kanten på rekkverket ute på verandaen min blir du greit svimmel, for det er langt ned. Skal du først opp på verandaen min må du ha en lift, en jetpack eller noe tilsvarende. Du kan jo kanskje hoppe fra naboverandaen, men da skal du virkelig måtte gå inn for jobben. Ramler du ned i forsøket, tror jeg du blir så flat at du ikke klarer å prøve en gang til.

Med de ordene bak øret, det stanset ikke noen fra å fremsette følgende statement like utenfor verandadøra mi i dag:

Hvem det nå er som legger igjen bokser med leverpostei utenfor døra mi har ikke kommet med noe artistutsagn om hvorfor. Er det en protest mot forbrukersamfunnet i det herrens år 2021? Er det en kjærlighetserklæring til meg? Prøver noen å fri til marsvinjentene mine? Er det en trussel? Er det liksom hestehodet i senga, bare at det er leverposteiboksen på verandaen i stedet for? Er dette glisende trynet på boksen et glisende tryne jeg burde kjenne igjen? Folk flest som kjenner meg sånn passe godt vet at jeg ikke spiser kjøtt og dermed er et mulig forsøk på kurtisering kanskje litt off the table.

Jeg har så langt ikke valgt å hente den inn. Litt i tilfelle det er eksplosiver på gang, litt fordi jeg vet at den første som kommer til å se det er mamma når hun kommer på juledagsbesøk i kveld, og hun kommer til å trille rundt på gulvet av latter. Ikke er det noen forspor i snøen ute heller, så hvis det har vært ninjaer på besøk er det veldig spesifikke ninjaer. Leverposteiklanen har kanskje noe på meg?

Jeg sjekket nyhetene for sikkerhets skyld og jeg kan ikke se at noe fly med leverpostei har eksplodert over Ullensaker, og det ville man jo liksom hørt når jeg omtrent kan se bort til flyplassen på en klar dag. Har noen lagt igjen lunsjen sin på vingen til en jumbojet og så har den regnet ned over Kløfta, liksom?

Denne kommer jeg til å klø meg i huet over, merker jeg.

En riktig god jul ønskes herved til deg og dine.

Jeg skal nå, i god julebrevånd, oppsummere det herrens år 2021 for de som kanskje ikke har fått med seg alt som har skjedd på min kant.

• Jeg har sittet på hjemmekontor. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var mindre stressende og enklere enn å sitte på bortekontor, men når man i løpet av et år skifter jobb oftere enn man skifter dekk, er ingenting enkelt. Det gikk over styr i år med både det ene og det andre på jobbfronten og ting passet ikke av ulike grunner, men nå har jeg landet godt i Capgemini og her har jeg jammen tenkt til å bli en stund. Jeg fikk jaggu prøvd meg som fagskolelærer i en stakket stund, og det var utrolig morsomt og givende (og helt absurd skummelt og slitsomt), og jeg traff mange lovende unge mennesker som jeg nå vet har kommet seg ut i jobb og er klare for å ta over verden.
• Jeg har flyttet. Nyere og større leilighet med eget rom til hjemmekontor og streaming, og det er pokker så deilig. Jeg mista fibernettet på veien, men man kan ikke vinne alle slagene. Prosessen var lang og fryktelig nervepirrende, for det tok uker og måneder lengre enn jeg håpet å få solgt kåken. Dagen før bursdagen min, to dager før sommerferien, gikk det heldigvis i orden og jeg sov mer etter det enn jeg har gjort på flere år.
• Det har blitt mye speedrunning i ulike maraton i år, og det har vært deilig å få vist frem kunnskaper for en god sak (først for transpersoners rettigheter, deretter for å samle inn penger til flomofrene i Europa). Jeg har for øvrig satt verdensrekord to ganger i år, begge gangene i Somer Assault til Turbografx 16.
• Jeg har fått to nye marsvinjenter i hus, Trine og Målfrid. Dessverre ble jeg nødt til å gi bort de to marsvinguttene jeg kjøpte i fjor rundt juletider da de ikke fungerte sammen, og Sprettball måtte avlives i våres før jeg flyttet. Marsvinjenter er morsomme greier, men himmel og hav så spretne og så skarpe - omtrent som å prøve å fange en kaktus på enhjulssykkel.
• Norsk programmering, nettsamfunnet på Discord som jeg er med på å drive, vokser og vokser. Vi nærmer oss 1600 medlemmer og blir stadig mer fantastisk for hver dag som går. Bli med, da vel!
• Jeg har begynt å spille piano igjen. Enn så lenge er det morsomt og trivelig, og jeg er foreløpig ikke bøtelagt eller buret inne for falskt spill.
• Denne mikrobloggen har vært et positivt innslag i livet mitt. Jeg skriver nok mindre enn jeg burde og hadde håpet, men det er gøy å kunne fortelle hele verden om mine påfunn og oppdagelser. Jeg har blitt fortalt at jeg er "befriende selvutleverende", og det er en beskrivelse jeg så langt bare har hørt om meg selv og Tegnehanne. Jeg velger å ta det som et kompliment.
• Merkelig nok har jeg ikke kjøpt meg ny mobil i år, noe som gjør min nå 2 år og 2 måneder gamle Galaxy Note 10+ til den telefonen jeg har eid og brukt lengst i hele livet mitt.
• I følge Spotify har jeg i år klart å klemme meg inn blant Michael Jackson sine topp 6% av lyttere. Jeg vet ikke hva dette betyr for fremtiden min, men det er spesifikt nok til at jeg tydeligvis kan skryte av det.
• Jeg vedder på at folk som har unger har mye lengre julebrev enn det her.
• Klokka er ni og alt er vel. Nå poster jeg makkverket, hæppi skvett og sees over nyttår.

I en fersk VG-måling kan vi i dag få lese om folkets dom over tiltakene som regjeringen har innført for å få bukt med omikron og de voldsomme smittetallene vi nå står ovenfor. Tenk, hva synes egentlig folket om tiltakene?

Her er Vegars dom.

Hvem i helvete bryr seg om hva folkets dom over tiltakene er?! Det er tiltak! For å unngå smitte! For å unngå at pandemien spinner helt ut av kontroll! For å unngå at folk blir sjuke og faller daue om som fluer inni en vaskemaskin som har tatt fyr! Det er et jævla virus der ute som har tatt knekken på alt fra bortekontor til bruttonasjonalprodukt og vi har en regjering som tross alt prøver å gjøre det beste de klarer med det de har der de er! Og VG virker mest brydd med å 1) hause opp til kamp fordi de mener at folk mener at pandemien var bedre under Erna og 2) finne ut av, ja, hva føler egentlig folket nå om alt dette kaoset?

Det er føkkings smittetiltak, folkens! Det er ikke noe vi skal harselere med, vi skal simpelthen holde kjeft og gjøre som vi blir bedt om, så går dette trolig på ett eller annet tidspunkt helt jævlig bra! Er det så jævlig vanskelig, egentlig?!

Faen, altså!

Stort reiseselskap: Hei! Vi sender deg en melding fordi profilen din er veldig interessant for oss! Vi skal ansette flere utviklere for å lage markedets beste brukeropplevelser!

Også stort reiseselskap: Her har du en video der vi har klemt inn all informasjon om stillingen! Det er massevis av tekst som ruller altfor fort forbi, gjerne på toppen av bilder og video så kontrastforholdet blir så begredelig at det skulle vært i MGP! Dessuten er det ingen undertekst, sånn som norsk lovgivning om universell utforming krever at vi har! God fornøyelse!

(NB: denne opplevelsen ble levert til meg på LinkedIn via en rekrutterer. Jeg vet ikke om det er rekruttereren selv, rekrutteringsbyrået eller reiseselskapet som bestemte seg for å stappe dette makkverket av et forsøk på cold-calling ned i halsen på meg, så jeg vet ikke hvem jeg skal gremmes over.)

Hmm.

Dette var rart. Det fungerer ikke sånn, tydeligvis. Åh, vent! Selvfølgelig. Jeg må kalle eyes.open() og ikke bare open(), det gir jo mening. Herregud, skrevet JavaScript før du, eller, Vegar? Bra ikke sjefen så deg nå, høh høh!

Okei, eyes.open() gjorde ingenting. Men den finnes jo for den kaster ikke en feil, så-- Åh! Kanskje den er asynkron! Greit, da prøver vi en await eyes.open() sånn her, og så peiser vi den inn i en console.log() så kanskje... Åh. Nei. Den er ikke asynkron. Hm.

Hei, vent! Vent vent vent! Kanskje jeg må instansiere klassen først! Nå begynner det å lukte fugl her! Jeg må jo selvfølgelig new'e opp først sånn at const person = new Person() tenker jeg, og så kan jeg kalle person.eyes.open() etter det! Herrejesus på trehjulsykkel, jeg skal jammen ha en prat med hvemenn det var som skrev dette biblioteket! Nå skal jeg bare--

[Marsvin hører meg mumle i søvne, tror det er tid for mat, og begynner å gaule av full hals så jeg spretter opp fordi jeg tror det er røykvarsleren]

...Åh. Øh, OK. Men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde fått åpnet øynene mine der om jeg hadde rukket å kjøre den der i konsollet!

(Kontekst: 38,8 i feber, halvvåken tilstand og en litt over normal sterk interesse for webteknologi gir veldig pussige drømmer. Jeg har så langt ikke sett noen fungerende JavaScript-implementasjon som lar meg åpne øynene mine programmatisk.)

Jeg våknet i dag tidlig av at telefonen vibrerte på nattbordet. Kalender-hendelse. Som er rart, for jeg har ikke fått satt opp jobbkalenderen på telefonen ennå og bruker ikke egentlig kalenderen noe særlig til private ting #singelogbarnløs

Jeg ble ikke mindre undrende. I følge min kalender så er det nemlig jenteklubb i dag.

Smått funderende sender jeg en melding til gruppechatten jeg har med min mor og søster: har vi avtalt noe i dag som jeg har glemt? Nei, svarer mamma, vi har ikke avtalt noe i dag, det kan vi ikke ha gjort, for jeg skal på jenteklubb!

Riktig. Hint: jeg skal ikke på jenteklubb med min mor. Dette må være en annen jenteklubb.

Min søster visste heller ikke noe. Videre til min venninne, sender en melding, har vi avtalt noe i dag som jeg bare har rotet bort? Nei, sier hun, men hun hadde en skikkelig rar kalenderhendelse tidlig på morgenen i dag hun også - det står visstnok jenteklubb??

Hun kunne heller ikke huske at vi hadde avtalt noe. Hele kalendergreia var ganske rar for henne også - hvem avtaler noe som helst på en onsdag, midt i uka, i slutten av oktober?

Jeg har virkelig presset sitronen i dag, og skjønner ingen verdens ting, jeg kommer ikke på hva denne kalenderavtalen var, men jeg og en rimelig stor prosentandel av min omgangskrets skal på jenteklubb i dag, tydeligvis.

Kjære hele verden: om jeg har avtalt jenteklubb med dere, vær så snill å sende meg en melding sånn at jeg kan få sove i natt i den viten om at ingen har sittet og ventet på meg eller at jeg har gått glipp av noe veldig viktig.

Jeg har hatt en produktiv uke. Målestokken for om jeg har hatt en produktiv uke er ikke antall commits, ei heller antall kodelinjer skrevet. Det står ikke på hvor mange møter jeg har hatt, hvor mange personer jeg har pratet med, hvor mye jeg føler jeg har fått gjort eller noe sånt.

Den virkelige målestokken, og du må gjerne tro jeg lyver, men den virkelige målestokken er: hvor mange timer av uken har det gått sanger fra Disney-filmer på repeat i hodet mitt mens jeg har jobbet?

Av en eller annen grunn, når jeg virkelig er effektiv og får gjort ting, så er det fullt pysjparty med nittitallstema i hodet mitt, og ingen møter er komplette uten Prrrins Ali, hans alibi, Ali Ababwa! Det ser kanskje ut som om jeg føler ordentlig med, for det gjør jeg, men bare vær obs på at det er en god sjanse for at Thomas O'Malley og Scat Cat blåser hodet mitt fullt med at Alle ønsker at de var en katt! Og når jeg sitter og nøster opp i en rebase som gikk riv ruskende galt, kan jeg i det minste kose meg med Han er herre over nasjonen, han er skapt for den posisjonen, han er alfa og omega, den er grei! Av en eller annen absurd grunn har JavaScript-bolken denne uken vært full av kjærlighet, all den tid jeg bare klarer å høre Fyll ditt sinn med kjærlighe-e-et! i hodet mitt mens jeg sitter der og koder.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette for min nærmeste leder når det er tid for performance reviews, men.