Mikroblogg, side 10

I en fersk VG-måling kan vi i dag få lese om folkets dom over tiltakene som regjeringen har innført for å få bukt med omikron og de voldsomme smittetallene vi nå står ovenfor. Tenk, hva synes egentlig folket om tiltakene?

Her er Vegars dom.

Hvem i helvete bryr seg om hva folkets dom over tiltakene er?! Det er tiltak! For å unngå smitte! For å unngå at pandemien spinner helt ut av kontroll! For å unngå at folk blir sjuke og faller daue om som fluer inni en vaskemaskin som har tatt fyr! Det er et jævla virus der ute som har tatt knekken på alt fra bortekontor til bruttonasjonalprodukt og vi har en regjering som tross alt prøver å gjøre det beste de klarer med det de har der de er! Og VG virker mest brydd med å 1) hause opp til kamp fordi de mener at folk mener at pandemien var bedre under Erna og 2) finne ut av, ja, hva føler egentlig folket nå om alt dette kaoset?

Det er føkkings smittetiltak, folkens! Det er ikke noe vi skal harselere med, vi skal simpelthen holde kjeft og gjøre som vi blir bedt om, så går dette trolig på ett eller annet tidspunkt helt jævlig bra! Er det så jævlig vanskelig, egentlig?!

Faen, altså!

Stort reiseselskap: Hei! Vi sender deg en melding fordi profilen din er veldig interessant for oss! Vi skal ansette flere utviklere for å lage markedets beste brukeropplevelser!

Også stort reiseselskap: Her har du en video der vi har klemt inn all informasjon om stillingen! Det er massevis av tekst som ruller altfor fort forbi, gjerne på toppen av bilder og video så kontrastforholdet blir så begredelig at det skulle vært i MGP! Dessuten er det ingen undertekst, sånn som norsk lovgivning om universell utforming krever at vi har! God fornøyelse!

(NB: denne opplevelsen ble levert til meg på LinkedIn via en rekrutterer. Jeg vet ikke om det er rekruttereren selv, rekrutteringsbyrået eller reiseselskapet som bestemte seg for å stappe dette makkverket av et forsøk på cold-calling ned i halsen på meg, så jeg vet ikke hvem jeg skal gremmes over.)

Hmm.

Dette var rart. Det fungerer ikke sånn, tydeligvis. Åh, vent! Selvfølgelig. Jeg må kalle eyes.open() og ikke bare open(), det gir jo mening. Herregud, skrevet JavaScript før du, eller, Vegar? Bra ikke sjefen så deg nå, høh høh!

Okei, eyes.open() gjorde ingenting. Men den finnes jo for den kaster ikke en feil, så-- Åh! Kanskje den er asynkron! Greit, da prøver vi en await eyes.open() sånn her, og så peiser vi den inn i en console.log() så kanskje... Åh. Nei. Den er ikke asynkron. Hm.

Hei, vent! Vent vent vent! Kanskje jeg må instansiere klassen først! Nå begynner det å lukte fugl her! Jeg må jo selvfølgelig new'e opp først sånn at const person = new Person() tenker jeg, og så kan jeg kalle person.eyes.open() etter det! Herrejesus på trehjulsykkel, jeg skal jammen ha en prat med hvemenn det var som skrev dette biblioteket! Nå skal jeg bare--

[Marsvin hører meg mumle i søvne, tror det er tid for mat, og begynner å gaule av full hals så jeg spretter opp fordi jeg tror det er røykvarsleren]

...Åh. Øh, OK. Men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde fått åpnet øynene mine der om jeg hadde rukket å kjøre den der i konsollet!

(Kontekst: 38,8 i feber, halvvåken tilstand og en litt over normal sterk interesse for webteknologi gir veldig pussige drømmer. Jeg har så langt ikke sett noen fungerende JavaScript-implementasjon som lar meg åpne øynene mine programmatisk.)

Jeg våknet i dag tidlig av at telefonen vibrerte på nattbordet. Kalender-hendelse. Som er rart, for jeg har ikke fått satt opp jobbkalenderen på telefonen ennå og bruker ikke egentlig kalenderen noe særlig til private ting #singelogbarnløs

Jeg ble ikke mindre undrende. I følge min kalender så er det nemlig jenteklubb i dag.

Smått funderende sender jeg en melding til gruppechatten jeg har med min mor og søster: har vi avtalt noe i dag som jeg har glemt? Nei, svarer mamma, vi har ikke avtalt noe i dag, det kan vi ikke ha gjort, for jeg skal på jenteklubb!

Riktig. Hint: jeg skal ikke på jenteklubb med min mor. Dette må være en annen jenteklubb.

Min søster visste heller ikke noe. Videre til min venninne, sender en melding, har vi avtalt noe i dag som jeg bare har rotet bort? Nei, sier hun, men hun hadde en skikkelig rar kalenderhendelse tidlig på morgenen i dag hun også - det står visstnok jenteklubb??

Hun kunne heller ikke huske at vi hadde avtalt noe. Hele kalendergreia var ganske rar for henne også - hvem avtaler noe som helst på en onsdag, midt i uka, i slutten av oktober?

Jeg har virkelig presset sitronen i dag, og skjønner ingen verdens ting, jeg kommer ikke på hva denne kalenderavtalen var, men jeg og en rimelig stor prosentandel av min omgangskrets skal på jenteklubb i dag, tydeligvis.

Kjære hele verden: om jeg har avtalt jenteklubb med dere, vær så snill å sende meg en melding sånn at jeg kan få sove i natt i den viten om at ingen har sittet og ventet på meg eller at jeg har gått glipp av noe veldig viktig.

Jeg har hatt en produktiv uke. Målestokken for om jeg har hatt en produktiv uke er ikke antall commits, ei heller antall kodelinjer skrevet. Det står ikke på hvor mange møter jeg har hatt, hvor mange personer jeg har pratet med, hvor mye jeg føler jeg har fått gjort eller noe sånt.

Den virkelige målestokken, og du må gjerne tro jeg lyver, men den virkelige målestokken er: hvor mange timer av uken har det gått sanger fra Disney-filmer på repeat i hodet mitt mens jeg har jobbet?

Av en eller annen grunn, når jeg virkelig er effektiv og får gjort ting, så er det fullt pysjparty med nittitallstema i hodet mitt, og ingen møter er komplette uten Prrrins Ali, hans alibi, Ali Ababwa! Det ser kanskje ut som om jeg føler ordentlig med, for det gjør jeg, men bare vær obs på at det er en god sjanse for at Thomas O'Malley og Scat Cat blåser hodet mitt fullt med at Alle ønsker at de var en katt! Og når jeg sitter og nøster opp i en rebase som gikk riv ruskende galt, kan jeg i det minste kose meg med Han er herre over nasjonen, han er skapt for den posisjonen, han er alfa og omega, den er grei! Av en eller annen absurd grunn har JavaScript-bolken denne uken vært full av kjærlighet, all den tid jeg bare klarer å høre Fyll ditt sinn med kjærlighe-e-et! i hodet mitt mens jeg sitter der og koder.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette for min nærmeste leder når det er tid for performance reviews, men.

Tenkte bare å melde fra om at alt er vel, selv om Facebook, WhatsApp og Instagram nå er nede.

Interessant nok virker det som om folk flest er sånn... "Åh, det sosiale nettverket vi har gjort oss avhengige av i snart tjue år, laget og drevet av en av verdens største pengemaskiner som sanker inn data om oss i gedigent omfang, er nede? Vel, det gjør ikke så mye om det ikke kommer tilbake, altså. Vi overlever, liksom."

Uansett, mikrobloggen min er oppe. Telegram fungerer fortsatt fint. Tenkte bare å gni det inn.

Nylig var jeg i bryllup, som jeg allerede har skrevet litt om her på mikrobloggen. I Tynset, som er et stykke lenger nord enn jeg normalt pleier å befinne meg, og jeg fikk ha en fantastisk roadtrip med min søster og svoger attpåtil - vi kjørte over fjellet, som var kledd i strålende, sprakende høstfarger, så flott som bare de norske fjellene kan bli om høsten. Over veier med snåle navn, små tettsteder med sære og særegne butikker og bygninger. Gjennom Lillehammer, som er dit jeg skal flytte når jeg en vakker dag vinner masse penger i Lotto eller pensjonerer meg.

Og en liten stopp i Tretten, da. For de som ikke har vært i Tretten før: det er en diner der. En ekstremt amerikansk diner der det ikke serveres stort annet enn noen erkeamerikanske retter som burgere og superfluffy pannekaker (disse kan for øvrig anbefales) med is og syltetøy. Klientellet på denne dineren later stort sett til å være middelaldrende til godt over middelaldrende mannfolk som er over gjennomsnittet glade i biler. Dermed passer det jo bra at vi har satt et par skikkelige amerikanske dollarglis midt i restauranten.

Og så er det matbutikken, tidligere samvirkelaget. Det er alltid så fascinerende å gå gjennom samvirkelaget på Tretten! Folk henger opp plakater og notiser for virkelig alt mellom himmel og jord, det er en kurv helt innerst i butikken med ting som selges til halv pris fordi de er gått ut på dato (jeg fant en pakke halloween-plastkopper der, uten at jeg helt vet at de går ut på dato), og du får kjøpt ting som man ikke får kjøpt i alle andre matbutikker. Sånn som basarbøker, for eksempel, i så store kvanta at man ikke skulle tro folk på Tretten gjør annet enn å holde basar hver helg.

Og så, til slutt, bladhyllene. Der man også får kjøpt et lite utvalg bøker, som oftest bøker om lokalhistorie og andre ting som kunne interessere turistene.

Og også denne boken, som jeg skal skrive om i dag.

Litt bakgrunn: i sommer, da jeg og min gode venninne Tilly var på en bilutflukt over fjellet, stoppet vi i Tretten på veien. Spiste på dineren, tittet på alt det fantastiske de pynter dineren sin med, fniste litt over den erkeamerikanske politibilen som har blitt parkert utenfor som pynt. Deretter gikk vi inn på samvirkelaget for å kjøpe litt å drikke og kanskje litt å bite i til turen opp på fjellet igjen, tittet litt rundt i avdelingen med krimskrams som folk kan trenge, og tittet innom bladhyllene der vi fant denne boka.

Jeg leste bak på omslaget, skummet over noen sider inni. Koste meg med en bok som ikke hadde noen strekkode eller prislapp, men som derimot hadde omtrent elleve forskjellige skrifttyper. Kort oppsummert: denne boka er helt vanvittig. Den forsøker å være en slags krysning mellom science fiction og refsende fortelling om hvordan menneskeheten behandler jordkloden og miljøet. "Kritisk samfunnssyn og kosmisk bekymring danner bakgrunn for boka 'Stjernesendt og sammen'", skrives det på Facebook-siden til boka. Her kan vi også få opplyst at boka var et litt mislykket prosjekt, første opplag ble til og med brent?! Forfatteren nevner også i ulike sammenhenger andre steder at hun gjerne skulle ha fått denne utgitt gjennom et forlag, men det har tydeligvis ikke helt gått veien, så man får kjøpe kopiene av henne direkte, enn så lenge.

Jeg pleier ikke å være en sci-fi-snobb. Jeg har sett mer Star Trek enn jeg har sett teater, lest bøker eller sett klassiske filmer. Men akkurat den her ble litt over kulen, selv for meg. Men smaken er nå en gang forskjellig fra person til person - det kan godt tenkes at andre med langt større litterær fartstid enn undertegnede har lest den og funnet ut at den er et tapt norsk mesterverk. YMMV.

Vi godtet oss iallefall, jeg og Tilly, med å lese enkelte små utdrag av denne boka. Det var en passasje som fikk oss til å fnise så vi måtte skynde oss ut av butikken, trolig fordi vi manglet den nødvendige konteksten, og kanskje også litt fordi språket i boka er litt vekslende vellykket.

Men jeg kom meg nå en gang til Tretten igjen, for andre gang, da jeg skulle i bryllup. Og hva venter på meg i bladhylla?

Stjernesendt og sammen. Like mange eksemplarer som det sto der to måneder tidligere, like mystisk og vanvittig som før.

Selvfølgelig måtte jeg ha denne boka.

Det var ikke helt rett frem. Jeg tok den med meg til kassen, der en ung mann sto og ventet på det som nok var blant de første besøkende den dagen. Butikken var ellers påfallende tom, sikkert fordi det var en hverdag litt utenfor turistsesong, så vi hadde massevis av tid til å se på hverandre og lage en riktig så klein stemning over bokkjøpet mitt. Det viste seg raskt at den som hadde sett denne boka flest ganger, var meg. Jeg vant den kampen 2-0. Han klødde seg i hodet og måtte egentlig melde pass - hadde jeg virkelig funnet denne boka hos dem? Joda, sa jeg, den står i bladhylla. Han gikk nå en gang til bladhylla, og kom tilbake med beskjed om at, joda, den var visst i sortimentet.

Butikksystemet var ikke helt enig. Mangelen på strekkode gjorde det litt komplisert å scanne denne boka, og det sto heller ingen prislapp noe sted, hverken på eksemplaret jeg hadde plukket med meg eller noe sted i bladhyllene. Den unge mannen begynte å stokke febrilsk gjennom plastlommene med PLU-koder, først gjennom den med lesestoff, så gjennom den med diverse andre varer, før han i et siste desperat forsøk måtte konstatere at den ikke sto i lista over frukt og grønt heller. "Tja," sa han og rettet på capsen. "Du kan få den for en femtilapp."

Solgt! Selv om jeg i ettertid ser at jeg kunne ha fått den til 19 kroner i en nettbutikk, nedsatt fra 299 kroner. Det hender jo man overbetaler litt i sånne små lokale butikker.

Boken er nå overlevert min venninne Tilly som gave fra reisen, og hun har lovet meg dyrt og hellig at hun skal lese den og muligens skrive noen ord om opplevelsen. Inntil så skjer:

Kjære Kari Elisabet Svare.

Jeg vet ikke hvorfor boken din havnet på samvirkelaget på Tretten eller hvorfor ingen der hadde hørt om den. Kanskje leste daglig leder den og ble så oppslukt at hen bare måtte kjøpe noen kopier for videresalg, slik at Tretten kan virke som et sted med en viss kulturell stajl. Kanskje dro du rundt og prøvde å selge og overtale kjøpmenn i mindre butikker som denne, og fikk napp her og fikk solgt noen eksemplarer. Kanskje gikk du inn i butikken med bøkene under frakken og satte dem kjapt inn i hylla når ingen så.

Nå er det iallefall alvor. Jeg har kjøpt boka di. Gitt den bort i gave til noen som leser noe annet enn gamle tegneserier og Donaldpocketer, for det er egentlig der lista er lagt her i huset. Jeg kan ikke garantere at den eventuelle bokomtalen som måtte komme på sikt blir en du vil skrive ut og ramme inn. Men boka er kjøpt og betalt med redelig anskaffede penger av noen som følte seg inspirert og truffet nok av førsteinntrykket den ga, på godt eller vondt.

Jeg vet ikke om dette er en bok i første opplag. Det høres ikke sånn ut når de omtales som "brent og borte", men rarere ting kan jo ha skjedd. Om det er en bok i første opplag, håper jeg at vi kan få den signert, for såpass fortjener dette verket. Det fortjener den egentlig uansett hvilket opplag det er. Det er åpenbart litt av et verk, som det har gått mye tid og krefter med på å lage. Jeg skrev i min tid en bok selv, og vet hvor tung prosessen er, og ofte er veien mer givende enn målet.

For andre som må være interesserte i dette verket, var det igjen tre eksemplarer på samvirkelaget på Tretten for snaut tre uker siden.

Andre familier: Ååå, se så lykkelige de er sammen! Så fin kjole! Denne gymsalen de har pyntet til fest er simpelthen praktfull! For en nydelig bryllupskake! Gid, har de portvin her også?!

Min familie: Det er en historie bak denne gaven. Da barna var små fant vi denne fæle gamle vasen på loftet. Ingen kan helt gjøre rede for hvor den kommer fra så vi antar at den er gammelt piratgods, muligens hjemsøkt. Så de siste årene har vi egentlig gitt den til hverandre litt sånn på rundgang, som presang ved ymse anledninger. Og nå er den altså tilbake her, hos brudeparet, der den hører hjemme. Forresten, fortalte vi om den gangen vi støpte vasen inn i en brunost? Haha, ja, gratulerer så mye, da, jenta mi!

(Bryllupet var kjempekoselig og familien min er praktfull. Vi er bare ikke som de fleste andre noen andre familier.)

Mine damer og herrer,

Det har dessverre igjen forekommet at det verserer visse oppfatninger og mistanker om min mentale tilstand. Jeg vil på det sterkeste avkrefte rykter om at jeg er, som folk flest vil kalle det, distré eller sosete.

Bare fordi jeg ved tre forskjellige anledninger har kjøpt en ekstra stor pakke oppvasktabletter og glemt hver enkelt anledning, og nå sitter med nok oppvasktabletter til å kunne vaske opp til omtrent 2028, betyr ikke dette at jeg begynner å miste grepet. Det betyr simpelthen at jeg er veldig renslig og veldig flink til å planlegge i langtidsperspektiv.

"Kjøss meg der sola aldri skinner" fikk jeg høre igjen i dag, riktignok i en ganske leken vennlig kontekst, så det var ikke noe slemt ved det eller noe sånt.

Men ærlig talt, å si "der sola aldri skinner" til meg er nytteløst. Jeg er nerd, menneske. Mesteparten av mitt lys kommer fra skjermer. Sola skinner ingen steder her annet enn når jeg blir utkommandert til bursdager på Hunderfossen og denslags. Jeg har kun "rømme", innslagsvis "hummer", som hudfarge. De har modellert yoghurter på bakgrunn av mitt fagre åsyn, så når du sier sånt så blir jeg bare forvirra og skjønner ikke hvor du mener hen. Er det snakk om rompa? Magen? Armen? Albuen? Milten? Skal jeg kysse deg på milten?? Det er mange steder på min kropp med null soltimer i året og jeg har ikke behov for at noen kysser meg på noen av dem.

Men når sommerkroppen 2022 er på plass skal jeg allernådigst prøve å flytte meg fra "rømme" over mot "jordbærmilkshake" bare for å se om det er en forbedring eller ei. Dette til informasjon.