Hei. I dag blir det litt personlige nyheter som jeg allerede har delt med mange. Kort fortalt: jeg har sagt opp jobben min som utvikler og velger nå å gå en litt annen karrierevei — jeg begynner som faglærer ved en fagskole på nyoppstartet campus i Oslo.

Grunnene til dette valget er mange, men den viktigste er enkelt og greit at jeg trenger et lite luftbytte nå. Jeg har jobbet som utvikler i mange år. Jeg har hatt ansvar for teknologistakk, for team, for produkt, for utviklere og designere. Jeg har skrevet kode for å få penger til mat på bordet og tak over hodet i over femten år. Jeg har sett trender, rammeverk og verktøy komme og gå i et rasende tempo.

Nysgjerrighet og innovasjon er det som gjør en utviklerjobb gøy. Det er moro å komme på jobb, lære nye ting og ta i bruk ny kunnskap, og se at jeg og de jeg jobber med kommer nærmere målene vi har satt oss som et resultat av den læringen. IT er en bransje og et kunnskapsdomene som flytter på seg i et rasende tempo. Vi klarer oss ikke uten innovasjon lenger. Derfor må vi ha nysgjerrige og flinke fagfolk som jobber med innovasjon.

Det er det som frister mest for meg. Jeg har jobbet som lærer ved fagskole tidligere og trivdes godt i rollen, om ikke i akkurat den bestemte stillingen jeg var i, trolig fordi det var midt under pandemien og det var en kjempeutfordrende tid for alle.

Jeg fikk snakke med ivrige og flinke mennesker som sto midt i den morsomste fasen av prosessen med å bli en utvikler: oppdagelsesfasen der alt er nytt. Den perioden der du lærer noe nytt hver dag og der hver oppdagelse gjør det enda et hakk kulere å kode. Få jobbe med design, funksjonalitet og interaktivitet om hverandre i en salig suppeguri av fantastiske opplevelser og aha-øyeblikk. Kjenne hvor gøy det er når idéene og eksperimentene kommer på løpende bånd og hjernen jobber på høygir for å håndtere alt sammen.

Sånne perioder kommer flere ganger når du er heldig nok til å få jobbe med koding for pengene. Litt omstilling her, nye prosjekter der. Kanskje litt omveltning av teknologistakken og litt omskrivning av gamle prosjekter. Plutselig får du kanskje en ny rolle, mer ansvar, mer å gjøre. Men som i livet ellers er det gjerne den første forelskelsen du husker best.

Men om vi skal få gode, nysgjerrige teknologer ut i arbeid, må det også være noen som lærer dem hvordan de skal bli gode, nysgjerrige teknologer. Det er der jeg kommer inn i bildet. Jeg har vært ute noen vinternetter nå. Lært hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Sett prosjekter lykkes og mislykkes. Og på godt og vondt: lært hvor tungt man kan rammes personlig av vanskelige tider, enten i bransjen eller på det personlige planet, og hvordan de vanskelige tidene kan påvirke en.

Noen må fortelle kidsa hvordan det funker å være utvikler. Spesielt nå.

Fagfeltet vårt har tatt en vending jeg ikke liker. Det har blitt viktigere å levere resultater raskest mulig enn å levere de riktige resultatene. Håndverket vårt har blitt mindre verdt fordi det automatiseres bort, og i prosessen har vi automatisert bort moroa også. Vi har komplisert teknologien vår til et punkt der det virker bedre å la datamaskinene selv bestemme hvordan koden skal se ut, og så skal vi som jobber som teknologer bare ta en avsjekk. Vi har blitt konsumenter, ikke skapere.

Det er et symptom på teknologi i skolen generelt. Elever på barneskolen og ungdomsskolen lærer ikke å bli teknologer av at vi har læringsstoffet på smarttavler og nettbrett. De lærer ikke å bli teknologer av å bruke LMSer. De lærer ikke å bli teknologer av Kahoot og Mentimeter og ordskyer. Det eneste de lærer er å bli konsumenter av teknologi sånn at læringsgleden forsvinner. Sånn er det med koding også — du blir ikke teknolog av å lære deg å bruke kunstig intelligens og automatiserte prosesser. Du blir ikke teknolog av å verifisere kode du ikke har skrevet selv.

Du lærer ikke å svømme av å lese en bok om svømming. Du lærer ikke fribryting av å se mye på WWE. Du lærer ikke å lage mat av å se på Top Chef.

Men om du tilfeldigvis havner i mitt klasserom, så lærer du å kode, for jeg skal vise deg alt jeg kan sånn at du kan lære noe av det. Jeg skal stå og titte over skulderen din og se på at du strever som bare juling og ikke skjønner hvorfor funksjonene dine ikke kjører. Jeg skal heie på deg mens du sliter som om du prøver å stå på stylter på en skøytebane, og jeg skal hjelpe deg på beina igjen når du tryner så det ljomer i veggene.

Du skal jammen gjøre jobben sjøl. Jeg er ikke her for å kode for deg. Jeg er ikke her for å fortelle deg riktig svar. Jeg er ikke her for å gi deg beste veien til mål — ofte kan jeg den ikke selv, for å være helt ærlig. Det er uansett ikke jobben min å være et orakel for deg. Du skal virkelig få slite deg gjennom å søke på Google, lese dokumentasjon på MDN, spørre meg tjue ganger og medelevene dine hundre ganger.

Men en eller annen gang så skjønner du det. Og da er det jeg som begynner å spørre deg i stedet for. Hvordan kom du frem til løsningen? Hvor fant du svaret? Hvordan fant du svaret? Kunne du noe om det fra før? Gikk vi ikke egentlig gjennom dette i plenum i forrige uke, og du bare ikke fikk det med deg fordi det var tre brannalarmer i studentblokka etter noen prøvde å lage pizza etter å ha vært på kro? Sjekka du slidene? Kodeeksemplene? Hvorfor slår du hodet i pulten? Jeg spør jo bare!

Jeg kommer til å drive deg til vanvidd, virkelig til det ytterste, sinnsyke, glade vanvidd. Når du tror du har helt riktig løsning og helt riktig svar så kommer jeg til å pushe deg enda litt til allikevel. Kan du gjøre koden mer gjenbrukbar? Mer lesbar? Hva med universell utforming? Hva med testing? Hva med forskjellige nettlesere og forskjellige skjermstørrelser og forskjellige brukerbehov?

Og vet du hvorfor jeg kommer til å drive deg til vanvidd? Jo, for sånn er det faktisk der ute i virkeligheten.

En eller annen gang er det ikke jeg som spør om gjenbrukbarhet, men produkteiere for tre andre team der du jobber, som har sett det du har laget og nå forlanger å få det utlevert så de kan bruke det også.

En eller annen gang er det en stakkars designer som har fått ansvaret for universell utforming som kommer slukøret bort til pulten din og må konstatere at dere ikke har ting på stell, og noe av dette er din feil, helt konkret. De har kjørt git blame og du har fått blinken i panna. Hva har du tenkt å gjøre med det?

Og en eller annen gang kommer du til å komme over en alvorlig bug som må rettes umiddelbart, og du har fått innvilget overtid og overtidsmat og må sitte ved pulten din helt til du finner ut av hvorfor hele produksjonsmiljøet har brukket i vinkel og ikke lar seg fikse, selv ikke av alle seniorene i selskapet som sitter og klør seg i hodet over alle de rare feilmeldingene de ikke har sett før, som bare dukker opp i to søkeresultater på nett der siste oppdatering var i 2016.

Og da hjelper det ikke å ha lært å bruke en iPad eller et LMS eller Copilot. Da må du faktisk, tro det eller ei, lene deg på kunnskapene dine.

Da hjelper det å ha hatt et dritirriterende petimeter av en lærer som har pirket på alle disse tingene i to år. Og det hjelper at nevnte petimeter en gang satt i fire døgn og debugget et nettverkskall som ikke gikk fordi han ikke hadde enkeltfnutter inni dobbeltfnuttene sine.

Jeg gleder meg til å komme i gang. Virkelig. Det skal bli rart å ikke være utvikler som min primære rolle, selvfølgelig, men jeg er moden for noe annet nå. Jeg må fortsatt holde meg oppdatert på alt som kryper og går av teknologi, og jeg må ha nysgjerrighet og oppfinnsomhet nok til å greie å formidle på en god måte. Og om jeg en eller annen dag velger å gå tilbake til utviklerrollen igjen, så har jeg kanskje fått litt andre vibber og tanker og idéer til å kunne begynne på'n igjen med friske øyne.

Frem til det blir det spanskrør, grønn blazer med albuelapper og elfenbenspipe på kontoret. Eller hva nå enn lærere gjør om dagen.