Høsten i år har vært veldig rar. Det er vanskelig å fokusere, vanskelig å tenke. Hver dag er like merkelig emmen som den forrige, hver kveld stadig mørkere og tyngre å prosessere. Jeg er i utgangspunktet veldig glad i høst. Bare ikke akkurat denne høsten. Jeg er glad jeg har familie og venner, og jeg er glad jeg har en lege som forstår meg og at jeg har folk i min nærhet som støtter meg opp.

Og jeg er glad jeg har fotografi.

Jeg fotograferer ikke for resultatenes skyld. Det er fint å få noen fine bilder, og jeg liker å redigere og skru til bildene sånn at de blir som jeg ønsker meg. Men det er ikke resultatene som er det viktige, det er selve aktiviteten i å gå ut og fotografere.

Det er å komme seg ut i skogen, kanskje en skog jeg ikke har gått i før, for å ta noen bilder og finne stier jeg ikke er kjent på. Det er å sjekke turveier og hva som finnes i nærheten og bli mer kjent med nabolaget jeg bor i. Det er å ta med seg en god venn på turen og ha noen å prate med mens jeg strever opp tunge stier og bratte bakker. Det er å sjekke vær og månefase og kart med oversikt over lysforurensing i håp om at jeg kan få skikkelig gode stjernebilder. Det er å gå ut og bruke hodet til noe annet enn å sitte hjemme og tenke på alt som har skjedd. Det er å gi meg selv fri til å tenke på lukkertid, komposisjon, blenderåpning og motiv i en time eller to, bare så jeg har noe annet å holde på med.

Jeg skulle kanskje ønske jeg hadde litt mer kunnskap og trening nå og da, men det spiller ikke så stor rolle når hensikten ellers er oppnådd. Å komme hjem, kald og stiv i beina og ryggen, ta en god og varm dusj og deretter sette meg ned med bildene jeg har tatt for å se om de i det hele tatt ble noe bra er den viktige biten. Det gir meg noe å fokusere på, noe å gjøre. Det er nok. Og da er jeg nok også.

En eller annen dag skal jeg begynne å skrive og mikroblogge mer igjen også. Baby steps.