Jeg våknet midt på natta i natt av at jeg var så varm, sikkert fordi varmepumpa sto litt høyt på og det plutselig gikk fra å være -15 til +4 ute på et par dager. Tenkte med meg selv at det var litt tidlig å stå opp klokka fire, så jeg rullet over og la meg til å prøve å sove igjen. Dette trigget av en eller annen grunn at jeg kjørte en fiktiv samtale med noen i hodet mitt der de spurte "hva tror du er grunnen til det?".

Men så rettet hodet mitt spørsmålet: "hva tror du er årsaken til det?".

Og plutselig hadde jeg litt av en åpenbaring om hvor stor forskjell det egentlig er på disse to spørsmålene. Om det er en grunn til noe, så er det en intern sak, da er det noe du har bestemt deg for. Da er det en selv som er i førersetet og tar avgjørelsen om at noe er som det er. Da må du gå i deg selv. Men om det er en årsak til noe så er det plutselig eksternt; da har det skjedd noe du ikke har kontroll over som så har forskyldt hvaenn det er du sitter med av problemer. Da er det med ett noe en selv kanskje ikke kan gjøre så mye med annet enn hvordan man håndterer det.

Jeg føler det er en god psykologisk øvelse når det er noe trøbbel i livet at man ser på om det er en grunn eller en årsak til at ting er som de er. Hvor ligger egentlig ansvaret hen? Og hvordan kan man bedre jobbe med seg selv for å skille grunn og årsak?

Jeg følte meg riktig smart og storhjernet der jeg lå i halvsøvne klokka fire på morgenen.

Deretter sovnet jeg på ordentlig og hadde en intens drøm om at jeg var i en butikk som bare solgte bittesmå påskeegg av sjokolade i alskens forskjellige fasonger, og jeg forsøkte å finne noe med en søt katt som jeg kunne gi bort. Jeg lette og lette helt til jeg gikk ned i kjelleren av butikken; et stort, kaldt, tomt rom med noen paller i midten der de hadde egg de ikke fikk solgt og som det var 50% rabatt på. Rommet var ikke opplyst av annet enn et flerfarget discolys lik de man får kjøpt hos Clas, og jeg fant et egg som så ut som Grinchen.

Det kan være jeg ikke er så storhjernet som jeg noen ganger føler meg.