Jeg kaller meg selv ofte for en frontendmagiker når jeg skal presentere meg i jobbsammenheng. Det høres litt flott og pompøst og spennende ut. Rekruttererne digger det. Det ser kult ut på LinkedIn. Og jeg kan skryte litt av det i fagkretsene. Jeg er ikke bare en frontendutvikler, asså, jeg er en frontendmagiker - tenk det, Hedda!

Faktum er at jeg ikke helt selv vet hva jobben min er bestandig, og både omfang og arbeidsoppgaver varierer rått fra dag til dag.

I dag, for eksempel, måtte jeg gjøre en gul boks mindre gul. Jeg måtte også gjøre boksen mindre høy. Og når boksen var mindre gul og mindre høy, følte jeg virkelig at jeg hadde fått til noe bra. Plutselig sitter man der med bokser i perfekt høyde som er akkurat gule nok, som kongen på haugen, og ler av bermen med sine signalgule bokser som ikke hadde fått plass i en utebod. Magi!

Noen ganger handler jobben om å lage mange bokser som sitter pent sammen. Lage flotte overskrifter i nydelige skrifttyper, eller skjemaer som absolutt alle kan forstå og bruke enkelt; skjemaer som sparer flere tusen timer med arbeid i året! Skjemaer som er så jævla bra at til og med lokalavisa skriver om akkurat det skjemaet du satt og jobbet med!

Noen ganger handler jobben om å lage noe som flere tusen, kanskje titusen - nei, flere hundre tusen mennesker skal få bruke hver eneste dag! Da må det jammen se perfekt ut også, helt nydelig balansert mellom design og funksjonalitet, trend og tidløshet, enkelt og komplekst. Det er en vanskelig jobb som innebærer å være litt grafiker, litt teknolog, litt psykolog og litt markedsfører på en og samme tid, og alle sitter og ser på deg, venter på deg, fordi det er du og sånne som deg som kan dette - ingen andre!

Noen ganger handler jobben om å fikse gamle løsninger som har brukket i vinkel. Noen ganger handler det om å slukke branner, eller å lappe sammen noe som er "godt nok". Noen ganger handler det om å finne obskure feil som ingen forstår seg på, uten noe annet hjelpemiddel enn en ussel feilmelding fra et fagsystem som ikke har noe med det du driver med å gjøre.

Og atter, noen ganger, som i forrige uke, handler jobben om å sitte i tjuefire timer og rive seg i håret, før jeg til slutt innser at problemet hele tiden var at jeg ikke hadde fnutter inni dobbeltfnuttene mine.

Noen ganger er jeg magikeren, noen ganger er jeg kaninen som blir dyttet med rompa først ned i hatten så jeg får en gulrot opp i display: none; før noen drar meg ut etter øra og viser meg frem til et publikum bestående av sluttbrukere og stakeholders.