De sier at når noe stort og voldsomt skjer i ens liv som endrer på alt så tar det minst et år før man kan begynne å tenke på å komme tilbake til en slags normal igjen. Det er fordi alt som skjer i løpet av et år skal oppleves for første gang etter hvaenn det voldsomme som skjedde, skjedde. Sånn som bursdager, jul, høytider, små og store opplevelser, ferier og så videre.

I dag er det et år siden mamma døde. Vi har gått gjennom et år nå der vi har måttet oppleve alle disse tingene for første gang uten henne. I en tett knyttet familie som vår der vi er hverandres viktigste personer er det ekstra merkbart når noen mangler, og spesielt når den mangelen er permanent.

Det er sprøtt å tenke på at det i dag er ett år siden mamma døde. Det føles lenger, samtidig som smerten over det hele fremdeles er så rå at det like gjerne kunne ha skjedd i går.

Stort sett går det greit. Det er fremdeles en hverdag og et liv og en normalitet. Det siste året har vært spesielt tøft fordi det har vært andre utfordringer jeg har måttet håndtere, men jeg er heldig som har en kjærlig familie, gode venner og en jobb jeg trives veldig godt i.

Noen ganger er det vanskelig fordi jeg har veldig levende og realistiske drømmer om at jeg kommer hjem til barndomshjemmet, og mamma sitter med tøfler og pledd over seg i stresslessen og tar en lur, slik hun alltid gjorde etter å ha kommet hjem fra jobb. Og selv om jeg noen ganger tar meg i å tenke at jeg ikke helt husker hvordan stemmen hennes var, er den krystallklar i drømmene mine fremdeles, og da skjønner jeg plutselig hvor lite jeg egentlig har glemt.

Jeg skulle ønske jeg kunne snakke med henne igjen og stille henne spørsmål jeg skulle ønske jeg hadde svar på. Det kan jeg ikke lenger, og selv om jeg kan finne svarene på egenhånd, er det bittert allikevel. Noen ganger vil jeg ikke bare ha svarene. Jeg vil ha dem fra mamma.

Ett år har gått, og jeg sitter igjen med omtrent den samme følelsen nå som da. Den er ikke like tilstedeværende og ikke like altoppslukende, men den er der. Men ett år har gått. Og kanskje nå som det har gått et år, nå som de førstegangsgreiene er over, kanskje jeg kan få litt mer indre fred og ro etterhvert.