Kjære britiske rekrutterer.

Jeg vet du gjør ditt beste. Jeg vet dette bare er jobben din og at du trenger pengene. Det kan til og med hende at du bare ramlet inn i denne jobben da behovet etter penger ble større enn du klarte å håndtere, og at dette ikke var planen din her i livet sånn egentlig.

Jeg vet at teknologi er vanskelig. Teknologi er vanskelig for oss som jobber med teknologi også. Ting går altfor fort, og det er som å sitte i tekoppen på tivoli, bare at noen har skrudd opp farta, satt på strobelys, og leid inn Freddy Kalas til å synge og sprute sjampis med hageslange.

Jeg vet at vi nordmenn er vanskelige. Vi liker ikke at noen ringer oss rundt middagstider, enten det er Norsk Tipping eller Kongsvinger fengsel. Vi er sære eremitter som heller låser oss inne på en hytte uten strøm og vann i to uker uten stort annet enn en pakke Mariekjeks og en pocketbok vi kjøpte på bokskred til 59 kroner, enn å måtte snakke engelsk i telefonen i to minutter.

Jeg vet du bare representerer klienten din så godt du klarer. Kunder er vanskelige, og sagt rett ut: om en norsk kunde kommer til deg fordi de trenger teknologer, har de enten ikke giddet å prøve hardt nok under egen rekruttering, eller så er jobben så vanvittig at ingen vil ha den. Uansett er du stuck med den, og Vårherre skal vite at jeg ikke misunner deg jobben med å finne det ene nautet her til lands som vil ha den.

Men, kjære rekrutterer.

Når du ringer meg sent om kvelden for å insistere på at mitt neste naturlige karriereskritt er en jobb i Turku innen PHP, som jeg ikke har rørt med ildtang siden Jens var statsminister, og attpåtil blir blodig fornærmet over at jeg våger å antyde at kanskje dette var litt bom i forhold til profilen min på LinkedIn?

Ja, da blir jeg litt muggen allikevel, jeg.