En gang for lenge siden var jeg i jobbintervju til en jobb jeg veldig gjerne ville ha. Det visste jeg fordi jeg hadde jobbet i nøyaktig den stillingen som konsulent en liten stund, og jeg likte både stedet, folka, arbeidsoppgavene og utfordringene. Da stillingen ble utlyst snublet jeg nesten over mine egne bein på jakt etter knappen for å sende inn søknad.

Jeg ble kalt inn til førstegangsintervju og fikk snakke med folka jeg allerede kjente, og visste at de kjente godt til meg og mine kunnskaper og ferdigheter. Det var det første intervjuet der jeg følte at jeg hadde en nerdeprat med noen fremfor å bli utspurt, og den første gangen jeg virkelig følte meg hjemme et sted.

Så kom andregangsintervjuet ikke lenge etter, og jeg fikk i den forbindelse et case jeg skulle løse: en skjematjeneste. En helt enkel, simpel skjematjeneste. Som grunnlag for en diskusjon om hvordan man jobber, sant? Det er jo egentlig det caseoppgaver er, man lager noe for å vise hvordan man tenker, og det trenger ikke være kjempepolert fordi man kan snakke om hva man hadde gjort om man hadde mer tid.

Det var bare det at denne gangen orket jeg ikke å kode. Litt fordi jeg nettopp hadde vært gjennom en tøff tid i karrieren min der jeg var utbrent og deprimert i noen måneder etter en bestemt hendelse, men også fordi jeg virkelig var helt blank på hvordan jeg skulle gå frem. React? Skulle jeg ta frem React etter å ha lagt det i skuffen i så lang tid? Ren HTML? Det virket som en enorm oppgave å skulle skrive ren HTML og CSS for å lage denne skjemaløsningen. Jeg hadde lite lyst til å lære meg et annet verktøy på tampen; jeg kunne jo ikke komme til et andregangsintervju med en løsning jeg knapt hadde oversikt over hvordan var skrudd sammen.

Til slutt bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg ikke hadde gjort tidligere i et teknisk intervju: jeg droppet å kode.

Hvorfor ikke, sant? Caseteksten sa at jeg sto fritt til å velge hvordan jeg ville løse og presentere caset; jeg kunne kode, designe, skrive prosa til og med! De hadde jo allerede sett meg kode, jeg hadde allerede vært inne som konsulent og fått anerkjennende nikk da jeg gjorde utbedringer i løsningene deres. På en måte var jeg over det hinderet allerede, iallefall i min egen personlige mening.

Så jeg bestemte meg for å papirprototype en løsning.

Papirprototyping er en av mine hemmelige evner. Det er også en av mine favorittmetoder for problemløsing; det er kjapt, enkelt, overhodet ikke teknisk, absolutt ikke finmotorisk arbeid, og innbyr til kjappe iterasjoner fordi man kan lage en skisse på fem minutter og kaste den om man ikke er fornøyd. Jeg satt med papir og blyant (litt fordi jeg er gammeldags og litt fordi jeg har verdens fineste trykkblyant som jeg bruker så ofte jeg får muligheten) i noen timer og itererte. Satt og sammenlignet idéer og løsninger og fant til slutt ut hva jeg mente var beste løsning å gå videre med. Foredlet på finere papir med tusj og la i en mappe, klart for presentasjon.

Dagen for det tekniske intervjuet kom. Jeg ble tatt med på det største møterommet i etasjen der utviklingsavdelingen satt, og fikk møte den nye direktøren for digitalisering; en ruvende skikkelse som åpenbart hadde enormt med erfaring. Har du med deg en laptop som du vil koble til HDMI, spurte han med en spent tone i stemmen.

Jeg tok opp mappen min fra sekken, usikker helt inn til beinet på om dette egentlig var riktig valg. Her hadde jeg fått sjansen til å komme på intervju til en stilling jeg virkelig ville ha i en bedrift der jeg virkelig ville jobbe, og så hadde jeg ikke utviklet noenting for å vise at jeg var en god utvikler når det først var teknisk intervju? Er du helt noldus, Vegar? Helt premieløk? Det var et interessant blikk jeg fikk fra andre siden av bordet da jeg presenterte. Jeg forklarte hvordan jeg hadde jobbet, hvordan jeg hadde iterert, betraktningene jeg hadde tatt i utvikling av grensesnittet. Fortalte om gjenbruk av data fra andre kilder, universell utforming og hvorfor man skal sy sammen løsninger slik som jeg hadde sydd sammen løsningen min.

Det var helt stille i rommet mens jeg holdt den lille dissertasjonen min. Det virket som om de kastet blikk til hverandre i håp om at noen andre skulle begynne å prate først, for ingen virket helt sikre på hva de skulle si til meg. De ventet nok en teknologisk demonstrasjon. Og de ventet nok at jeg skulle blåse dem til himmels med kunnskapen min om frontendutvikling. Men det kom ikke noe sånt. Ikke denne dagen. Bare noen ark med noen tusjstreker og en lang monolog om hvorfor det var sånn.

Det endte for øvrig med at jeg fikk jobben.

Og da jeg begynte, ble min første oppgave å implementere det samme skjemaet jeg hadde laget i caseoppgaven. Det viste seg at de selv hadde kommet frem til at den løsningen jeg presenterte var best, før jeg i det hele tatt var der på intervju. Prosessene hadde ledet oss til samme sluttresultat.

Jeg vet ikke om det er noen moral i denne lille historien fra gamle dager, men det er en jeg liker å fortelle for å understreke et viktig poeng: å utvikle er mer enn å kode. Noen ganger holder det i lange baner med blyant og papir for å komme frem til gode løsninger. Det hender til og med at man kan få seg en jobb på den måten.