Denne uken har jeg lært et par ting, litt på grunn av Twitters stadig nærmere forestående bortgang, men også på grunn av Mastodons stadig økende popularitet.

Jeg er ikke egentlig ute etter å delta i et sosialt medie. Jeg er ute etter et digitalt samfunn.

I fire år nå (tenk, fire år!) har jeg vært så heldig å få være en del av Norsk programmering på Discord. For meg er Norsk programmering et lite samfunn i samfunnet; likesinnede mennesker fra forskjellige aldersgrupper, samfunnslag og motivasjoner som kommer sammen bare fordi vi liker koding.

Noen av oss koder for moro skyld. Noen av oss koder for å tjene penger. Noen av oss koder i undervisningssammenheng sånn at de en dag skal kunne tjene penger. Og andre igjen koder kanskje ikke like mye lenger, men holder følge allikevel fordi det er en interesse, og fordi de kanskje jobber i et kodenært yrke.

Gjennom dette samfunnet lærer vi av hverandre. Noen ganger gjennom deling av ressurser, andre ganger gjennom diskusjon av temaer. Ofte går vi helt off topic og lærer om hverandre som personer også, og blir over tid venner. Enkelte har kanskje til og med lagt om kursen i livet helt og begynt med koding på grunn av fellesskapet. Og for andre igjen er kanskje fellesskapet det aller viktigste, mens kodingen blir et undertema. Og alt dette er selvfølgelig like greit og gyldig.

Da jeg virkelig begynte å bruke Twitter for en del år siden var det mye av denne stemningen som trakk meg inn.

Det var noe utrolig berikende å kunne følge alle idolene mine i web-miljøet. Jeg kunne få lenker til artikler, lære om nye JavaScript-rammeverk, virkelig ha fingeren på pulsen i forhold til hvordan fagfeltet utvikler seg. Jeg har egentlig ikke brukt Twitter til så mye annet. Men himmel og pannekake, for en utrolig deilig kilde til kunnskap og inspirasjon det har vært.

Selv om jeg kanskje ikke har deltatt så mye i miljøet på Twitter selv, så har det føltes så deilig å kunne observere det. Litt som å sitte på et torg i en liten by med en kopp te og bare se, og høre, på menneskelivet rundt. Få små drypp av interessante temaer og lære litt mer om ting jeg ikke visste så mye om, og på den måten utvide min egen horisont. Torget har vært veldig deilig.

Dessverre er torget nå borte på Twitter. Folk har gått lei, og forståelig så. Twitter sin klient, både på web og på mobil, har blitt så keitete og uforståelig og rotete at det ikke er verdt forsøket lenger. Mesteparten av innholdet kommer fra automatiserte bots, verktøy, nyhetssider. Folkene jeg en gang likte å følge har forsvunnet, med noen hederlige unntak som er den eneste grunnen til at jeg ikke selv har forlatt Twitter fullstendig riktig ennå. Sånn er det nok for mange, for Twitter er ikke lenger et digitalt samfunn. Twitter er en annonseavis.

Mastodon har blitt det nye, ordentlige digitale samfunnet for meg. Og det føles like befriende, like forfriskende som Twitter gjorde en gang i tiden. Jeg kan følge ekte folk, og deres ekte meninger. Det er ingen algoritme som har styringen, ingen stor multinasjonal maskin som bare er ute etter å servere meg annonser, kanskje med litt innhold innimellom. Bare menneskene jeg liker, og det som skjer i livene deres, og det de deler om sine interesser.

Jeg diskuterte det med en venninne. Mastodon er nemlig litt keitete når man skal komme i gang; man må "bygge opp grafen sin" og finne alle menneskene man må følge. Dermed blir det en liten øvelse i å finne de man liker, se hvem de følger, og se hvem andre som holder til på den bestemte Mastodon-instansen deres.

"Åh, sånn som i gamle dager, altså", kom min venninne raskt til. Og ja. Nettopp sånn som i gamle dager.

Noen ting var bedre i gamle dager. Twitter, for eksempel. Og selv om Twitter aldri vil bli som før, så er det heldigvis lett å finne igjen den gode, gamle stemningen på Mastodon, bare man bruker litt tid på å finne igjen menneskene en liker. Det ordentlige digitale samfunnet er der ute fremdeles. Takk og pris.