Nylig var jeg i bryllup, som jeg allerede har skrevet litt om her på mikrobloggen. I Tynset, som er et stykke lenger nord enn jeg normalt pleier å befinne meg, og jeg fikk ha en fantastisk roadtrip med min søster og svoger attpåtil - vi kjørte over fjellet, som var kledd i strålende, sprakende høstfarger, så flott som bare de norske fjellene kan bli om høsten. Over veier med snåle navn, små tettsteder med sære og særegne butikker og bygninger. Gjennom Lillehammer, som er dit jeg skal flytte når jeg en vakker dag vinner masse penger i Lotto eller pensjonerer meg.

Og en liten stopp i Tretten, da. For de som ikke har vært i Tretten før: det er en diner der. En ekstremt amerikansk diner der det ikke serveres stort annet enn noen erkeamerikanske retter som burgere og superfluffy pannekaker (disse kan for øvrig anbefales) med is og syltetøy. Klientellet på denne dineren later stort sett til å være middelaldrende til godt over middelaldrende mannfolk som er over gjennomsnittet glade i biler. Dermed passer det jo bra at vi har satt et par skikkelige amerikanske dollarglis midt i restauranten.

Og så er det matbutikken, tidligere samvirkelaget. Det er alltid så fascinerende å gå gjennom samvirkelaget på Tretten! Folk henger opp plakater og notiser for virkelig alt mellom himmel og jord, det er en kurv helt innerst i butikken med ting som selges til halv pris fordi de er gått ut på dato (jeg fant en pakke halloween-plastkopper der, uten at jeg helt vet at de går ut på dato), og du får kjøpt ting som man ikke får kjøpt i alle andre matbutikker. Sånn som basarbøker, for eksempel, i så store kvanta at man ikke skulle tro folk på Tretten gjør annet enn å holde basar hver helg.

Og så, til slutt, bladhyllene. Der man også får kjøpt et lite utvalg bøker, som oftest bøker om lokalhistorie og andre ting som kunne interessere turistene.

Og også denne boken, som jeg skal skrive om i dag.

Litt bakgrunn: i sommer, da jeg og min gode venninne Tilly var på en bilutflukt over fjellet, stoppet vi i Tretten på veien. Spiste på dineren, tittet på alt det fantastiske de pynter dineren sin med, fniste litt over den erkeamerikanske politibilen som har blitt parkert utenfor som pynt. Deretter gikk vi inn på samvirkelaget for å kjøpe litt å drikke og kanskje litt å bite i til turen opp på fjellet igjen, tittet litt rundt i avdelingen med krimskrams som folk kan trenge, og tittet innom bladhyllene der vi fant denne boka.

Jeg leste bak på omslaget, skummet over noen sider inni. Koste meg med en bok som ikke hadde noen strekkode eller prislapp, men som derimot hadde omtrent elleve forskjellige skrifttyper. Kort oppsummert: denne boka er helt vanvittig. Den forsøker å være en slags krysning mellom science fiction og refsende fortelling om hvordan menneskeheten behandler jordkloden og miljøet. "Kritisk samfunnssyn og kosmisk bekymring danner bakgrunn for boka 'Stjernesendt og sammen'", skrives det på Facebook-siden til boka. Her kan vi også få opplyst at boka var et litt mislykket prosjekt, første opplag ble til og med brent?! Forfatteren nevner også i ulike sammenhenger andre steder at hun gjerne skulle ha fått denne utgitt gjennom et forlag, men det har tydeligvis ikke helt gått veien, så man får kjøpe kopiene av henne direkte, enn så lenge.

Jeg pleier ikke å være en sci-fi-snobb. Jeg har sett mer Star Trek enn jeg har sett teater, lest bøker eller sett klassiske filmer. Men akkurat den her ble litt over kulen, selv for meg. Men smaken er nå en gang forskjellig fra person til person - det kan godt tenkes at andre med langt større litterær fartstid enn undertegnede har lest den og funnet ut at den er et tapt norsk mesterverk. YMMV.

Vi godtet oss iallefall, jeg og Tilly, med å lese enkelte små utdrag av denne boka. Det var en passasje som fikk oss til å fnise så vi måtte skynde oss ut av butikken, trolig fordi vi manglet den nødvendige konteksten, og kanskje også litt fordi språket i boka er litt vekslende vellykket.

Men jeg kom meg nå en gang til Tretten igjen, for andre gang, da jeg skulle i bryllup. Og hva venter på meg i bladhylla?

Stjernesendt og sammen. Like mange eksemplarer som det sto der to måneder tidligere, like mystisk og vanvittig som før.

Selvfølgelig måtte jeg ha denne boka.

Det var ikke helt rett frem. Jeg tok den med meg til kassen, der en ung mann sto og ventet på det som nok var blant de første besøkende den dagen. Butikken var ellers påfallende tom, sikkert fordi det var en hverdag litt utenfor turistsesong, så vi hadde massevis av tid til å se på hverandre og lage en riktig så klein stemning over bokkjøpet mitt. Det viste seg raskt at den som hadde sett denne boka flest ganger, var meg. Jeg vant den kampen 2-0. Han klødde seg i hodet og måtte egentlig melde pass - hadde jeg virkelig funnet denne boka hos dem? Joda, sa jeg, den står i bladhylla. Han gikk nå en gang til bladhylla, og kom tilbake med beskjed om at, joda, den var visst i sortimentet.

Butikksystemet var ikke helt enig. Mangelen på strekkode gjorde det litt komplisert å scanne denne boka, og det sto heller ingen prislapp noe sted, hverken på eksemplaret jeg hadde plukket med meg eller noe sted i bladhyllene. Den unge mannen begynte å stokke febrilsk gjennom plastlommene med PLU-koder, først gjennom den med lesestoff, så gjennom den med diverse andre varer, før han i et siste desperat forsøk måtte konstatere at den ikke sto i lista over frukt og grønt heller. "Tja," sa han og rettet på capsen. "Du kan få den for en femtilapp."

Solgt! Selv om jeg i ettertid ser at jeg kunne ha fått den til 19 kroner i en nettbutikk, nedsatt fra 299 kroner. Det hender jo man overbetaler litt i sånne små lokale butikker.

Boken er nå overlevert min venninne Tilly som gave fra reisen, og hun har lovet meg dyrt og hellig at hun skal lese den og muligens skrive noen ord om opplevelsen. Inntil så skjer:

Kjære Kari Elisabet Svare.

Jeg vet ikke hvorfor boken din havnet på samvirkelaget på Tretten eller hvorfor ingen der hadde hørt om den. Kanskje leste daglig leder den og ble så oppslukt at hen bare måtte kjøpe noen kopier for videresalg, slik at Tretten kan virke som et sted med en viss kulturell stajl. Kanskje dro du rundt og prøvde å selge og overtale kjøpmenn i mindre butikker som denne, og fikk napp her og fikk solgt noen eksemplarer. Kanskje gikk du inn i butikken med bøkene under frakken og satte dem kjapt inn i hylla når ingen så.

Nå er det iallefall alvor. Jeg har kjøpt boka di. Gitt den bort i gave til noen som leser noe annet enn gamle tegneserier og Donaldpocketer, for det er egentlig der lista er lagt her i huset. Jeg kan ikke garantere at den eventuelle bokomtalen som måtte komme på sikt blir en du vil skrive ut og ramme inn. Men boka er kjøpt og betalt med redelig anskaffede penger av noen som følte seg inspirert og truffet nok av førsteinntrykket den ga, på godt eller vondt.

Jeg vet ikke om dette er en bok i første opplag. Det høres ikke sånn ut når de omtales som "brent og borte", men rarere ting kan jo ha skjedd. Om det er en bok i første opplag, håper jeg at vi kan få den signert, for såpass fortjener dette verket. Det fortjener den egentlig uansett hvilket opplag det er. Det er åpenbart litt av et verk, som det har gått mye tid og krefter med på å lage. Jeg skrev i min tid en bok selv, og vet hvor tung prosessen er, og ofte er veien mer givende enn målet.

For andre som må være interesserte i dette verket, var det igjen tre eksemplarer på samvirkelaget på Tretten for snaut tre uker siden.