Jeg ble i går vist A Goofy Movie ("En langbeint film" på norsk) for aller første gang i går. Jeg har fått vite av min venninne at om man som ekte nittitallsbarn ikke har sett denne filmen, så er det en skandale av proporsjoner bare ett og annet kongehus i Europa klarer å matche. Dermed fikk jeg invitasjon med S.U.I.D.H.Å.K (svar utbedes ikke, du har å komme) av henne. Og hvordan var så filmen? Jo:

• Jeg måtte sitte og holde meg fast i ørene mine i de første seks-sju minuttene fordi jeg har funnet ut i voksen alder at pinlige øyeblikk i tegnefilmer, det bare klarer jeg ikke. Når de pinlige øyeblikkene bare får tårne seg opp i lenger enn to minutter i strekk, kjennes det ut som om jeg har tre poser maur under huden og de må ut nå med en gang! Filmen hadde mange av dem, noen søtere enn andre, de fleste i ekte Disney-stil.
• Stilen!! Stilen, menneske! Det var så mange perfekt tegnede øyeblikk i denne filmen at jeg nesten får lyst til å grine - det er noe med å klare å få ting til å være neon og pastell samtidig som bare Disney fikk til på nittitallet. Jeg hadde alltid kjempelyst til å reise til USA på denne tiden fordi det var sånn jeg trodde det så ut der. Jeg har fortsatt lyst til å reise til denne utgaven av USA.
• Musikken i denne filmen er fenomenal. Gudskjelov ligger soundtracket på Spotify så jeg kan høre på I2I på repeat de neste to ukene eller så.
• Min venninne påpekte, som riktig er, at filmen danser litt elegant og følsomt rundt et par ganske tøffe temaer. Hvem var egentlig moren til Max? Var Langbein noensinne gift og nå er enkemann, eller var det andre hendelser som førte til at hun ikke er en del av filmen? Langbein snakker også mye om sin far og de fine øyeblikkene de hadde sammen, uten at det egentlig blir sagt at han ikke lenger er i live.
• Filmen begynner kanskje med den tåpeligste foreldre-mot-tenåring-vinkelen man kan koke sammen i en hvilken som helst barnefilm fra denne tidsperioden, men herre jeremiassen det er noen øyeblikk senere i denne filmen som slår hardt for de i voksen alder også, blant annet en fedresamtale i et boblebad.
• Men! Denne scenen var kanskje den jeg likte best fordi den underliggende symbolikken er så rå. "Here comes our junction!" Rating: mwah/10.
• Jeg skrattler inni meg av at de våget å kalle "verdens kuleste rockstjerne" for Powerline. Men åpningen til konserten i slutten av filmen med lyspærene og elektrisiteten og alt annet var klasse.
• Moral: Det er helt ålreit å bare invadere scenen på en gigantkonsert om du er en nysmidd tenåring som tror du har sjans på ei jente du liker. Og det er helt vanvittig hvilke løgner du kan servere i den alderen der for å virke kul! "Faren min kjenner Powerline! De spilte i band sammen! Bare sjekk konserten neste uke for da skal vi opptre sammen med Powerline, jeg som er verdens mest usikre nerd og faren min som... Jobber som barnefotograf på et kjøpesenter?" Eneste forskjellen mellom Max og alle andre kleine gutter med dårlige sosiale antenner (been there, done that) er at han var hovedpersonen - og da får man plutselig til alt man vil i hele verden. Så, egentlig moral: vær hovedpersonen.
• Det er en faktisk moral i denne filmen og den er sterkere enn i mange andre Disneyfilmer, og til og med sterkere enn i mange andre foreldre-mot-tenåring-filmer generelt. Filmen har en perfekt miks mellom "himmel så overfladisk" og "helvete så dyp" og jeg digger det.
• Se denne filmen om du ikke har sett den før! Bonus: Er du nittitallsbarn med egne unger nå, burde du definitivt se den med barna dine, så kan du vri og vrenge deg over hvor teite dine egne foreldre er samtidig som barna dine gjør det samme!