Jeg gikk meg vill på Oslo Bussterminal.
Til mitt forsvar: jeg gikk i åttende klasse, hadde aldri vært på Oslo Bussterminal før, og klarte å rote meg bort mens hele klassen min gikk for å ta bussen til Folkemuseet, og jeg var... Kanskje en liten smule distré og lettere forvirret der jeg gikk rundt på bussterminalen.
Alt så så likt ut der! Det var bare de samme dustete veggene og dørene og vinduene frem og tilbake og hit og dit og ingen skjønner hvordan jeg klarte å gå meg bort der! Men helt seriøst? Det var ingen hjelp å få, ikke et menneske eller et skilt eller noenting som kunne fortelle meg omtrent hvor klassen min hadde gått og blitt av, og min retningssans som fersk trettenåring var cirka like godt utviklet som de sosiale ferdighetene mine, så der gikk jeg nå en gang frem og tilbake på bussterminalen i et kvarters tid før læreren min til slutt fant meg og forbarmet seg over meg.
Etter det dro vi på Folkemuseet, det begynte å regne, jeg måtte låne en tier til togbilletten hjem og var sur fordi jeg hadde glemt nøklene mine og måtte vente ute til mamma kom hjem.
Jeg laget en mailadresse og nå ringer Afrika meg hver uke.
Jeg skulle ønske dette var kødd men det er ikke kødd. Jeg laget en mailadresse i 2005 fordi kusina mi var grei nok til å sende meg en Gmail-invitasjon (for de som er gamle nok til å huske hvor hype Gmail var den gang da) og som edgy, umodne tenåringer flest hadde jeg selvfølgelig et kallenavn på meg selv som bare jeg og ingen andre noensinne brukte om meg!
Og dermed ble dette mailadressen min. Kallenavnet mitt ætt gmail dått com. Jeg syntes jeg var dritkul og dritsmart for dette var et kallenavn jeg skulle bruke hele livet mitt! Eller i det minste til 2006, da.
Noen år senere begynte det å dukke opp mail som nok ikke var ment å sendes til meg, men som jeg fikk allikevel. Det begynte med kopier av pass.
Så kom det en asylsøknad. Ikke lenge etter, en legeattest. En bok på swahili med en historie som handlet om en ku? Plutselig dukket det opp en regning for laboratorieundersøkelser som skulle til et sykehus, en lang liste med medikamenter som måtte bestilles? Invitasjon til å holde foredrag på en businessamling?
Bankkontoutskrifter! Telefonregninger! Medlemskap i Flying Blue?! Hva i huleste foregår her?
Det viser seg at Vegar i 2005 ikke tenkte over at Vegar i 2025 kanskje ville lide litt under at det kallenavnet han tok seg tilfeldigvis også er navnet på en region i et land i Afrika, og at gud og hvermann nede i dette landet i Afrika også tror at kallenavnet ætt gmail dått com er deres mailadresse. Det er den selvfølgelig ikke.
Men jeg må lide for det. Senest i forrige uke fikk jeg femti meldinger fra Snapchat om glemt passord, alt på fransk, som seg hør og bør.
Tusen takk, Vegar i 2005, for denne vidunderlige gaven du ga meg. Din premieløk.
Jeg lot en klassekamerat klippe håret mitt
Absolutt ikke et av mine stolteste øyeblikk, men hva gjør man liksom ikke for å passe inn?
La oss si det som det er: jeg var en rar tenåring. I voksen alder har jeg fått nok kontekst til å forstå hvorfor jeg var som jeg var, men i niende klasse da dette skjedde var jeg... Kanskje litt uferdig.
Jeg tror det egentlig var valgfag vi holdt på med. Iallefall hadde vi ikke lærer i klasserommet der og da. Men vi hadde en saks, og vi hadde en jente som kjedet seg, og vi hadde meg som også kjedet meg, og på ett eller annet vis — måtte herren vite hvordan — konkluderte vi med at selvfølgelig burde hun klippe meg.
Jeg husker fremdeles blikket til storesøs da jeg kom hjem og hun smilte, litt forsiktig, og spurte om jeg hadde klipt meg. Selvfølgelig så jeg ikke ut i måneskinn, og jeg måtte jo krype til korset og si at nei, en av jentene i klassen hadde klipt meg.
De neste to månedene så jeg ut som om en klingon, bare enda kleinere, og Elin himlet med øynene hver gang jeg gikk forbi henne.
Jeg lot storesøs kle meg ut som vampyr til halloween og endte opp med å se ut som en litt bustete og emo Harry Potter
Sjuende klasse må det vel ha vært, og det var Halloweenfeiring på skolen — jeg tror forsyne meg at det var den første Halloween-feiringen på skolen noensinne også! Og da må man jo ha kostyme, må vite, og hvem går man til når man er lillebror? Jo, selvfølgelig til kule storesøster!
Og storesøster visste råd: vampyr, det var noe for meg! Jeg lignet jo tross alt litt på en vampyr eller noe sånt. Men problemet var håret, for jeg kunne jo ikke se ut som jeg pleide.
Så storesøs fant frem skum. Og gelé. Og hårspray. Og diverse andre remedier.
Og jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde etter det for jeg husker det ikke helt, men jeg innbiller meg at det involverte en miksmaster. Jeg så ikke ut iallefall, og det ble ikke bedre av at jeg helt ærlig var veldig, veldig dårlig på å spille vampyr. Stort sett gikk jeg rundt og så ut som om jeg hadde spist sursild og samtidig fått akutt leddgikt så fingrene mine krøllet seg sammen. I en litt for stor skjorte med hårsveis som ville kvalifisert meg som amerikansk president.
På generell basis: ikke stol på storesøstre til å kle deg ut som vampyr. Ikke stol på min, iallefall.
Jeg brøt meg inn i Håkons Hall sammen med min beste venninne og fikk krampe i beina da vi prøvde å stikke av
Håkons Hall i Lillehammer var i mange år dit man gikk hvis man ville gå på OL-museet i byen. Museet i seg selv var veldig morsomt å gå rundt og titte i på en regnværsdag, men det morsomste var å vandre rundt i den svære, forlatte hallen. Jeg er veldig glad i sånne forlatte steder og liminal spaces, og Håkons Hall var helt topp for den følelsen.
Men så, det første året jeg hadde med meg min beste venninne på familieferie til hytta og jeg ville vise henne OL-museet, så var det forsyne meg lagt ned.
Men hallen var åpen. Og noen hadde glemt å lukke døra skikkelig så den ikke hadde smekket igjen... Og vips var vi inne i Håkons Hall uten at vi i det hele tatt hadde lov til å være der, lenge etter museet var stengt.
Så vi gikk og tittet oss litt rundt mens den stakkars jenta jeg hadde dratt med meg inn gikk med museskritt og så seg nervøst rundt, redd for å bli tatt og fengslet og pisket og det som verre er.
Og verre skulle det bli, for vi tok turen opp trappene i tribunen, og det skulle vi aldri i våre levedager gjort.
De trinnene er nemlig nøyaktig så høye at når du går ned tre av dem så får du veldig kraftig og akutt krampe i beina. Og det gjorde vi. Det må ha vært en felle noen la til OL i 1994 for at ikke turistene skulle forlate hallen altfor fort, og da vi hadde gått ned tre trinn og hadde 17 igjen for å komme ned, hadde vi begge så vanvittig krampe i lår og legger at vi nesten holdt på å stupe ned.
Og la meg bare ha det sagt: det er altfor mange trapper i den hallen. Når du først har greid å komme deg ned og stavrer med krampe og melkesyre så må du forsyne meg ned enda en trapp for å i det hele tatt komme ut av hallen!
Nå er OL-museet på Maihaugen i stedet for, og er tilgjengelig med heis. Sikkert like greit.
Jeg tråkka i et jordvepsbol og løp ut i ei myr med huet først
Morsomt er det ikke, men javisst gjorde jeg det, og nå kommer jeg til å være redd for alt som lager summelyder resten av mitt liv. For jeg var på tur i skogen med klassen på høsten i sjette og på ett eller annet tidspunkt tråkket jeg nå ut i dette bolet, og plutselig var det en masse veps som bet og stakk.
Så jeg beinet, for det gjør man jo, alt jeg klarte for å prøve å finne veien tilbake til der klassen hadde satt opp leir.
Det klarte jeg ikke. Men jeg klarte å finne en myr. På det aller mest bokstavelige viset: jeg snublet i en rot og seilte ut i myra så elegant som en svane i en badesklie, rett på trynet først med et plask så voldsomt at jeg fikk søle bak knehasene, forstå det den som kan. Til gjengjeld var ikke vepsen så himla interesserte i meg lenger, så alle parter vant kanskje litt den dagen.
Det hele resulterte i at pappa måtte komme og møte meg på parkeringsplassen for å kjøre meg hjem. Det første jeg gjorde etter å ha kommet hjem var å klemme fingeren i dodøra, sånn at jeg ikke bare hadde vepsestikk overalt men også en blå og fin tommel. Sjette klasse var noe dritt.
Jeg slettet alle kontorprogrammene på PCen til pappa da jeg var fire
Noen historier blir man aldri kvitt fordi de gjenfortelles ved de fleste store familietilstelninger. Dette er en av de som går oftest om meg. Og jeg må få presisere at dette slett ikke var min feil.
For det første: det var ikke jeg som dro hjem en PC til hjemmearbeid og sånt den gangen. Det var faren min. Det er jo hans feil at jeg falt for disse IT-greiene i det hele tatt så litt ansvar må han ta.
For det andre: han kunne ha bedt meg gå og leke eller legge meg eller rydde på rommet eller noe sånt før han begynte å slette ting. Men det gjorde han ikke. Han lot lille, søte meg stå og se på mens han slettet filer og programmer i Windows 3.1.
For det tredje: han kunne jo kanskje holdt et øye med meg når jeg først brukte denne PCen. Men i stedet for var han nede i stua og ryddet eller vasket eller kanskje han bakte brød på kjøkkenet eller hva nå voksne gjorde tidlig på nittitallet.
Med det sagt, jeg hadde jo en slags forutanelse om at kanskje pappa ville bli litt sint eller irritert om jeg slettet alle Office-programmene på maskina. Men samtidig var jeg liksom litt lei av disse kontorgreiene som betydde at enten så var pappa på jobb i stedet for å være hjemme med meg, eller så satt han og jobbet med disse kontorgreiene på maskina så jeg ikke fikk spilt Lemmings og Outrun.
Og vopsi deisi der sletta jeg visst alle kontorprogrammene, jeg! Jeg var til og med litt stolt da jeg fortalte det! Pappa var ikke fullt så stolt. Han ble ærlig talt ganske grinete. Og jeg som var så flink.
En OL-utøver i taekwondo laget høl i veggen med rompa mi
Hybris kommer i mange former, og dette er min.
Det var en gang en overnattingscamp i taekwondoklubben jeg trente i for mange hettens år siden. Jeg var med og hjalp til siden jeg var hjelpeinstruktør på den tiden, og vi skulle få storfint besøk og alt mulig fra selveste Nina Solheim!
For de som ikke husker (eller bare rett og slett ikke vet det), Nina Solheim var Norges store taekwondoutøver midt på 2000-tallet. Hun deltok i OL med gode resultater og var rett og slett en å se opp til. Selvfølgelig var det kjempestas å bli bedt om å holde sparkepute for henne!
I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde tenkt på to ting:
- Kanskje det er en dum idé å stå så nærme denne gipsveggen?
- Kanskje Nina Solheim i sin kraft av å være Nina Solheim bare... Sparker litt hardere enn du tror?
Der og da tenkte ikke Vegar, 17 år, rødt belte, så veldig over disse punktene. Men hun sparket, og hildrande du som hun sparket, og Vegar gjorde en liten sånn sirkelveiv med armene før han bare liksom... Satte seg inn i veggen med rompa først som om han hadde øvd på dette øyeblikket hele sitt liv.
Lo ungene? Ja. Lo Nina Solheim? Jepp. Lo Vegar? Jada. Lo den stakkars daglige lederen som måtte fikse veggen etter meg? Nei.
Jeg ble en gang kalt en geit på en god måte
Jeg har fortsatt ikke kommet over denne, eller for den saks skyld forstått den.
Dette var den første høsten jeg gikk anvendt data på HiOA. Jeg var på vei hjem etter gruppemøte og jeg husker at jeg følte meg i veldig godt humør, for ikke bare hadde gruppemøtet gått bra, jeg hadde fått godkjent obligen min i grunnleggende programmering og jobbet som en helt med gradering til 2. dan. Så livet lekte, ting var riktig bra alt i alt.
Jeg gikk innom Deli de Luca for å kjøpe noe å drikke da jeg traff henne. Eller kanskje det var hun som traff meg? Vi traff kanskje hverandre? Iallefall sto hun der foran meg i køen og skulle betale da hun glodde så innmari på meg, og etter en lang tenkepause smiler hun selvtilfreds og nikket bestemt.
"Vet du hva? Du minner meg litt om en geit. På en god måte, altså!"
Og så turet hun avgårde i et tempo som hadde gjort hestene på Bjerkebanen grønne av misunnelse. Så jeg sto nå der og tygde i meg ordene mens den stakkars deltidsansatte måtte fortelle pliktoppfyllende om at de hadde tre for to på boller.
Hvordan minner man noen om en geit på en god måte? Jeg lurer fremdeles.
Jeg drømte at mamma var en koffert og prøvde å legge henne ned på gulvet i søvne
Hele livet mitt har jeg hatt veldig intense drømmer, og i perioder har jeg gått i søvne. Det er nok en lystig familiehistorie når de forteller om den gangen de voksne hjemme våknet av en surklelyd fordi jeg hadde stått opp midt på natta og tisset på bokhylla i gangen i stedet for å gå inn på do. Hjertens latter fra mamma og pappa, hver eneste gang!
Mamma var ikke like glad for et annet minne fra søvngjengeriet mitt, rett nok, som den sommeren vi var i Spania i en ferieleilighet og jeg måtte ligge på luftmadrass på gulvet.
En eller annen gang i løpet av natta hadde lufta gått ut av madrassen, naturligvis, og i min søvnige tilstand sto jeg opp. Og jeg kan jo faktisk huske det så smått, jeg lå på gulvet og tenkte for meg selv, herregud, nå har jeg ramlet ut av senga. Så jeg går bort til senga, jeg, og i senga ligger det jo en koffert. Men hvorfor har jeg lagt en koffert i senga og lagt meg på gulvet? Ha, Vegar, du er litt av en rar type! Så la oss ta denne kofferten og bare løfte den ned på gulvet så du kan legge deg i senga, Vegar, det blir bra...
Det er for øvrig den sinteste og mest skremte kofferten jeg noen gang har møtt. Det var selvfølgelig et søvngjengerpuss — i senga lå jo mamma, og hun var ikke klar for å bli løftet ned på gulvet klokka tre om natta! Kan du begripe?
Så jeg måtte bare pent legge meg ned på den tomme luftmadrassen på det harde steingulvet igjen og bli der resten av natta. Det var selvfølgelig veldig, veldig synd på meg.