Årskavalkaden: 2025

Så, 2025 er straks over. Og det er jammen litt av et år det har vært. Det er et år som har bydd på store omveltninger, nye opplevelser, nye kollegaer, nye venner og nye oppdagelser om meg selv. I fjor ville jeg bare bli ferdig med året som hadde gått, men nå tror jeg jammen vi skal kjøre en liten årskavalkade, for 2025 var alt i alt slett ikke så verst som et år. Snurr film!

Beitebytte

Det første først: jobb og sånt har vært litt vanskelig de siste par årene. I 2024 ble jeg permittert fra jobben min på grunn av økonomien i bedriften jeg jobbet i da. Jeg fikk meg ny jobb etter en liten stund, og for å si det som det er: det gikk lukt til helvete. Av forskjellige årsaker, naturligvis, men den mest vesentlige var nok at det var et fryktelig vanskelig år i 2024. Det påvirket meg noe enormt, og jeg klarte ikke å levere som forventet mens jeg forsøkte å håndtere mine egne følelser etter mamma gikk bort. Til slutt gikk det bare ikke mer, for noen av partene, men aller minst for meg.

Sannsynligvis var det ingens feil. Kanskje hadde ting gått annerledes om jeg ikke sto i en krise. Muligens hadde det gått bedre om jeg fikk den støtten og hjelpen jeg trengte, og noen faktisk hadde sett meg for noe annet enn at jeg hadde lav tilstedeværelse og ikke leverte arbeidet mitt innenfor de rammene som var satt. Det var viktigere å presse meg tilbake på jobb og sette krav enn det var å utvise fleksibilitet. Det var måten de valgte å løse situasjonen på, og det fungerte ikke. Jeg har lært, og forhåpentligvis har de lært også. Ikke behandle ansatte som om de er tannhjul i en maskin, selv om de er tannhjul i en maskin.

Det jeg til syvende og sist lærte er at jeg hadde behov for et luftskifte.

Jeg har jobbet som utvikler i mange år nå. Jeg har tjent penger av å skrive kode og designe nettsider helt siden iPhone 3GS var den beste mobilen penger kunne kjøpe, siden før responsivt design var en greie vi alle drev med, siden MSN Messenger var hovedmetoden for kommunikasjon på nettet. Det er en stund. Over femten år, for å være helt presis.

De femten årene har vært fylt med utrolig spennende opplevelser og morsomme erfaringer med kode og teknologi i små og store bedrifter, offentlig og privat sektor. Store maskiner og små maskiner, i mange ulike bransjer. Jeg har skapt meg et nettverk i et samfunn med kodere på Discord og truffet så mange forskjellige personer med forskjellige erfaringer at jeg virkelig har skjønt hvor priviligert jeg har vært.

Men enda så mye moro jeg har hatt, og enda så glad jeg er i utviklerfaget, slo 2024 og begynnelsen av 2025 lufta helt ut av meg. Jeg gikk skikkelig i grøfta. Jeg har alltid vært glad i å jobbe og glad i å jobbe mye, for fagstoltheten min har alltid vært den viktigste komponenten i livet mitt. Sånn har det alltid vært, og uten den gleden og stoltheten er jeg ikke mye til kar, for å være ærlig.

Det tok guts, men etter så lang tid på felgen måtte jeg til slutt se meg i speilet og si: nå orker jeg ikke dette lenger. Jeg må finne på noe annet nå, ellers kommer jeg til å miste meg selv.

I det som må ha vært tiårets lykketreff skjedde det noe magisk mot slutten av 2024. En privat høyskole i Oslo skulle starte opp en fagskolesatsing og trengte en fagansvarlig innen frontendutvikling. Det var en jobb jeg søkte på og var til intervju for, uten at jeg fikk den. Sånn er livet — det er som regel noen andre der ute med mer erfaring enn deg selv, sant. Men jeg gjorde godt inntrykk, sa de.

Og en måneds tid senere ble jeg oppringt av det rekrutteringsselskapet som hadde oppdraget. De hadde hørt om at det var en fagskole i Sandefjord som nå skulle starte campus i Oslo, som trengte faglærere innen frontendutvikling. Og fordi jeg gjorde et så godt inntrykk i det intervjuet jeg hadde, ble de tipset om meg.

Det gikk radig derfra. Etter en tur i Sandefjord på annengangsintervju ble jeg overbevist om at dette var luftbyttet jeg trengte. Jeg fikk tilbudet og takket ja, og jobber nå som faglærer innen frontendutvikling ved Gokstad Akademiet.

Å bli lærer

Jeg har forsøkt meg som fagskolelærer tidligere; det var et kort opphold under pandemien som ikke fungerte i det hele tatt fordi, vel, det var under pandemien og ting var generelt veldig vanskelig for alle. Men det til tross: jeg lærte at det å være lærer faktisk er skikkelig gøy.

Det er noe helt annet enn å være utvikler selv om man strengt talt er "i faget" fremdeles.

For det første: det er dritskummelt å være lærer. La oss bare si det med en gang: du skal være skrudd sammen på en litt spesiell måte om du skal lykkes som lærer. Du må være forberedt på å håndtere personligheter, følelser og ferdigheter som er på helt forskjellige nivåer fra person til person. Det går kjempebra én dag, litt mindre bra den neste, og fra uke til uke svaier du mellom å føle at du har full kontroll til at du ikke føler du har kontroll i det hele tatt.

For det andre: når du er utvikler så er den viktigste tingen du må håndtere leveransene dine. Om det er noe jeg har lært i år så er det at leveranser til syvende og sist bare er artefakter av den tingen som teller mest når man holder på med undervisning: kompetanse. Og etter femten år med å vurdere artefakter er det en helt annen ting å vurdere mennesker og kompetansen deres.

For det tredje: om du synes du jobber altfor mye som utvikler, er det kanskje ikke en god idé å bli lærer. Lærere jobber mye. Jeg har jobbet mer i gjennomsnitt dette året enn jeg noensinne gjorde som utvikler. Det er ikke en jobb du kan legge fra deg i helger og ferier, og der du før kunne bruke kveldene som du ville, er du nå låst til å besvare mail og meldinger og forberede opplegg for resten av uka.

For det fjerde, og kanskje det viktigste: det er mye, mye mer givende å være lærer enn det er å bare være utvikler. Synes jeg, da, iallefall.

Dette høstsemesteret har jeg fått gleden av å undervise både første og andre klasse, både på campus og på nett. Forskjellene er store mellom årskullene og mellom undervisningsformatene. Det er noe helt annet å kunne stå i klasserommet og veive med armene og peke rundt seg enn det er å sitte foran kameraet i et Teamsmøte mens alle følger med. Det er fordeler og ulemper med begge formatene, naturligvis.

Jeg har hatt det så morsomt etter jeg byttet beite at det er vanskelig å forstå hvorfor jeg ikke gjorde det før. Jeg er så vanvittig heldig som har så gode kollegaer rundt meg som gir meg støtte og råd og ros om hverandre, og som lager et så fantastisk arbeidsmiljø at jeg aldri trenger å grue meg til hvordan et møte eller en uke kommer til å bli. Jeg er ubeskrivelig glad for at jeg har de studentene jeg har; flotte folk som gjør sitt beste dag inn og dag ut, uansett hvor høyt tempoet er og hvor høye krav jeg setter til dem. Jeg jobber vanvittig mye, og jeg har ikke så mye fritid lenger. Men jeg har funnet en plass jeg hører hjemme der jeg har en mening. Det er alt jeg noen gang har ønsket meg.

Spektrum

I sommer ble jeg gjort oppmerksom på noe av min storesøster, Elin. Siden har jeg ikke vært den samme.

Hun fortalte meg at jeg som barn ble utredet for det som den gang da het Aspergers syndrom.

Jeg visste at jeg ble utredet som barn. Men jeg trodde det var for ADHD, siden jeg hadde mark i rompa og ikke klarte å sitte stille et sekund. Det var det jeg ble fortalt flere ganger gjennom livet mitt, og det har jeg alltid trodd at var tilfelle. Men det viste seg at kaninhullet gikk mye dypere enn som så. Jeg fikk en konvolutt i posten for ikke lenge siden med journalen min fra BUP. Jeg måtte sende inn samme skjema til samme sted fire ganger med litt forskjellig ordlyd hver gang for at de til slutt skulle sende meg journalen.

Etter å ha lest gjennom alt vet jeg nå hva som skjedde som gjorde at det var den veien de gikk da de utredet meg. Jeg husker mye av det. Jeg har alltid hatt god hukommelse; mine tidligste minner fra da jeg var barn var fra da jeg lå i barneseng inne på soverommet til foreldrene mine og hadde ørebetennelse. Jeg husker at jeg tråkket på trehjulssykkelen min rundt i stua, og at vi hadde soving på småbarnsavdelingen da jeg gikk i barnehagen.

Så jeg husker jo noen av de som kom for å observere meg og snakke med meg i barnehagen. Jeg husker besøkene mine på BUP. Jeg husker samtalene vi hadde, både alene og med foreldrene mine, i samtalerommet med speilvinduer på ene veggen. Og jeg husker da jeg var på sykehuset for å ta EEG og MR av hjernen, og at jeg måtte ta blodprøver der. Jeg ble undersøkt og vurdert og evaluert opp og ned og frem og tilbake i flere runder.

Jeg har fått lese hva som ble sagt av mamma og pappa og farmor, av barnehagetanter og lærere og assistenter, leger og psykologer og spesialister. Jeg har fått se barndommen min på nytt gjennom en helt annen linse enn tidligere, en med mer kontekst om hvorfor ting var som de var den gang da. Flere av de som kanskje hadde hatt svar til meg om ting jeg lurer på er borte nå.

Spørsmålet har brent i meg i månedsvis nå. Er jeg på autismespekteret?

De trodde ikke det da jeg var barn. Det var faktorer som manglet i diagnosekriteriene. Men ting er annerledes nå enn de var for mer enn tretti år siden. Kunnskapen vi har nå er helt annerledes og samfunnet har forandret seg med tanke på aksept og åpenhet. Nevrodivergens er ikke det det en gang var, på godt og vondt men for det meste til det bedre. Er det verdt å ta det opp med legen min igjen, nå som jeg vet ting jeg ikke visste før? Er det verdt å se det i konteksten av de problemene og personlighetstrekkene jeg har som gjør livet mitt litt mer komplisert enn jeg synes det trenger å være?

Det ville forklart mye.

Det ville forklart så sinnsykt mye.

Når jeg ser på livet mitt, slik det har blitt levd, med den konteksten jeg nå har, forklarer det enormt mye. Det er bittert å se tilbake på et liv fullt av minner og opplevelser med en ny forståelse om hvem jeg er. Samtidig er det godt å tenke på at tross for alt dette, så har jeg klart meg bra allikevel. Jeg har familie, venner, jobb og bolig. Jeg har en verdi.

Men tvilen brenner i meg allikevel; hva vil folk egentlig tro om meg hvis det kommer for en dag at jeg er på autismespekteret? Hva slags venn blir jeg da? Hva slags kollega? Hva slags lærer? Familiemedlem? Fagperson? Blir jeg nok et tilfelle av "hei, han er jo ganske omgjengelig til å være autist" på personalfester? Blir jeg og følelsene mine bortforklart eller avskrevet om jeg er på spekteret? Vil folk klare å akseptere meg for den jeg er som før?

Og kanskje det jævligste, skumleste spørsmålet av dem alle: vil jeg klare å akseptere meg selv som før?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ikke kommer noe sted av å sitte og lure på det.

Min styrke ligger i at jeg er meg, og dette er den jeg er, spekter eller ei. Jeg sier ting som de er og er åpen om det, aksept eller ei. Og nå skriver jeg det her, sånn at jeg ikke kan gjemme meg for meg selv, uansett hva jeg måtte finne på å gjøre med denne informasjonen etter nyttår.

Uansett hva som skjer: 2026 kommer til å bli et litt rart år. Det er jeg sikker på.

Musikk

2025 ble et ganske bra år for musikk. Jeg har 27 sanger på 2025-spillelista mi i Apple Music. Det er ikke all den nye musikken jeg har hørt i år, men det er de 27 sangene jeg fant ut at jeg vil ta vare på som symboliserer året.

Nytt av året er at jeg har sagt takk og farvel til Spotify etter CEOen deres begynte å investere i krigsteknologi med AI i spissen. Uansett grunn: byttet er et av de bedre jeg har gjort hva gjelder teknologi, for himmel og pannekake så mye bedre lyden er i Apple Music! Og det selv uten å bruke lossless! Med skikkelige hodetelefoner eller høyttalere er det spesielt åpenbart, men jeg hører det selv på det gamle og litt slitne anlegget i bilen min.

Årets sang for meg er Rochelle Jordan — Doing It Too, fra albumet Through the Wall, som tilfeldigvis også er årets beste album for meg. Det er overraskende få album jeg kan sette på og høre på fra start til slutt, gang etter gang, men dette er et sånt album. Det er noe deilig nittitalls, tidlig totusentalls over det hele og jeg elsker det. Varmt anbefalt.

Den sangen jeg nok kommer til å se tilbake på med aller mest nostalgi i årene fremover er Spiderbait — Shazam! fordi den ble spilt på repeat med høy lyd når jeg pendlet mellom Kløfta og Sandefjord i våres.

Fotografi

Jeg har vært dårlig på å legge ut bilder i det siste, og jeg har en masse jeg burde legge ut, og når jeg gjør det så dukker bildene opp på Flickr-siden min.

Jeg har vært frustrert på fotofronten i år fordi jeg gjorde meg en dyrkjøpt erfaring: jeg solgte alt det gamle kamerautstyret mitt til fordel for et Fujifilm-kamera med optikk. For å gjøre en lang historie kort: det var å kaste penger ut av vinduet. Ikke fordi kameraet var dårlig, nødvendigvis, eller fordi optikken ikke var av god nok kvalitet (sagt rett ut må jeg si at om det er noe Fujifilm kan så er det optikk) eller noe sånt.

Det var enkelt og greit fordi Fujifilm-kameraet ikke hadde en fungerende autofokus.

Dette er ikke bare meg. Jeg har lest mange tråder på forskjellige nettsider og -foraer som beskriver de problemene jeg hadde: prøver du å fokusere på samme punkt ti ganger, får du ti forskjellige fokusavstander. Minst halvparten av bildene jeg har tatt med Fujifilm-kameraet har vært så uklare at de ikke har vært brukbare. Det er fullstendig uholdbart til et kamera av den prisen.

Til Fujifilm sitt forsvar: bildene blir fine. De kan farger og de kan filmsimuleringer. Det fysiske grensesnittet er utmerket. Kameraene ser dritstilige ut med retrolook herfra og til månen.

Men når autofokusen ikke fungerer spiller det ingen rolle. Da har du tapt.

Det endte med at jeg måtte svelge en kamel og et lite pengetap på å selge meg ut av Fujifilm-utstyret igjen. Sånt skjer. Lesson learned og alt det der. Til gjengjeld landet jeg på kjøp av et nytt kamera fra Nikon, som var det første ordentlige kameramerket jeg fikk erfaring med etter jeg fikk et speilreflekskamera til attenårsdagen min.

For å oppsummere det enkelt: jeg har ikke autofokusproblemer lenger og bildene blir nydelige. Thanks, Nikon!

Streaming og speedrunning

Jeg har ikke fått noen særlige rekorder å merke seg innen streaming og speedrunning i år, ei heller har jeg deltatt i noen events eller noe sånt. Det har rett og slett ikke vært tid til det! Når livet generelt er så bra som det er, har jeg ingen grunn til å klage, men målet er å komme meg mer ajour igjen med det utover våren. Jeg har fremdeles en andreplass å kapre i Donkey Kong.

Ting og tang

Her er noen greier som skjedde i 2025, ingen spesiell rekkefølge, men som har vært ting jeg husker tilbake på med mer eller mindre glede.